tirsdag 31. januar 2012

Barberen i Roma

Teatro Argentina
Joda, egentlig foregår handlingen i Rossinis Il Barbiere di Siviglia i nettopp - Sevilla. Men premiéren på denne lystige, og høyt elskede operaen, foregikk på et teater i Roma i 1816. Ja men, det har da ikke noe med dagen i dag å gjøre? Og helt riktig, Barberen i Sevilla ble uroppført den 20. februar i 1816 - men teateret kan feire sine 280 år i dag.

Teatro Argentina var Romas fremste operascene gjennom store deler av 1700- og 1800-tallet. Ennå i dag settes operaer opp på dens scene, men det har fremfor alt blitt ordets teater som i dag foretrekkes. På slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet ble mange store teaterstykker først satt opp her i Italia, som stykker av Ibsen eller Pirandello.

Gioachino Rossini
Men på åpningskvelden, den 31. januar 1732, sto opera på programmet. Det var en av tidens mange italienske komponister innenfor genren som hadde fått oppdraget, Domenico Sarro. Han er en av de utallige 1700-tallskomponistene som har blitt helt glemt. Åpningsoperaen Berenice var da også en 'opera seria' helt i tråd med konvensjonene. Den behaget nok det romerske publikum, og den åpnet en lang og stolt karriére for det fremste teateret i Den evige stad.  Det burde jo salige Domenico være ganske stolt av, men tiden har glemt både mannen og verket.

Hva så med Barberen? Den ble faktisk ingen suksess på åpningsaftenen i Roma i 1816. "Tenke seg til at Rossini skrev en opera over Beaumarchais' tekst som hans kollega Giovanni Paisiello hadde bragt til fullkommenhet noen tiår tidligere!" Men så skulle det vise seg at det var Rossinis versjon som fikk gå sin seiersgang over verdens operascener. Sakte men sikkert forsvant Paisiellos versjon, liksom han selv, inn i den store glemselens bok. Kanskje møtte han, langt der inne, selveste Domenico Sarro? Hvem vet?

Her kan du høre musikk av dem alle tre. Først Domenico Sarro - overtyre til operaen Didone abbandonata (1724)


Så over til Gioachino Rossinis Il Barbiere di Siviglia (1816)

Og til sist - Paisiellos versjon av den samme operaen (premiére i 1782 i St Petersburg)

mandag 30. januar 2012

Leopold II

Leopold (t.v) og hans bror Joseph (t.h)
Mens den franske revolusjon raste som verst i Paris og kong Ludvig XVI ble tvunget til å forlate sitt Versailles og søke "tilflukt" i hovedstaden, døde hans svoger keiser Joseph II i Wien. Det er mange gode grunner til å skrive om keiser Joseph. Han var en mann av sin tid, en keiser som ønsket og som forsøkte å reformere deler av sitt enorme keiserrike. Han var også en mann som avskydde det som skjedde i Frankrike, hvor hans egen søster var havnet midt i revolusjonens malstrøm. Nå skal jeg skal hverken skrive om Joseph eller Marie Antoinette, men om deres bror.

Han het Leopold. Han var habsburger, og plassert i en av den mektige keiserfamiliens mange små italienske vasallstater - Toscana. Fra sin hovedstad Firenze måtte storhertug Leopold reise til Wien etter brorens død i 1790 for å stige opp på det tysk-romerske rikes eldgamle trone. Han skulle bli en av de aller siste.

Leopold skulle også få en innvirkning på musikkhistorien, som jeg så ofte vender tilbake til i denne bloggen. Det var broren Joseph som var den store musikk-mesenen i Wien mot slutten av 1700-tallet. Han var også en støttespiller for Mozart og det livlige musikalske miljøet som hersket i keiserhovedstaden på denne tiden. Leopold delte ikke brorens smak, ei heller til Mozart. I sitt site leveår skulle da heller ikke den gudbenådede komponisten fra Salzburg nyte særlig keiserlig popularitet i Wien. Det ble Praha som ble hans by i det siste. Leopold likte nok, som mange wiener med ham, lettere fordøyelig musikk enn Mozarts. Den svært morsomme, men også florlette operaen Il Matrimonio Segreto av italieneren Domenico Cimarosa skal ha vært en stor favoritt for Leopold.


Dypsindig musikkelsker eller ikke, når man ble kronet til tysk-romersk keiser, skulle det alvorlig musikk til. Hva annet en den mest pompøse og storslagne hyllest, til gud og keiserriket, kunne man finne enn hos forgjengerens hoffkomponist - Antonio Salieri. Høres navnet kjent ut? Du har kanskje allerede lest om denne engang så berømte komponisten her - og har du det ikke, ja så kan du benytte muligheten nå - "Antonio Salieri  - en hyllest".

Her kan du også lytte til hans mektige "Te deum" til Leopold IIs kroninsseremoni:





lørdag 21. januar 2012

Ludvig "den siste"

Det skulle bli den siste dagen i hans liv, den 21. januar 1793. Etter å ha vært Frankrikes eneveldige monark siden 1774, så en slags konstitusjonell konge etter at revolusjonen bredte om seg i hans rike, måtte Ludvig XVI bøte med livet, fast i troen på at han var Frankrikes konge.

Guillotinen var reist på Place de la Revolution, midt i Paris. Plassen vi kjenner som Concorde-plassen i dag, var opprinnelig dedikert til Ludvigs bestefar og kongelige forgjenger, Ludvig XV. Der hvor den store rytterstatuen av kongen hadde stått, hadde Paris' revolusjonære nye styre reist selve symbolet på sitt terrorvelde - henrettelsesmaskinen.

Alt hadde gått galt for Ludvig. Som ung konge overtok han et forgjeldet Frankrike og et palass og hoff i Versailles som overgikk alt hva Europa kunne fremvise av prakt og herlighet. Og det kostet. Altfor mye, selv for Frankrike, Europas mektigste rike. Da Ludvig endelig tok grep og sammenkalte den store stenderforsamlingen i 1789 gikk alt enda verre. Situasjonen kom ut av kontroll, mest av alt for kongen. Paris gjorde revolt. Bastille-festningen ble stormet, og kongen, dronningen og deres nærmeste måtte reise til Tuileries-slottet inne i Paris. Gjennom vinduene i slottssalene, på den andre siden av den vakre Tuileries-haven, kunne kongefamilien skimte aktiviteten på det som var blitt Revolusjonsplassen.

Som konstitusjonell monark hadde han ikke lenger makten, men måtte se at revolusjonen han foraktet eskalerte. I 1792 måtte han erklære sin svoger krig, den tysk-romerske keiser Leopold. Det kunne være nok for de fleste, og kongefamilien flyktet til slutt. Da gikk alt galt. I Varennes ble de gjenkjent og fengslet. Frankrikes engang eneveldig konge, Solkongens arvtager, ble stilt for en revolusjonær domstol og dømt til døden.

Den 21. januar 1793 falt øksbladet som skilte Ludvigs kongelige hode fra hans legeme. I Paris rådet terroren, og snart skulle Europa kastes inn i krigens malstrøm, en krig som ikke endte før Napoleon endelig ble slått i 1815. For de revolusjonære skulle henrettelsen av Ludvig være slutten på depotismen. Han skulle være den siste Ludvig i rekken. Men så ville skjebnen det ikke helt slik. For i 1814 ble hans yngre bror kronet til konge som Ludvig XVIII, etter Napoleons forvisning til Elba. Men se det får være en historie til en annen gang...

tirsdag 17. januar 2012

Eventyrkongen

Det var en gang en mann som het Peter Christen Asbjørnsen. Han ble født i Christiania som sønn av en glassmester. Men den unge Peter Christen skulle ikke følge i farens fotspor. Nei, han ble en bøkenes mann. Det ble eventyrenes verden som skulle oppta ham gjennom et langt liv.

Allerede i 1833 gjorde han sine første opptegnelser. Men det var først med utgivelsen av Norske Folkeventyr i 1841 at gjennombruddet kom. Verket ble til i samarbeid med vennen Jørgen Moe, og i årtiene som fulgte kom flere bind, flere utgivelser, ja de ble så populære at eventyrsamlingen mest av alt går under navnet "Asbjørnsen og Moe". I 1800-tallets gjenoppdagelse av det norske, vi kan nesten si dyrking av det norske, var det stor plass til menn som Asbjørnsen.

For nasjonalistisk innstilte nordmenn på 1800-tallet handlet fortellingene om noe erke-norsk. Det var norske bønder, ubesudlet av utenlandskhet, troll og huldre - alt i ekte, norsk natur. Nå samlet Asbjørnsen og Moe hovedsakelig inn hovedfortellinger eller stikkord og gjendiktet så eventyrene. Det var nesten slik brødrene Grimm hadde gjort i Tyskland. Men de ble en suksess. Det senere samarbeidet med kunstnere som Erik Werenskiold og Theodor Kittelsen gjorde den ikke mindre. Også illustrasjonene til eventyrsamlingen har blitt allemannseie.

Det er populært å markere jubiléer for tiden. Vi har nettopp hatt Amundsen-jubiléet, Ibsen-jubiléet og snart kommer Munch-året. Om et par år kan vi feire det største av dem alle, selveste grunnlovsjubiléet i 2014. Men det har vært merkverdig stille rundt vår mann. Det har ikke vært noen festtaler, bannere på lyktestolper på Karl Johan eller jubileumsutgivelser av verkene hans. Den 15. januar kunne vi ha feiret at det var to hundre år siden han ble født? Hvor ble det av Asbjørnsen-jubiléet?

Si det!? Men nå kan iallfall vi som ha lest dette minnes mannen som virkelig er og bør være en av norsk kulturs store navn. Og slik gikk det til at det ble et lite 200-årsjubileum på Peter Christen Asbjørnsen det året også...

fredag 6. januar 2012

Østfold - kjærligheten til et fylke

Fra Ytre Hvaler nasjonalpark
(foto commons.wikimedia/Aase Richter)
Jeg elsker Østfold. Ja, du leste riktig. Dette utskjelte området som ligger klemt mellom hovedstaden vår og Svinesund. Fylket med dårlig selvtillit, med feil plassering på de fleste statistikker. Den nedlagte tungindustriens og arbeidsledighetens fylke. Også Raymonds da. Den noe enfoldige, om enn livsfilosofiske figuren som oppfattes som arketypen på en østfolding. Jovial og enkel. Akkurat som fylket? Men jeg elsker Østfold. 

Naturen er Østfold. Ikke dramatiske fjell som stuper ned i en bunnløs fjord. Like fullt er  Østfold dramatisk vakker, men med en dramatikk i det enkle, i det myke og vennlige. For der kan lite overgå Østfold. Skogene og åsene. Det er kjennemerkene på de indre delene av fylket. Som et mytisk eventyrland strekker de seg nordover, ikke voldsomt, men mykt og vakkert. De brytes bare opp av vannet. Glomma og sjøene hvor mennesker har nyttiggjort seg av Østfolds rikdommer i hundrevis, tusenvis av år. Raet brer seg gjennom det hele. Den enorme endemorenen som markerer isens siste skanse i en fjern fortid. Den både binder og skiller. Her går veiene, ferdselsårene gjennom landskapet. Veier som leder Østfold til verden, og verden til oss. Det skiller også skogene og vannene fra det fruktbare, rike landskapet sør for raet. Knapt noe kan vel behage øyet mer, der det hele stiger varsomt, verdig og rolig opp fra havet. Opp langs rødlige svaberg som Østfoldkysten har så mange av. Så går det hele over i rolige, bølgende åkre, bølgende, skogbevokste åser. Har du virkelig sett dem? Reis en gang gjennom Rygge eller Råde en sen augustkveld, i det sensommersolen kaster sine siste, livgivende stråler over jordene. Da må du se, ta det hele inn over deg og lukte – er det ikke Østfold du føler? 
Glomma ved Solbergfoss
(wikimedia.commons/foto Jack R. Johanson)

Kulturen. Den er også Østfold. Merkene etter tusener av års virke. Menneskers virke. Østfold er ikke den urørte naturs fylke. Nei, Østfold er formet av generasjoner av menneskers bruk og forming av landskapet de selv har vært en del av. Menneskene har alltid utnyttet det Østfoldlandskapet kunne gi dem. Åkrene, skogene, byene, vannene – alt bærer de preg av kultur, av mennesker. Her ligger herregårdene, fabrikkene, kirkene, festningene og veiene – her står lindealléer, kornåkre og bondegårder, alt spredt ut i et landskap som er Østfold. Hit kom kulturen, impulsene fra en verden der ute. Her ble den tatt imot, formet av østfoldingen selv, og gitt et innhold som gjør Østfold til det Østfold er i dag. 

Fredriksten festning og Iddefjorden
Om du engang tar deg tid til å se, virkelig gruble over, la deg henføre, til og med puste inn Østfold - ja så skal du ikke se bort fra at også du kommer til å like dette fylket like godt som meg. Østfold er stedet hvor Norge alltid har møtt verden. Stedet der kulturen har merket landskapet, hvor den rike jorda som naturen og ga oss, har blitt gjort til nytte for østfoldinger i tusenvis av år. Dette vakre fylket som har alt. 

Det er Østfold for meg. Det skal vi være uendelig stolte av. Derfor elsker jeg Østfold. 

onsdag 4. januar 2012

Pergolesi

Godt nytt år, kjære lesere. Et nytt år innevarsler ofte noe nytt, men jeg skal i denne bloggen holde meg til mange av de samme gode temaer som i fjor. Historie, musikk og ikke minst byen Fredrikstad. Men i dag skal jeg minnes en annen av 1700-tallets musikalske navn. Giovanni Battista Pergolesi ble født på denne dag i 1710. Den italienske komponisten var ved innledningen til hundreåret en av de mest strålende musikalske begavelser. Og hva kunne ikke denne mannen ha bragt det til, hadde hatt fått leve noen år lenger. Som så mange andre ble han revet bort i tuberkolose i den pur unge alder av seks og tyve i 1736.

Allikevel rakk han å sette spor etter seg i den musikalske kanon. Som en av de første skrev han i den nye genre, opera buffa. Hans La Serva Padrona kan man risikere å se satt opp på operascener enn i dag. Den bar bud om en ny tid for operaen utover 1700-tallet, som ikke minst fikk fotfeste hos hans kollega Wolfgang Amadeus Mozart noen tiår senere. 

Pergolesi skrev også flere andre verker, opere serie, så vel som kirkemusikk, slik det var vanlig på 1700-tallet. Hans kanskje mest berømte kirkemusikalske verk er det uendelig vakre Stabat Mater som var ferdig samme år som den unge komponisten selv stod foran døden - foran korset. 

La deg henrive av Pergolesis vakre musikk:
Andreas Scholl og Barbara Bonney i Stabat Mater (1736):


Eller hva med litt god italiensk buffa-humor? Her i La Serva Padrona: