Idomeneo og et øyeblikk i musikken

Mozart

Noen ganger - noen ganske få og ytterst fantastiske øyeblikk - kan musikk føles som noe utenomkroppslig. Du lever deg fullstendig inn i musikken, gripes av den på en uforståelig måte og løftes opp i en annen sinnstilstand. Følelsen er fantastisk, ja kanskje den rett og slett er guddommelig? Man føler seg som i ett med musikken.

Jeg tror mange har det slik, og uten å skulle påberope meg noen musikkfilosofiske eller nyåndelige evner, så tror jeg det er noe guddommelig i musikken. Avhengig av den man er, og derfor hvilken musikk man føler sterkest for, så tror jeg vi alle kan føle slik. For meg er det den klassiske musikken, og fremfor alt operaen som ligger meg nærmest. For musikk er en svært viktig del av mitt liv. Jeg lytter ofte og mye, men bare noen ytterst få ganger har jeg fått oppleve denne ekstraordinære følelsen av å bli fullstendig grepet inn i musikken. Det kan skyldes utførelsen, den vakre stemmen som synger, ett instrument som lyder fantastisk eller så er det helheten. Og de ytre omstendighetene må nok også være riktige for å oppleve det.

Anton Raaff som
Idomeneo i 1781

Et av disse øyeblikkene ble meg til del nettopp i operaen. Det kom over meg under en oppsetning av Mozarts dramatiske opera seria "Idomeneo" ved det strålende operahuset Theater an der Wien i musikkhovedstaden Wien. I andre akt synger kong Idomeneo bravurarien "Fuor del mar" - i klassisk opera seria-stil. Mozarts balanse mellom det dramatiske og det vakre, blandet med solistens egen improvisasjon, gjorde ett uutslettelig inntrykk på en ung og blivende opera-elsker. Jeg satt som fjetret. Kong Idomeneos raseri og fortvilelse, med alt av 1700-tallets pompøsitet og nesten komiske bravur, var blitt kastet over publikum og meg. Ikke vet jeg om de andre i salen denne kvelden i Wien følte det samme som meg. Kanskje - kanskje ikke? 

Nå har jeg senere hatt gleden av å nyte mye annet fra den enorme operalitteraturen. Og selv om arien "Fuor del mar" på langt nær er Mozarts mest berømte arie, og neppe hans mest fullkomne heller, så gav den meg et øyeblikk i musikken - et slikt øyeblikk av guddommelighet i kunsten som vi noen ganger - noen ganske få ganger - får oppleve i løpet av et liv!

Hvilken arie er det? Her kan du høre den med Richard Croft og Freiburger Barockorchester i René Jacobs alldeles glimrende versjon: http://www.youtube.com/watch?v=YClhoUYlIBg