En såret nordmann i Kentucky

I år er det 150 år siden den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Vel og merke er det noen måneder igjen til årsdagen for Sørstatenes beskytning av Fort Sumter i bukten utenfor Charleston. Og selv om jeg ikke har tenkt å skrive bare om hendeler som skjedde samme dag, føler jeg for å vie plass for nettopp denne krigen, og en liten trefning som fant sted sørøst i Kentucky.


Hvorfor? Jo, slaget ved Mill Springs den 19. januar 1862 var nemlig den første seier av skikkelig betydning for Nordstatene. Til da hadde de konfødererte - altså sørstatstroppene - nær sagt vunnet alle slag og trefninger. Opprøret så ut til å lykkes! Den første virkelige styrkeprøven mellom de to sidene hadde stått på sommeren året før. I slaget ved Bull Run, en liten bekk nord i Virginia, ikke langt sør for Washington DC, lå an til å bil en strålende seier for Lincolns blåkledte. Men slaget skulle ende i et aldeles ydmykende tap. Med tapet kom erkjennelsen at borgerkrigen kom til å bli lang, kostbar og vannvittig blodig.

Men så var det Mill Springs. Omlag 10.000 mann var involvert i slaget, og selv om tapstallene var relativt små, sett i forhold til de senere uhyrlige tapstallene i denne krigen, førte general George Thomas' seier til at krigen kunne tas sørover, til Tennessee og hjertet av Sørstatene. Nå skulle det vise seg at marsjen sørover ble lang og hard, og tusener av amerikanere skulle miste livet før general Sherman kunne innta Savannah på Atlanterhavskysten den 21. desember 1864. Konføderasjonen var endelig radbrukket.

Nå var amerikanere i 1864 et mangeartet folk. Det var en nasjon av immigranter. Og mange av dem var nordmenn. Helt siden Cleng Peerson og dampskipet "Restaurationen" hadde lagt over Atlanteren i 1825, hadde nordmenn søkt seg til det forgjettede land. Og en av dem, Christian Benson - navnet var kanskje litt amerikanisert - hadde vervet seg for sin nye hjemstat Minnesota. Ved Mill Springs den 19. januar 1862 ble han truffet av en kule i høyre lår. Han ble sendt hjem, og skulle leve resten av sitt på en mager pensjon. Mange nordmenn delte skjebne med Christian, og mange var dem som også døde for sitt nye fedreland på den andre siden av havet.