lørdag 26. februar 2011

Fredrikstads skjebne avgjort i Roskilde

Noen hendelser, ja noen dager, har spilt større rolle for vår historie enn andre. Trolig skjedde ikke mye i Fredrikstad denne februardagen i 1658. Men ute i verden hadde dramatiske hendelser foregått som skulle endre historien fullstendig for den litt søvnige småbyen ved Glommas utløp. I Danmark, på denne dagen, ble nemlig en av de mest ydmykende av Danmark-Norges mange fredsavtaler med Sverige undertegnet - den famøse Roskilde-freden.

Svenskene marsjerte over isen fra
Jylland til Fyn
Hva hadde så det å si for vår lille by? Jo, denne fredsavtalen medførte at Fredrikstad, den lille sjøfarts- og handelsbyen som da var litt i underkant av 100 år, ble en grenseby. Den skulle snart bli en festningsby med alle problemer og vanskeligheter det medførte. Signeringen av avtalen i Roskilde påvirket byen vår så mye at vi ennå i dag merker resultatene, over tre hundre og femti år etter!

Saken var den at kong Frederik III måtte avstå en rekke av sine arveprovinser til svenskekongen, Karl X Gustav. De strålende svenske fremgangene i den første av Karl Gustav-krigene, som hadde startet året i forveien, hadde knekt den danske staten. Kongen og det danske riksrådet var tvunget i kne, og da selve København var truet, krøp man til forhandlingsbordet. Det var sluttpunktet for disse forhandlingene som ble satt i Roskilde denne dagen. De danske delegatene måtte se at en rekke av de rikeste og viktigste provinser i det danske imperium for alltid gikk tapt. Skåne, Blekinge og Båhuslen var blant dem, det var også Halland som hadde blitt avstått for 30 år i den nesten like katastrofale Brömsebro-freden tretten år tidligere. Dessuten måtte Bornholm og Trøndelags len avstås - riket var nå delt opp i småbiter. Og hadde det ikke vært for at svenskene snart gjenopptok krigen, og danskene for en gang skyld vant og en ny fred ble inngått i København i 1660, så hadde Norge kanskje fremdeles vært delt på midten.

Så var det Fredrikstad oppe i det hele. Vel og merke hadde byen fått noen provisoriske befestninger allerede i 1640-årene, under de urolige tidene som hersket da. Men med freden i Roskilde, og tapet av Båhuslen og den mektige grensefestningen Båhus, lå Sør-Norge åpent og nakent. Heroisk forsvar av skansene ved Halden hadde nok forhindret at svenskene også bemektiget seg Smålenene (datidens Østfold). Men nå måtte noe gjøres. I 1661 lot kong Frederik III påbegynne oppføringen av en festning i Halden - det ble til Fredriksten. To år senere kom turen til Fredrikstad. Den nå eneveldige kongen bestemte at Fredrikstad skulle bli en festningsby, den viktigste depotfestning i sitt norske rike. Dermed endret han skjebnen til den lille byen, og det har preget den hver dag siden den gang. Gamlebyen med sine festningsverker ligger der nesten urørt, slik de har gjort siden salige kong Frederik bestemte at de skulle bygges - som et resultat av en fred i Roskilde på denne dagen i året 1658.

Her er teksten til selve traktaten: http://da.wikisource.org/wiki/Freden_i_Roskilde

fredag 25. februar 2011

Carlo Goldonis bursdag

I dag ville italieneren Carlo Goldoni vært 304 år! Men hvorfor minnes det? Carlo Goldonis navn og verker er nært knyttet til operaens verden. Og siden jeg opp til flere ganger har fremstilt meg som en stor beundrer av 1700-tallets operaverker, er det ikke komme unna å minnes Carlo Goldoni på en slik dag.

Goldoni ble født i den mektige handelsrepublikken Venezia på denne dagen i 1707. Selv om han var utdannet jurist, var det som dramatiker og librettist han skulle bli kjent. I 1743 skrev han det måtelig populære teaterstykket Belisario. Men i årene som fulgte kom en rekke verker fra hans hånd. Han skrev både for den lettere opera buffa-genren, såvel som for den mer høystemte og pompøse opera seria. Dessuten skrev han for teateret.

I samarbeid med operakomponisten Baldassare Galuppi, kom Goldonis talent til fulle frem, og de to samarbeidet om over 20 operaer. Men også Niccolò Piccinni - mest kjent for sin krangel med Gluck i Paris - skrev musikk til Goldonis librettoer.

Goldoni flyttet til Paris i 1761, og nøt betydelig popularitet ved det franske hoffet. Som sjef for byens italienske teater, ble han også berømt hos det parisike publikum. Med en kongelig pensjon kunne han bosette seg på Versailles og se frem til en rolig og sikker alderdom. Og hadde det ikke vært for den franske revolusjon, så hadde han nok også fått det. Men han døde fattig og æreløs i et revolusjonært Paris i 1795.

Goldonis berømmelse lå nok på 1700-tallet. Men flere av hans verker har inspirert operalitteraturen på sitt beste. Flere andre librettister benyttet Goldonis verk som inspirasjon for sine. De er mange, men bare for å nevne noen: La Locandiera, Haydns Lo speziale eller Piccinnis La Buona Figliola. Og utallige flere. Kanskje ukjente i dag, men elsket og populære i sin samtid. I det forgangne 1700-tallet.

fredag 18. februar 2011

La Folia di Spagna

Du har sikkert hørt dem - noen av de utallige variasjonene over temaet "La Folia di Spagna" eller "The Follies of Spain". For de dukker stadig opp, på film eller i andre sammenhenger. Dette er musikkhistorie i ett lite, men vakkert musikkstykke. Opp gjennom historien har så mange som omkring 150 komponister, mange av dem de aller mest berømte, skrevet variasjoner over dette enkle, men vakre tema. Og det er ikke uten grunn jeg tar opp nettopp "La Folia". For selveste Antonio Salieri, som jeg for en tid siden kom med en ubeskjeden hyllest til, skrev 26 spennende, ja jeg våger meg til å si mesterlige, variasjoner for fullt orkester over "La Folia" i 1815.

Selve melodien stammer fra renessansen, og var trolig en enkel folkemelodi og dans fra den iberiske halvøya. Den nevnes første gang i en portugisisk tekst på 1500-tallet. Så skulle den gå si seiersgang over den europeiske musikalske scene i flere hundre år.

Salieri var da langt fra den eneste som viet musikalsk interesse til denne opprinnelig iberiske dansemusikken. Den første som fullendte sine variasjoner skal ha vært den franske hoffkomponist Jean-Baptiste Lully i 1672. Han ble etterfulgt av en nærmest utallig rekke komponister på 1700- og 1800-tallet; Corelli, Vivaldi, Marais, Geminiani, Bach, Beethoven - og Salieri - for å nevne noen. Og selv på 1900-tallet var interessen der, som hos selveste Sergej Rachmaninov.

Kan du huske hvilket tema det er? Hvis ikke, anbefales å lytte til en av disse:

Salieri: http://www.youtube.com/watch?v=_eDeZnCiFL4
Lullys "Les Folies d'Espagne": http://www.youtube.com/watch?v=P1ngcsx1Drs
Rachmaniov: http://www.youtube.com/watch?v=sX0Gg3lmh5E

eller du kan lære mer om historien bak "La Folia" her:
http://www.folias.nl/

fredag 11. februar 2011

Operasanger i kongelig skandale

Edouard du Puy
Min interesse for de glemte i historien, kombinert med min pasjon for 1700-tallets operakunst, kan lede så mange veier. En av disse bortglemte menn som nettopp befattet seg med musikken, både som sanger og fiolinist, var sveitseren Jean Baptiste Édouard Louis Camille de Puy. Sitt imponerende navn til tross, kom han på ingen måte fra noen overklasse - selv om han på et tidspunkt påsto å være uekte nevø av selveste Frederik den Store av Preussen. Men du Puy viste tidlig et talent for musikk, og han fikk en god utdannelse. Han gjorde seg bemerket både som fiolinist og sanger. Hans glansrolle skal ha vært Mozarts "Don Giovanni".

Det som gjør Edourad du Puy så spennende for oss, er vel ikke bare hans talent som sanger og musiker, hans evner som komponist, men mest av alt hans svært så pikante affære med prinsesse Charlotte Frederikke - altså vår egen Christian Frederiks første kone. Dette var ikke noe som passet seg for en simpel fransk sanger. Nå var heller ikke forholdet særlig godt mellom prinsen og prinsessen, og du Puys inntreden gjorde det da heller ikke bedre. Det var i det herrens år 1809, og følgene ble at prinsessen ble skilt fra sin prins, og du Puy ble landsforvist fra Danmark. Han flyktet først til Frankrike, men vendte tilbake til Norden, til Stockholm, hvor han bare noen år tidligere var blitt forvist for å sunget farlig franske revolusjonssanger. Det var lite populært under Gustav IVs svært så anti-revolusjonære styre. Men i Carl XIIIs og Carl Johans Stockholm var det plass liebhaber som du Puy. Han ble hoffkapellmester og komponerte en rekke verk for det svenske publikum, sågar sørgemusikken over salige kong Carl XIII i 1818.

Selv døde du Puy i den svenske hovedstaden i 1822. Og ettertiden har så godt som glemt ham. Huskes han, så er det for lite annet enn den skjebnesvangre affæren med den danske prinsessen. Men han var en god musiker, og en habil komponist. Hør bare utdrag fra hans lystige syngespill "Ungdom og Galskab", som han skrev for den københavns scene i 1806: http://www.youtube.com/watch?v=9Ks0sgGoD8Q

onsdag 9. februar 2011

Nord-Amerikas forsvunne president

Da Barack Obama ble tatt i ed som president i januar 2009, var han den 44. i rekken av amerikanske presidenter. Det er ikke noe å utsette på det. Allikevel har det også vært én president til som man ikke gjenfinner i listen. Han hører da heller ikke hjemme blant USAs presidenter, for han var nemlig leder for en stat som bare skulle få eksistere i drøyt fire år.

For 150 år siden ble nemlig en tidligere senator fra Mississippi valgt til president. I Montomery i Alabama den 9. februar 1861, ble Jefferson Davis utpekt som midlertidig president for en konføderasjon av de syv delstatene som på det tidspunktet hadde brutt med den regjeringen i Washington. USA var på randen av sammenbrudd. Spørsmålene om de enkelte delstaters rettigheter, økonomisk misforhold mellom Nordstatene og Sørstatene og ikke minst slaveriet hadde ført til at unionen hadde sprukket. Et par måneder senere brøt også krig ut mellom nord og sør. Det ble en krig som skulle omforme og omdefinere den unge republikken. Det moderne USA kan på mange måter spore sine røtter tilbake til de dramatiske hendelsene i 1861 til 1865.

Fra Davis' innsettelse som
president - 18. februar 1861.
Jeg var ganske ung da interessen for den amerikanske borgerkrigen ble vekket. Det var med den brilliante regissøren Ken Burns' episke dokumentarserie "The Civil War" at jeg som ung historieinteressert ble så fascinert. Bruken av bilder, stemmer, musikk og en nærhet til katastrofen som denne krigen faktisk var, gjorde et uutslettelig inntrykk. Når det nå i år er det 150 år siden den brøt ut, sier det seg nesten selv at dette ikke blir det siste blogginnlegg over temaet.

Men så var det Jefferson Davis. Først den den 18. februar 1861 ble han innsatt som den første president for Amerikas konfødererte stater (The Confederate States of America). Den nye nasjonen som Davis og hans regjering forsøkte å skape, overlevde allikevel ikke den blodige borgerkrigen. Etter fire år med krig gikk det hele mot slutten. Davis ble tvunget til å forlate hovedstaden Richmond i begynnelsen av april 1865, da de fremrykkende nordstatstroppene under general Grants ledelse, brøt gjennom forsvarslinjene. Den 10. mai, etter en måneds håpløse forsøk på å samle ny motstand, ble Davis tatt til fange. Så ble han dømt for forræderi og satt i festningsarrest i en mørk celle utenfor kysten av Virginia. Davis mistet allikevel aldri troen på Sørstatenes sak og sin kamp for den. Men han døde som en gammel og bitter mann i New Orleans, 81 år gammel.

tirsdag 8. februar 2011

Slaget ved Eylau og Norges frihet

Joda, det høres kanskje litt søkt ut. Men vi historikere befatter oss nå engang med de lange linjer og sammenhengene i historien. Og nettopp derfor er det grunn til å rette fokus mot det som skjedde på noen forfrosne sletter i det som dengang var Øst-Preussen, for så å se linjene frem til friheten til et lite land i utkanten av Europa.

Den 8. februar 1807 var slaget ved Eylau over. Det hadde begynt dagen før, og utviklet seg til å bli en svært så blodig affære. Over 100.000 mann, tusenvis av hester og hundrevis av kanoner ble oppmarsjert og braket sammen disse to ferbruar-dagene. De franske styrkene under keiser Napoleons ledelse hadde vunnet strålende seire i de foregående årene, men ved Eylau møtte de betydelig motstand fra russerne og preusserne. Under ledelse av den tyskfødte general Bennigsen, en nesten 62 år gammel militær ringrev, med erfaring helt fra syvårskrigen i 1750-årene, forsøkte russerne å overraske marskalk Bernadotte (ja, han som ble Norges konge i 1818). Det lyktes ikke, og det endte med et slag som i et par dager raste i form av en serie med svært blodige trefninger.

General Bennigsen
Da det hele var over, lå over 30.000 franskmenn, russere og tyskere igjen, døde og stivfrosne på slagmarken. Og all nedslaktingen var skjedd nesten uten at noe var blitt avgjort. Men nettopp det skulle få konsekvenser - også for Norge!

For Napoleon ville slå russerne, noe han da også klarte til slutt, fire måneder senere i det enda større slaget ved Friedland. Og nå begynner historiens linjer å tegne seg. For etter russernes ydmykende tap for den franske keiseren, måtte tsar Alexander inngå fred. Det skjedde i Tilsit i juli 1807, noe som i sin tur førte til at de siste nøytrale stater i Europas utkanter, Danmark-Norge inkludert, var nødt til å ta et standpunkt til storkrigen. Britene fryktet at den danske flåten kunne havne i Napoleons hender, og angrep København i august, og hovedstaden falt raskt. Britene stakk av med hele flåten, noe danskene naturlig nok likte svært dårlig, og krig med britene og allianse med Napoleon ble følgene av det.

Så kom da Norge, som jo var i union med Danmark, i mars 1808 også i krig med svenskene, ledet av den steile kong Gustav IV, som var en innbitt motstander av Napoloen. Gustav på sin side kom i krig med russerne, som var allierte med Napoleon siden freden i Tilsit i 1807. Svenskene tapte Finland, men klarte ikke å ta Norge, så avsatte de kongen, valgte prins Christian August, stattholderen i Norge, til ny kronprins i 1809. Han døde under en militærmanøver i mai 1810. Da måtte Sverige ha en ny kronprins - det ble den franske marskalk Bernadotte, som i sin tur inngikk en avtale med russerne i 1812, hvor han ønsket Norge som kompensasjon for å vende seg mot sin gamle keiser - Napoleon. Han igjen invaderte Russland i 1812 - og tapte. Det ledet frem til slaget ved Leipzig høsten 1813, som Napoleon også tapte, og hvor Bernadotte (nå kronprins Carl Johan) var en av seierherrene. Han ville slå danskene ut av krigen, og marsjerte nordover.

Etter en rekke trefninger, ble det våpenhvile mellom ham og danskene og dette ledet frem til traktaten i Kiel 14. januar 1814. Der ble Norge avstått til kongen av Sverige. Dette likte ikke nordmennene, som nektet å etterkomme traktaten. Stattholder Christian Frederik ble valgt til konge og nordmennene vedtok sin egen grunnlov på Eidsvoll. Så vendte Carl Johan nordover, slo den norske hæren på sensommeren 1814, og en union mellom Norge og Sverige ble resultatet 4. november 1814.

"Raskt sveip gjennom historien", sier du? Har du klart å følge med helt til nå, ja så ser du at det som skjedde på slettene i Øst-Preussen, ved Eylau den 7. og 8. februar 1807, førte til at det lille landet Norge fikk sin grunnlov og sin frihet i 1814. Så skulle det drøye helt til 1905 før vi fikk vår egen konge, men linjene helt dit - ja, det får bli en annen gang!

lørdag 5. februar 2011

Carl Johan - konge av Sverige og Norge

I min lille blogg-feuilleton (for vi holder det litt fransk i dag) - hva skjedde på denne dag i et gitt år, har vi som seg hør og bør kommet til en av "mine menn". Jean Baptiste Bernadotte, Napoleons tidligere marskalk, Sveriges kronprins fra 1810, sjef for Nordarméen i sluttoppgjøret mot sin tidligere keiser, er vel best kjent som Carl Johan, unionskongen. Nettopp i dag, den 5. februar 1818, steg han opp på sine nordiske troner. Det vil si, det var denne dag hans senile og gamle adoptivfar Carl XIII åndet ut fra denne jordiske jammerdal, og steg inn i en bedre verden. Noe slik ville man etter all sannsynlighet har ordlagt seg dengang, for nesten 200 år siden.

Carl XIII
Carl Johan var en omstridt person. Som advokatsønn fra den lille byen Pau nord for Pyreneene, den han ble født i 1763, og en som hadde skapt seg sin militære karrière gjennom revolusjons- og napoleonskrigene, var han på ingen måte noen klar kandidat til å bli Nordens hersker. Nå ble han vel og merke heller ikke det, siden Danmark forble seg selv i sitt lille kongerike - men Sverige og Norges kroner fikk han. Det lang og kronglete historie som jeg kanskje skal komme tilbake til senere. Den inneholder både valget til Sveriges kronprins i januar 1810, og en politikk som ønsket å innlemme Norge i union med Sverige, og sågar krig! Men altså ikke i dag - i dag skal vi bare minnes han tronbestigning.

For på denne dag ble Napoleons tidligere marskalk vår konge. Det skulle han forbli helt til 1844, da også han åndet ut. Men på de årene hadde han sikret sine riker for seg og sin bernadottske familie. Sverige og Norge av 1844 var helt andre riker enn de var den februardagen i 1818. Og ennå i dag sitter hans etterkommer på Sveriges trone. 
Jacob Munchs maleri av Carl Johans kroning
i Nidarosdomen i 1818

onsdag 2. februar 2011

Litteraturhus og andre hus

I dag har vi endelig fått presentert planene for et litteraturhus i Fredrikstad. Det kan stå ferdig allerede i 2012, og bli liggende svært så strategisk plassert ved elvepromenaden. Kulturen plassert midt i byens restaurantstrøk! Jeg må si jeg er spent på hva dette kan avstedkomme.

For det første må jeg si at jeg er positiv. Det skulle man kanskje ikke tro, når det her er snakk om et modernistisk bygg - sikkert i glass, stål og betong. Jeg har jo ellers ingen uttalt forkjærlighet for slike "klosser" i bykjernens arkitektur. Og det er vel og merke ingen eufori å spore hos meg, nettopp arkitekturen tatt i betraktning. Det jeg derimot er mer gledet over - er idéen. For hva kan vel ikke dette romme av innhold? Hva kan ikke et slikt hus bringe av liv, vitalitet og forhåpentligvis kunnskap og kanskje en aldri så liten porsjon dannelse til oss borgere?

Mange er skeptiske. Det kan jeg skjønne. Mange ser nok ikke nytteverdien av et litteraturhus i en liten by som Fredrikstad. For vil det ikke være vanskelig å fylle det med godt innhold? Er det kultur og litteratur nok her i byen? Vi har jo allerede biblioteket, kunstnersenteret, bokhandler og kaféer hvor slike interesser kan få utløp. Og det er gode poeng det. Det er heller ikke ønskelig at noen tilbud skal bli skadelidende, men et bredt og innholdsrikt kultur- og kunnskapstilbud til byens befolkning, mener jeg bare er av det gode.

Utbyggerne, Fredriksborg Eiendom og daglig leder Morten Fredriksen, ser for seg dette som et spleiselag. Det er også et ledd i en større byutvikling og sentrumsutvikling - spennende nettopp i disse tider da kommunen utreder sin nye sentrumsplan. Og sentrum av Fredrikstad trenger virkelig gode steder for kulturell utfoldelse. I den sammenheng kan nettopp et slikt kulturhus være tingen. Et sted hvor man får muligheter til å dyrke den gode samtalen, den gode maten, den gode diskusjonen - stedet hvor kulturen er plassert midt i byen!

For er ikke nettopp det noe som kan vitalisere et moderne bysentrum - også vårt?