Da USA angrep Kanada

Britenes bombardement av Baltimores Fort McHenry i 1814.
Det var dette som inspirerte Francis Scott Keys til The Star Spangled Banner. 

For to hundre år siden var store deler av verden involvert i krig. Napoleonskrigene. Norge var i krig, det var også en raskt fremvoksende stat på andre siden av Atlanterhavet - Amerikas forente stater. Den unge republikken, som hadde revet seg løs fra Storbritannia noen tiår tidligere, hadde erklært sin gamle kolonimakt krig i 1812. Mange amerikanere håpet å fullføre det revolusjonskrigen ikke haddde klart, nemlig å forene Kanada med resten av de frie republikkene - revet løs fra kolonibåndene som fremdeles eksisterte med britene der.

General Zebulon Pike

Den 27. april 1813 hadde en større amerikansk hærstyrke marsjert nordover, og ankommet hovedstaden i det som ble kalt Øvre Kanada - York eller våre dagers Toronto. Slaget som sto her var ikke av de store. Det involverte et par, tre tusen mann, men endte med seier for USA, som hadde et betydelig overtak på britene. Men den amerikanske øverstkommanderene, general Zebulon Pike, ble dødelig såret. I etterkant av britenes nederlag ble byen York plyndret og brent ned til grunnen. 

"Krigen i 1812" som denne konflikten mellom Storbritannia og USA blir kalt, endte først i 1814. Den løste ingenting av det begge parter i utgangspunktet hadde håpet å oppnå. Amerikanerne fortsatte sin handelsvirksomhet, også med britenes fiende Napoleon. Nå var han slått i 1814, så det var ikke lenger så aktuelt. Sett fra amerikansk ståsted hadde heller ikke krigen bragt mye. Kanada forble en britisk koloni, og befolkningen der var svært lite interessert å bli opptatt i den nye føderasjonen i sør. Snarere ble denne krigen er befesting av kanadisk identitet. 

En utbrent presidentbolig i Washington i august 1814. 

Men en av de siste store begivenhetene i krigen skjedde nettopp i 1814 - og som svar på amerikanernes brenning av York i 1813. I august 1814 ble den nye hovedstaden i de forente statene, Washington, inntatt av en britisk landgansstyrke, plyndret og brent. Som straff og ytterligere ydmykelse ble også den nye kongressbygningen og presidentboligen, Det hvite hus, svidd av. Kort tid etter ble krigen avluttet og fred igjen  

Farnace

Mynt med bilde av kong Pharnakes II

Den observante leser av denne bloggen har kanskje begynt å lure på om det ikke snart kommer et innlegg om en opera fra 1700-tallet igjen. Og frykt ikke. Du er i ferd med å lese det.

Pharnakes den andre, eller Farnace som han ble omdøpt i beste italienske operatradisjon, var konge av Pontos. Engang var det et mektig kongerike nord i Lilleasia, i dagens Tyrkia, og en torn i øyet på det fremadstormende romerske imperiet. Slikt kunne man skrive operaer om. En av de mer berømte over dette temaet ble skrevet av selveste Antonio Vivaldi. Men også andre, som tsjekkeren Joseph Myslivecek på 1760-tallet, tok for seg seg denne kongen som døde i år 47 f.Kr. Historien om den virkelige kong Pharnakes og historien som utspant seg i operaen Farnace, var nok ikke helt den samme. Operaer fra 1700-tallet skulle i bunn og brunn dreie seg om helter og heltinner, og om de store, evige spørsmålene i livet - godt pakket inn i halsbrekkende bravurarier.

Antonio Vivaldi (1678-1741)

Vivaldi skrev sin opera til en tekst av den ikke ubetydelige italienske librettisten Antonio Maria Lucchini. Da Vivaldis opera ble satt opp på Teatro Sant'Angelo i Venezia i 1727, hadde librettoen allerede blitt tonesatt av en annen italiensk komponist, Leonardo Vinci, tre år tidligere. Men det var ikke noe uvanlig med det. Heroiske fortellinger var det man skulle ha til datidens populærmusikk.

Vivaldis opera gjorde suksess i Venezia, og ble sågar satt opp utenfor Italia. Den lett pompøse operaen, med sine mange halsbrekkende arier, var akkurat det publikum i Praha ville ha. Den vakte oppsikt og ble svært populær da den kom dit i 1730. Så forsvant den.

Ikke før over to og et halvt hundreår senere fikk operaen en renessanse. Og flere innspillinger finnes nå av den, som av svært så mange av Vivialdis utallige operaer.

Fort Sumter

Bombardementet av Fort Sumter

Charlestons havnebasseng, en tidlig morgen, den 12. april 1861. Begivenhetene i dagen som fulgte skulle bli skjellstettende for USA. Den konstitusjonelle og unionelle krisen som i flere måneder hadde lammet de engang forente statene, skulle denne dagen føre til åpen konflikt. Krig.

Halv fem om morgenen startet en heftig ildgivning fra flere kanonbatterier inne på land. Deres mål var det kompakte kystbatteriet som lå på en holme midt ut i havnebassenget. Fort Sumter var oppført i etterkant av krigen i 1812 mot Storbritannia, og skulle beskytte South Carolinas viktige havneby Charleston mot angrep fra sjøen. Det var ikke bygd for å motstå et bombardement fra landsiden.

Major Robert Anderson

Kommandant på fortet i 1861 var major Robert Andreson. Han var selv fra sørstatene, men beholdt lojaliteten mot unionen. Det var major Anderson som skulle få den tvilsomme gleden å bli den aller første som måtte motstå et angrep under den amerikanske borgerkrigen.

Angrepet på Fort Sumter ble ikke langvarig. Allerede dagen etter, den 13. april, firte Anderson det amerikanske flagget fra sitt fort, og garnisonen evakuerte ombord på skipet Star of the West som var sendt sørover med forsyninger til det utsatte fortet.

Flagget heises igjen 14. april 1865

Begynnelsen på den amerikanske borgerkrigen, den blodigste konflikt i USAs historie, ble ikke noen blodig affære. Vel og merke ble en sørstatssoldat drept av en eksploderende kanon. De ble også to nordstatssoldater, men ikke under angrepet. Etter overgivelsen beordret major Anderson en hundre-skudds salutt. På det 47. skuddet eksploderte kanonen. De døde skulle bli så altfor mange i årene som fulgte.

Den 14. april 1865, fire år etter at fortet ble overgitt, kunne Anderson igjen stige i land på det da sønderskutte fortet. Flagget som ble firet i 1861, ble igjen heist over Charlestons havnebasseng. Det var en stor seier for unionen. Men gleden man følte her, fikk et alvorlig tilbakeslag. Samme dag ble nemlig president Abraham Lincoln skutt og drept i Ford's Theatre i Washington DC. Det ble en dramatisk slutt på en dramatisk krig.

På Københavns red

Den 2. april 1801 - altså for 211 år siden i dag - fant en av Danmark-Norges til da største styrkeprøver sted, rett utenfor imperihovedstaden København. Det var det famøse "slaget på Reden". Nøytraliteten som Danmark-Norge med så stort hell hadde forsøkt å opprettholde gjennom store deler av 1700-tallet, begynte å bli umulig.

København ble angrepet av verdens da mektigste flåtemakt - den britiske. Nå hadde danskene en betydelig flåte selv, som lå ankret opp i København. Den var derimot aldrende, og de fleste skipene lå avtaklet i det man regnet med som en sikker havn, under Københavns mektige forsvarsverk.

Sir Horatio Nelson

Men anført av den britiske admiral Sir Hyde Parker seilte en formidabel britisk flåte mot København i mars 1801. Angrepet kom ikke helt overraskende, så en sterk forsvarslinje av gamle, utrangerte krigsskip ble lagt i en linje utenfor København. Da britene angrep den 2. april, var det i all hovedsak disse forsvarsskipene som måtte ta i mot støyten fra linjeskipene, bombardérskipene, fregattene og alt hva britene hadde bragt med seg av flytende ildkraft.

I flere timer bølget slaget frem og tilbake, uten noen avgjørelse. Hvorvidt den britiske admiral Parker ga ordre til å avblåse angrepet, eller hans underordnede vendte det "blinde øye til" signalet fra flåteadmiralen, så sendte den samme, som ikke var noen ringere enn Sir Horatio Nelson, en parlamentær til kronprins Frederik. Under trussel om å ødelegge det meste av den dansk-norske flåten, gikk kronprinsen med på våpenhvilen. Trolig var begge sider utmattet etter det intense flåteslaget.

I etterkant av slaget på Reden hevdet begge sider at de hadde vunnet. Britene oppnådde at det væpnede nøytralitetsforbundet mellom Russland, Sverige, Preussen og Danmark-Norge ble opphevet. Kronprins Frederik på sin side reddet stumpene av flåten og staten han styrte for sin sinnsyke far, Christian VII. Slaget på Reden ble brukt for alt det var verdt i propagandaen. Men han og resten av Danmark og Norge skjønte at krigen når som helst kunne komme tilbake til Norden. Den gjorde den da også - seks år senere. Da gikk det så mye verre...