Du skal ikke grave mye i Fredrikstads rike
historie før du støter på en brann. Ja, graver man i grunnen i Gamlebyen,
finnes raskt forkullede rester av de mange brannkatastrofer som har rammet den.
Ildens herjinger har med jevne mellomrom hjemsøkt byen vår, og vi skal ikke
mange tiår tilbake før hele kvartal i sentrum ble lagt i aske. Men disse
brannene var som små gressbranner å regne i forhold til katastrofene som hadde
rammet i tidligere århundrer.
 |
| Kanskje så den brannherjede byen slik utover kvelden den 1. mai 1764 |
Bare et par år gikk fra grunnleggelsen i
1567 før byen brant ned til grunnen. Så fulgte branner med noen tiårs
mellomrom. I tider før brann- og innboforsikring var en bybrann noe av det mest
ødeleggende man kunne bli utsatt for. De best stilte i byen bygde seg solide
kjellere av granitt i håp om å berge noe. Flere kjellere i Gamlebyen har da
også overlevd. Men mange mistet alt.
En av de verste katastrofer i byens
historie rammet den 1. mai 1764. Det ble den siste totale bybrann. Rapporter
skrevet i etterkant av brannen gir et innblikk i forløpet og det tegnes et
gruvekkende bilde av ulykken som rammet den arme byen og dens borgere. Dette
var også kongens kjøpstad, som tillike var en av hans fremste festninger. Alt
ble lagt i aske, og det var en alvorlig sak.
Utpå ettermiddagen den 1. mai satt enkefru
Meitz i sitt hjem og drakk te med et par bekjente. Fra gården i Voldportgaten
drev hun småhandel, liksom mange i byen. Etter at mannen, skomaker Morten Meitz
døde, var dette hennes levebrød. Lite visste hun at hennes gård denne vårdagen
skulle bli arnested for ett av de dystreste kapitler i Fredrikstads historie.
Enkefru Meitz leide ut et rom. Leieboeren
Jochum Wordemann hadde gått ut i byen, men hadde latt fyre opp i ovnen
tidligere på dagen. Han bedyret senere at flammene var slukket før han forlot
huset, men enkefruen og hennes gjester kunne ved fem-tiden kjenne den
umiskjennelige lukten av røyk. Gjennom de glisne takbordene så de flammer.
Pipeløpet kan ikke ha vært tett. Trolig hadde ilden antent halm og rask som lå
på loftet. Skiltvakten ved vollporten ble varslet. Alarmtrommer og kirkeklokker
lød utover byen. Ilden var løs, og frykten spredte seg like fort som flammene.
Selv om borgere strømmet til med brannbøttene sine, og byens og de militæres
brannsprøyter ble satt inn, fikk man ikke kontroll over flammene.
Bedre ble det ikke da de nådde nabogården.
Av en eller annen årsak lå det lagret krutt på loftet til kjøpmann Grønbechs
enke. Da flammene nådde dit, ble de av den påfølgende eksplosjonen kastet
utover flere av byens nordlige kvartaler. Og selv naturen vendte seg mot byen.
En frisk vind førte ilden hurtig gjennom byen. For hvert nytt kvartal som ble
oppslukt, åpenbarte det seg for alle at dette var en brann intet menneske kunne
stoppe. Man begynte å redde det lille som reddes kunne. Verdisaker ble lagt ned
i murkjellere. Andre stuet eiendeler inn i sjøbodene utenfor muren, som på ulykkelig
vis også skulle bli flammenes rov.
Slik en brann hadde ikke rammet byen på
mange tiår. Tiltak var derimot utført for å bedre brannsikkerheten. Nå bredte
allikevel ildens inferno seg. Hvis folks tanker var at dette var en straff fra
oven, så må de ha blitt ytterligere styrket da selv den gamle, om enn
falleferdige kirken, sent om kvelden ble slukt av flammehavet og de gamle
kirkeklokkene styrtet til grunnen med et uhyggelig brak.
Da det grydde av dag den 2. mai kunne så vel
kommandant Ulrichsdal, borgermester Niemann og byens innbyggere konstatere at
den var borte. Bare noen militære bygninger sto igjen. Om ikke annet hadde
provianthusene og de to kruttårnene blitt spart. Noen murvegger og kjellere sto
også, slik at de best stilte borgerne berget noe. Men tapene var uhyrlige. De
fattigste mistet alt. Selv den rike vinhandler Lorentz Koch måtte konstatere at
verdier til svimlende 20.000 riksdaler var borte. Han mente oppriktig at dette
var Guds straff over byen, og han kom aldri over tapet og døde bare få uker
senere.
I etterkant av brannen ble det ytret ønsker
både fra militært hold og regjeringskontorene i København om å flytte hele byen
over til vestsiden av Glomma. Men borgerne protesterte. Mange hadde bare tomten
igjen, og ønsket å bebygge den på nytt. Den brannlidte byen hadde rett og slett
ikke råd til å flytte utenfor vollene. Da sentralmakten heller ikke kunne bidra
med stort, gikk det som det alltid før hadde gjort – byen ble gjenoppbygd på
samme sted. Der har den ligget siden.
Tidene som fulgte har sett færre og mindre
branner. Men fremdeles er ilden den største frykt i Gamlebyen. I dag kan og må
vi gjøre alt som står i vår makt for å hindre brann i denne unike bydelen.
Arbeidet er godt i gang, men det kreves at vi alle tar vår del av byrden – både
borgere, kommune og næringsliv. Klarer vi det, forblir brannkatastrofen 1. mai
1764 den siste gang hele Gamlebyen har brent ned til grunnen.
(Artikkelen er tidligere trykket i Fredriksstad Blad)
