Nå er jo engang min kjære hjemby et uttalt tema for denne bloggen. Denne byen jeg er så glad i. Den er min fødeby og min hjemby, en historisk og pittoresk by på sine mange måter. Men Fredrikstad er også den moderne byen som vokser, som lever og puster i en moderne verden. Byen som skal begynne sin fremtid i 2015. En by hvor det bor og lever 78.000 mennesker. Forskjellige mennesker, med ulik bakgrunn, ulike forutsetninger, ulike behov og ønsker. Det er det som gjør et samfunn og en by flott og spennende. Men som også stiller den på mange og store utfordringer.
For hvordan er denne byen for meg og mine 78.000 medborgere? Da er en brått inne i politikkens liv og vesen. For politikk handler om hvordan vi leder og styrer byen og kommunen på vegne av alle. Og alle har rett til å være med i politikken. Det er demokratiets vesen.
Jeg føler jeg som engasjert borger i Fredrikstad ikke kan la være å engasjere meg. Jeg elsker denne byen, brenner for den, og vil det beste for mine medborgere. Ja, må jeg bli politisk. For politikk handler om ta valg, prioritere, og å stå for noe. Så er ikke alle enige med meg, og det er lov. Men folk må engasjere seg.
I 2015 er det valg. Jeg har fått tillit som ordførerkandidat for mitt parti Venstre. Det er en ære, det blir spennende og utfordrende. Men mest av alt handler det jo om et engasjement for Fredrikstad. Jeg mener mye om Fredrikstad, og ønsker å være med å skape en by for fremtiden. Jeg vil gjøre byen til et litt bedre sted for alle oss som bor her - meg inkludert.

Problement er at synet på politikk og på kommunen ikke alltid er som idealet. Denne kommunen - fellesskapet - drukner ofte i regler, vanskelige og uendelig lange saksbehandlingsrutiner, skjemaer, prosesser og utredninger, og alt mulig annet "kommunalt byråkrati". Og på toppen av det hele skal politikerne bestemme. Fremmedgjøring for systemet, en nesten total mangel på gjennomsiktighet, mistro, mistenksomhet kan da fort komme snikende. "Kommunen" blir fort til det stedet, der nede på rådhuset, der det er helt umulig å trenge gjennom. Kommunen blir alt som er vanskelig. Kommunen blir det opphøyde, rådhuset et elfenbenstårn hvor politikere og byråkrater sitter og styrer alt, milevis over hodene på vanlige folk i kommunen.
Jeg tror og håper inderlig ikke at det er sånn. Men oppfatningen av at det er slik det er, tror jeg dessverre mange har. Og en slik oppfatning må jeg og alle mine politikerkollegaer ta innover oss. For selv om vi vil det beste for Fredrikstad og for folk, mister vi mye på veien hvis de samme folkene ikke har tiltro til oss, og til systemet vi bygger samfunnet vårt på. Vi har en jobb med å få politikken og "kommunen" ut av elfenbenstårnet - ut til folk. Vi har også en stor oppgave å gjøre med å få systemet enkelt og oversiktlig, og så gjennomsiktig som mulig. Ting skal gjøres riktig og rettferdig, men så enkelt som mulig allikevel.
Min rolle som politiker, liksom saksbehandlerens rolle, er å forvalte fellesskapets verdier til det beste for alle oss som bor i byen. Det er et ombud folk har gitt oss. Samtidig gnager det faktum at 1 av 3 faktisk ikke stemmer i valgene. Bunner det i en mistro til systemet? Vi må ikke bli så fremmedgjorte for de samme folkene at "kommunen" ikke oppfattes som det felles beste for alle 78.000 i kommunen vår.
Det å ta dette på alvor er ett viktig gjørmål i 2015. Ett av mange for å gjøre lokalsamfunnet vårt, byen vår, kommunen vår, til et litt bedre sted.