Farnace

Mynt med bilde av kong Pharnakes II

Den observante leser av denne bloggen har kanskje begynt å lure på om det ikke snart kommer et innlegg om en opera fra 1700-tallet igjen. Og frykt ikke. Du er i ferd med å lese det.

Pharnakes den andre, eller Farnace som han ble omdøpt i beste italienske operatradisjon, var konge av Pontos. Engang var det et mektig kongerike nord i Lilleasia, i dagens Tyrkia, og en torn i øyet på det fremadstormende romerske imperiet. Slikt kunne man skrive operaer om. En av de mer berømte over dette temaet ble skrevet av selveste Antonio Vivaldi. Men også andre, som tsjekkeren Joseph Myslivecek på 1760-tallet, tok for seg seg denne kongen som døde i år 47 f.Kr. Historien om den virkelige kong Pharnakes og historien som utspant seg i operaen Farnace, var nok ikke helt den samme. Operaer fra 1700-tallet skulle i bunn og brunn dreie seg om helter og heltinner, og om de store, evige spørsmålene i livet - godt pakket inn i halsbrekkende bravurarier.

Antonio Vivaldi (1678-1741)

Vivaldi skrev sin opera til en tekst av den ikke ubetydelige italienske librettisten Antonio Maria Lucchini. Da Vivaldis opera ble satt opp på Teatro Sant'Angelo i Venezia i 1727, hadde librettoen allerede blitt tonesatt av en annen italiensk komponist, Leonardo Vinci, tre år tidligere. Men det var ikke noe uvanlig med det. Heroiske fortellinger var det man skulle ha til datidens populærmusikk.

Vivaldis opera gjorde suksess i Venezia, og ble sågar satt opp utenfor Italia. Den lett pompøse operaen, med sine mange halsbrekkende arier, var akkurat det publikum i Praha ville ha. Den vakte oppsikt og ble svært populær da den kom dit i 1730. Så forsvant den.

Ikke før over to og et halvt hundreår senere fikk operaen en renessanse. Og flere innspillinger finnes nå av den, som av svært så mange av Vivialdis utallige operaer.