Antietam

Drepte ved den lille Dunkard-kirken. Her sto noen av slagets hardeste
kamper mellom generalene Hookers og Jacksons armékorps.

Det slaget som skulle utfolde seg ved den lille elven Antietam Creek i Maryland, nordvest for Washington DC, den 17. september for hundre og femti år siden, ble et av de største i den amerikanske borgerkrigen. "Den blodigste dag i amerikansk historie" har den blitt kalt - og med rette. Da dagen og slaget var over, kunne de to sidene telle opp mer enn 23.000 unge amerikanere drept, skadet eller tilfangetatt. Mer enn tre og et halvt tusen drept på slagmarken.

Slaget ved Antietam var egentlig tre slag. Øst for den lille landsbyen Sharpsburg støtte sørstatshæren, under kommando av selveste general Robert E. Lee, sammen med nordstatshæren - The Army of the Potomac. Den enorme nordstatshæren, som talte nesten dobbelt så mange mann som general Lees, ble ledet av den svært forsiktige George McClellan. Han hadde gang på gang vist en fascinerende evne til å overvurdere sin motstander, og holde enorme reserver tilbake. Det gjorde han også ved Antietam.

Etter Lees strålende seire gjennom våren og sommeren 1862 hadde han planlagt en invasjon av Nordstatene. Etter å ha krysset Potomac-elven marsjerte den gråkledte hæren gjennom Maryland. Selv om delstaten hadde vært nær ved å bryte ut av unionen året i forveien, var ikke general Lees hær særlig velkommen da de kom marsjerende nordover i 1862.

Den første del av slaget fant sted lengst nord, hvor general Joseph Hooker forsøkt å sprenge sørstatenes linjer, under ledelse av den legendariske Stonewall Jackson. De blåkledte nordstatstroppene forsøkte gjentatte ganger å nå en liten høyde, hvor det sto et lite hvitt kapell. Frem og tilbake gjennom en maisåker bølget slaget. Det endte uten noen avklaring.

Etter et heller mislykket angrep mot sørstatshærens sentrum, forsøkt McClellan å bryte gjennom general Lees høyre flanke. Over den lille Antietam-elven gikk den en smal steinbro. Mot den godt befestede åsryggen vest for elven sendte han hele general Burnsides korps. Det ble et blodig slag om broen - Burnsides bro" som den senere ble kalt. Til slutt kom allikevel nordstatstroppene seg over, tallmessig overlegne som de var. Et stormangrep mot byen Sharpsburg ble innledet, og det så ut som general McClellan endelig skulle knuse Lees hær, og med den hele sørstatsopprøret. 

Det gikk ikke. I siste øyeblikk kom forsterkninger frem til general Lees hardt pressede hær. De ble kastet rett inn i kampens hete, og reddet dagen for Sørstatene. 

Det berømte møte mellom president Lincoln og genral George McClellan
den 3. oktober 1862.

Hvem vant så slaget ved Antietam? Ingen. General Lee hadde planlagt en invasjon av Nordstatene. Den måtte han avblåse. Nesten en tredjedel av hæren var satt ut av spill. General McClellan kunne sånn sett innkassere en liten seier. Men han hadde hatt mulighet til å knuse Lee og opprøret. Over 75.000 mann rådet han over, dobbelt så mange som Lee. Allikevel holdt han som vanlig store reserver tilbake - reserver som kanskje kunne ha bidratt til å snu slaget.

I etterkant av Antitam-slaget ønsket president Lincoln at McClellan skulle gripe offensiven, gripe sjansen til å forfølge og knuse en hardt presset general Lee. McClellan rørte seg ikke, og langt mindre hæren. Gjentatte ganger beordret presidenten sin general til å forfølge Lee, men han nektet. Den 7. november hadde Lincoln fått nok. General George McClellan ble fritatt fra sin kommando - i realiteten fratatt den. Men borgerkrigen var langt fra over. Den skulle vare i to og et halvt, stadig mer blodige år.