|
Fredricksburg i 1862 |
Omtrent midt mellom Washington DC og Richmond ligger en liten by som heter Fredericksburg. Med sin gamle bebyggelse, minner byen i Virginia om den gamle verden. Det er kanskje ikke så rart, da den ble grunnlagt i 1728 og oppkalt etter kong George IIs sønn, Frederick, prinsen av Wales. Byen har ennå mye sitt gamle preg bevart, med kolonitidens britisk-inspirerte arkitektur.
Det som gjorde Fredericksburg til en livlig by på 1700-tallet, plasseringen ved Rappahannoc-elven, gjorde den også svært utsatt da en av de mest blodige kriger til da brøt ut. Gang på gang, gjennom nesten fire år, skulle byen og dens omgivelser være vitner til krigens brutale herjinger. Nettopp her, midt mellom de to hovedstedene, ved Rappahannoc-elven, bølget nordstatenes og sørstatenes hærer frem og tilbake. Det så til slutt ut som om denne krigen aldri skulle ta slutt. Og slagstedene ligger ennå i dag tett i tett i Fredericksburgs naturskjønne omgivelser.
|
Generalmajor Burnside |
Og byen selv og dens inbyggere skulle oppleve noen av krigens verste grusomheter. Den 13. desember 1862 skulle nemlig et av de mest beryktede, og mest fåfengte angrep i den amerikanske borgerkrigen bli beordret gjennomført ved den ellers så fredelig småbyen i Virginia.
Etter seieren ved Antietan i september 1862, og general George McClellans tilsynelatende uvilje mot å bruke sin dyrebare
Army of the Potomac, hadde president Lincoln utpekt generalmajor Ambrose Burnside til øverstkommanderende. Han ville vise at han ikke manglet kampvilje. Med sine massive kinnskjegg - sideburns - så han imponerende ut. Han grep offensiven, og beveget hæren sin sakte med sikkert sørover, mot konførdrasjonens hovedstad Richmond. Da hæren støtte på Rappahannoc-elven, som den jo hadde gjort flere ganger, beordret til slutt general Burnside at overgangen skulle skje ved byen Fredericksburg.
|
General Lee |
Både marsjen over pongtong-broen som ble lagt over elven, og inntagelsen av byen Fredericksburg gikk smertefritt for seg gjennom den 11. og 12. desember. Burnside så for seg å bruke sine tallmessig overlegne styrker til å knuse sørstatenes general Lee og hans hær en gang for alle. Det skulle gjøres med et massivt frontalangrep mot sørstatenes stillinger. Problemet var bare at de var meget godt beskyttede, befestede linjer på toppen av åsryggen som bar navnet
Marye's Heights rett vest for Frederickburg. Det kunne ikke gå bra - noe mange så - bare ikke general Burnside. Han skulle vinne!
I den bitende vinterkulden den 13. desember 1862 marsjerte så kolonne på kolonne med blåkledte nordstatssoldater mot sin sikre død. De ble beordret fremover, over åpne enger, opp skråningene mot toppen av
Marye's Heights. Syv divisjoner kastet Burnside inn i det massive angrepet, som støtvis stormet mot toppen. Der ble de møtt av sørstatenes massive artilleri- og geværild. Ingenting skjermet de blåkledte fra å meies ned - og det var akkurat det som skjedde. Hele fjorten fåfengte fremstøt skulle til, før general Burnside forskrekket måtte innse at slaget var tapt. Da hadde han mistet nærmere 8.000 mann på bare noen få timer.
|
Skisse som viser angrepene 13. desember |
Den 3. juli 1863 ropte seirende nordstatssoldater "Fredericksburg, Fredericksburg". De hadde seiret i slaget ved Gettysburg. Den mest ydmykende av nordstatens tap til da, de fåfengte angrepene mot
Marye's Heights ved Fredericksburg skulle tjene til å minne sørstatstroppene at ved Gettysburg hadde rollene blitt byttet om. Det skulle få enorme konsekvenser. Men se det er en annen historie...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar