Slaget ved Eylau og Norges frihet

Joda, det høres kanskje litt søkt ut. Men vi historikere befatter oss nå engang med de lange linjer og sammenhengene i historien. Og nettopp derfor er det grunn til å rette fokus mot det som skjedde på noen forfrosne sletter i det som dengang var Øst-Preussen, for så å se linjene frem til friheten til et lite land i utkanten av Europa.

Den 8. februar 1807 var slaget ved Eylau over. Det hadde begynt dagen før, og utviklet seg til å bli en svært så blodig affære. Over 100.000 mann, tusenvis av hester og hundrevis av kanoner ble oppmarsjert og braket sammen disse to ferbruar-dagene. De franske styrkene under keiser Napoleons ledelse hadde vunnet strålende seire i de foregående årene, men ved Eylau møtte de betydelig motstand fra russerne og preusserne. Under ledelse av den tyskfødte general Bennigsen, en nesten 62 år gammel militær ringrev, med erfaring helt fra syvårskrigen i 1750-årene, forsøkte russerne å overraske marskalk Bernadotte (ja, han som ble Norges konge i 1818). Det lyktes ikke, og det endte med et slag som i et par dager raste i form av en serie med svært blodige trefninger.

General Bennigsen

Da det hele var over, lå over 30.000 franskmenn, russere og tyskere igjen, døde og stivfrosne på slagmarken. Og all nedslaktingen var skjedd nesten uten at noe var blitt avgjort. Men nettopp det skulle få konsekvenser - også for Norge!

For Napoleon ville slå russerne, noe han da også klarte til slutt, fire måneder senere i det enda større slaget ved Friedland. Og nå begynner historiens linjer å tegne seg. For etter russernes ydmykende tap for den franske keiseren, måtte tsar Alexander inngå fred. Det skjedde i Tilsit i juli 1807, noe som i sin tur førte til at de siste nøytrale stater i Europas utkanter, Danmark-Norge inkludert, var nødt til å ta et standpunkt til storkrigen. Britene fryktet at den danske flåten kunne havne i Napoleons hender, og angrep København i august, og hovedstaden falt raskt. Britene stakk av med hele flåten, noe danskene naturlig nok likte svært dårlig, og krig med britene og allianse med Napoleon ble følgene av det.

Så kom da Norge, som jo var i union med Danmark, i mars 1808 også i krig med svenskene, ledet av den steile kong Gustav IV, som var en innbitt motstander av Napoloen. Gustav på sin side kom i krig med russerne, som var allierte med Napoleon siden freden i Tilsit i 1807. Svenskene tapte Finland, men klarte ikke å ta Norge, så avsatte de kongen, valgte prins Christian August, stattholderen i Norge, til ny kronprins i 1809. Han døde under en militærmanøver i mai 1810. Da måtte Sverige ha en ny kronprins - det ble den franske marskalk Bernadotte, som i sin tur inngikk en avtale med russerne i 1812, hvor han ønsket Norge som kompensasjon for å vende seg mot sin gamle keiser - Napoleon. Han igjen invaderte Russland i 1812 - og tapte. Det ledet frem til slaget ved Leipzig høsten 1813, som Napoleon også tapte, og hvor Bernadotte (nå kronprins Carl Johan) var en av seierherrene. Han ville slå danskene ut av krigen, og marsjerte nordover.

Etter en rekke trefninger, ble det våpenhvile mellom ham og danskene og dette ledet frem til traktaten i Kiel 14. januar 1814. Der ble Norge avstått til kongen av Sverige. Dette likte ikke nordmennene, som nektet å etterkomme traktaten. Stattholder Christian Frederik ble valgt til konge og nordmennene vedtok sin egen grunnlov på Eidsvoll. Så vendte Carl Johan nordover, slo den norske hæren på sensommeren 1814, og en union mellom Norge og Sverige ble resultatet 4. november 1814.

"Raskt sveip gjennom historien", sier du? Har du klart å følge med helt til nå, ja så ser du at det som skjedde på slettene i Øst-Preussen, ved Eylau den 7. og 8. februar 1807, førte til at det lille landet Norge fikk sin grunnlov og sin frihet i 1814. Så skulle det drøye helt til 1905 før vi fikk vår egen konge, men linjene helt dit - ja, det får bli en annen gang!