Dødsmarsjen

Som ung historieinteressert, ja ganske ung, ble jeg presentert for en fryktelig historie. Den var tragisk, fascinerende, mørk og helt gjennom gruvekkende. Samtidig hadde denne historien et fascinerende bakteppe - nemlig krigen. Det var noe jeg som ung historieinteressert, iallfall når jeg kom fra festningsbyen Fredrikstad, ikke kunne unngå å bli interessert i. Historien dreide seg som så ofte om svensker. Det er stort sett dem det dreier seg om, når vi snakker om kriger i gamle dager her til lands.

General Carl Gustaf Armfeldt

Dødsmarsjen. For det var det det var snakk om. Det var general Carl Gustaf Armfeldts 6.000 tapre karolinere denne tragiske historien dreide seg om. Og historien var som tatt ut av et tagisk heltedikt. Krigerkongen Carl XIIs forsøk på invadere Norge høsten 1718 hadde gått så uendelig galt. Kongen selv ble skutt utenfor Fredriksten festnings murer den 11. desember. Noen titalls mil lenger nord hadde den andre svenske arméen store problemer. Under ledelse av den rutinerte general Armfeldt var de beordret å rykke inn i Trøndelag og erobre den viktige byen Trondhjem. Det hadde ikke gått bra.

Den svenske hæren i Trøndelag var ikke rustet for et vinterfelttog. De skulle overvintre i Trondhjem. Den 7. januar nådde nyheten om kongens død frem til Armfeldt, og han beordret sin utslitt armé å vende tilbake til Sverige. Problemet var bare at vinterveiene til Sverige egentlig ikke fantes. De skarve rutene som var der, var livsfarlige vinterstid. Armfeldt beluttet seg allikevel for å legge hjemveien om Tydalen, mellom Røros og Meråker. Det værharde fjellpartiet var en relativt trygg rute for eventuelle norske angrep, men den faren var ikke stor.

12. januar 1719 brøt Armfeldt og arméen opp fra Tydalen. Lite klær, lite proviant, slitne og medtatte, skulle tusener av svenske bondesoldater ta seg over ett av Norges mest værharde fjellpartier til noen fattigslige bygder i Jämtland. Det var et sjansespill av dimensjoner som Armfeldt utsatte seg og sine menn for. Men hæren måtte tilbake til Sverige.

Nord for den tilfrosne Essandsjøen, ikke langt fra grensen mot Sverige, blåste det opp. En fryktelig vinterstorm ble sluppet over de utslitte og sikkert skrekkslagne karolinerne. Allerede første natt skal mer enn to hundre av dem ha frosset i hjel. Og det ble verre. For stormen bare fortsatte. Den neste dagen, og dagen deretter. Tilbaketoget ble en dødsmarsj. Hestene døde. Soldatene døde. Utrustning, vogner, sleder og alt hæren bragte med seg, ble lagt igjen der oppe på fjellet. Hver mann måtte redde sitt eget liv. Overlevende kunne fortelle om gruvekkende scener. Soldater lå henslengt på snøen, ihjelfrosset. En fortalte at han i den kraftige snøføyken kunne se en stor gruppe soldater som satt varmet seg rundt et bål. Da han kom nærmere, så han at ingen var i live. De satt stivfrosne, døde, rundt restene av et sluknet bål.

Karolinermonumentet i Duved

De neste dagene kom de som overlevde seg frem til bygda Handöl i Jämtland. Generalen selv hadde overlevd. Da man kunne telle opp de som levde, ble katastrofen åpenbart. Omkring 3.000 av Armfeldts 6.000 soldater kom seg aldri ned fra Tydalsfjellene. De skrekkslagne jemtene som måtte innkvartere og forpleie soldatene, kunne knapt tro sine egne øyne over de fryktelig medtatte menneskene som dundret inn i bygda deres disse januardagene i 1719.

Det var denne historien jeg ble presentert for. Jeg grøsset av de livaktige skildringene og de grufulle scenene som ble fortalt. Hvor grusomt måtte det ikke ha vært der oppe på fjellet disse nettene og dagene for to hundre og nittifire år siden? Men er det ikke slikt historien er laget av? Er det ikke nettopp disse historiene mennesker alltid har blitt fascinert av, og grepet av. Det påvirket iallfall en ung historieinteressert, engang for mange år siden.