Piccinni

Det alltid hyggelig når man gjenoppdager musikk man tidligere har hørt på, men som har forsvunnet litt i glemselen. Akkurat en slik opplevelse hadde jeg i kveld. For noen år siden kom jeg over en munter liten opera fra en av mine obskure italienske operakomponister - Le Donne Vendicate fra 1763.

Komponisten bak denne farsen, for det er det den egentlig er, var Niccolò Piccinni (1728-1800). Han må ikke forveksles med sin langt mer berømte landsmann og kollega, Giacomo Puccini. Men fra midten av 1700-tallet fremsto Piccinni som en av tidens store navn. Hans virkelig store suksess var operaen La Cecchina, ossia Le Buone Figliuola som ble satt opp i 1760. Den står fremdeles som en av opera buffa-genrens større verk. Librettisten var ingen ringere enn den store Carlo Goldoni, og operaen er både morsom, lystig og full av fjas - det og vakre arier falt i smak for det italienske og europeiske publikum i tiden.

Den senere Piccinni skulle bli berømt for sin krangel med selveste operareformatoren Gluck. I 1770-årene ble han invitert til Paris for å skrive en opera over det greske dramaet som utspilte seg omkring den mytiske kong Agamemnons datter Ifigenia. Glucks versjon Ifigénie en Tauride fikk sin premiére i 1779, Piccinnis to år senere. Glucks opera er et mesterverk, og ble hyllet av gluckistene som det. Piccinnis opera Ifigénie ble ingen fiasko, men langt fra så populær som Glucks. I dag er den nærmest helt glemt. Nå var nok rivaliseringen langt større blant det parisiske publikum, delt i gluckister og piccinnister, enn mellom komponistene selv.

Piccinnis musikk er lett og lystig. En dyktig komponist står bak, en mann som skrev for sin tid og sin genre. Det er betegnende at Glucks musikk ennå fremføres, mens Piccinni er overlatt til fantaster som meg. Gluck var en reformator, og musikken har en helt annen dybde og gjennomslagskraft, også for et moderne publikum. Men sannelig er det lystig å lytte til Nicclò Piccinni også - som i operaen jeg fant i samlingen i kveld - Le Donne Vendicate (Kvinnenes hevn).