Bonapartes hoffkomponist og en barber

I noen år nøt Giovanni Paisiello den franske førstekonsul Napoleons støtte (senere også hans bror Josephs og marskalk Murats gunst da de regjerte over Napoli). Mot en rikelig gasje dirigerte Paisiello og skrev for hoffet i Tuileriene, og da Napoleon kronet seg selv til keiser i Notre Dame-katedralen i 1804 var deler av kroningsmusikken skrevet av ingen ringere enn Giovanni Paisiello.


Men det var en lang musikalsk karriere som hadde ledet ham til Paris og Bonapartes hoff. Sin musikalsk utdannelse fikk han, som så  mange andre, i operahovedstaden Napoli. Ved ett av de berømte konservatoriene i byen fikk han utviklet sin vakre sangstemme, og ble  undervist av en annen av den neapolitanske musikkens mestere på 1700-tallet, Francesco Durante.

Allikevel var det som operakomponist Paisiello skulle bli kjent, selv om han også skrev betydelige kirkemusikalske verk. Men 1700-tallet krevde nesten av komponister at de skrev for operaen, og slik var det for de fleste av hans samtidige kollegaer. Over 90 operaer er kjent fra Paisiellos hånd. De første skrevet for italienske scener, men hans tid ved hoffet i St. Petersburg, dit han ble invitert av Katharina den Store i 1776, skulle bringe ham betydelig berømmelse.

Pierre-Augustin Beaumarchais

Det var her han skrev sin mest elskede opera, Il Barbiere di Siviglia - Barberen i Sevilia. Det er hans mest kjente, eller minst ukjente selv i dag (selv om også operaen Nina (1789) kan tenkes satt opp på operascenene). Paisiello skrev den over Beaumarchais skuespill for fremførelse i St. Petersburg i 1782. Den bragte ham raskt berømmelse, både i Russland og i resten av Europa. Da Rossini skrev sitt mesterverk i 1816 vakte det nesten ramaskrik at han kunne finne på å komponere en ny opera over samme tema som Paisiello allerede hadde brakt til "perfeksjon" i 1782.

De siste år av Paisiellos liv ble ikke hans beste. Han forlot etter bare få år Paris til fordel for Napoli, en by som da var styrt av Napoleons bror, Joseph Bonaparte og fra 1808 Napoleons tidligere marskalk, Joachim Murat. Det var til en viss grad Paisiellos nære tilknytning til bonapartene som også hans bane. Med Napoloens fall i 1814 og Murats i 1815, var den engang berømte komponisten nærmest blitt en musikalsk persona non grata. Hans kunstneriske kreativitet hadde tydelig også tørket inn, og han døde som en aldrende, og trolig nedbrutt mann, den 5. juni 1816.

Men vakker musikk hadde han skrevet. Musikk som ennå i dag fortjener å lyttes til. Hør bare grev Almavivas vakre Cavatina fra nettopp Il Barbiere di Siviglia: