tirsdag 26. mars 2013

Fyrdiriks

Knud Bergsliens maleri av
 fyrdirektør Diriks 
Det er noe fascinerende ved å lese skildringer av det å reise. Mennesker har til alle tider, og alle steder reist og forflyttet seg. Slik var det også i Norge for et par hundreår siden. Slitet og strevet ved å bevege seg rundt i det fjell- og skogkledde Norge, på elendige veier, og med et skyssvesen som i beste fall var tregt, kunne være en utfordring for mange og enhver.

En som har skildret dette fortidige reiselivet på en glimrende, om enn enkel og humoristisk måte, er dagens mann - marineoffiser og mangeårig direktør for Fyrdirektoratet i Norge, Carl Fredrik Diriks. Gjennom sine neste tre tiår i dette direktoratet, fikk han kallenavnet "Fyrdiriks". Han ble født den 26. mars 1814 som sønn av byfogden i Larvik, den senere eidsvollsmann og  politiminister Christian Adolph Diriks.

Fyrdirektøren var en glimrende situasjonstegner, og hans "Skisser af Reiselivet i Norge" gir et fornøyelig og svært talende innblikk i hvordan det var å komme seg rundt i 1800-tallets Norge. I dag er vi heldige å kan finne disse tegningene lett tilgjengelige på nettet. Da er det bare å klikke seg inn her.

Vi må også ha med litt musikk i anledningen, og fra tiden: Halfdan Kjerulfs "Norges Fjeld":


mandag 25. mars 2013

En barokk Vinci

Leonardo Vinci - altså ikke renessansegeniet - men barokkomponisten, er det jeg ønsker å beære med et eget blogginnlegg i kveld. Hvorfor nok en obskur italiener? Det er jo fordelen med sin egen mikroblogg; da er det rom for nettopp det. Og når jeg da kom over en fantastisk innspilling av en av Vincis operaer, var ikke veien lang for å trekke denne glemte komponisten et lite stykke opp fra glemselens mørke.

Artaserse var Leonardo Vincis siste opera, eller Dramma per musica som den ble kalt i sin samtid. Som så mange andre komponister på 1700-tallet, skrev Vinci flere operaer over Metastasios librettoer, og altså her om den store persiske heltekongen Artaxerxes. Sånt ble det heroiske operaer av.

Dette ble kanskje Vincis beste opera i genren, og den ble satt opp i Roma under karnevalstiden i 1730. Det var gjerne da nye operaer ble satt opp, i denne tiden for lystig lettsindighet - før fastetiden satt inn. Operaen Artaserse har ikke frekventert Europas operascener etter dette, men ble alstå gravd frem nylig, og satt opp med blant andre den glimrende kontratenoren Philippe Jaroussky i hovedrollen som den unge prins Artaxerxes.

Hør en av operaens vakre, noe ukjente, og svære barokke arier "Va solcando un mar" med Franco Fragioli i rollen som Arsace:


Eller hva med hele første akt av operaen? Fra Opéra National de Lorraine, med Jaroussky i hovedrollen:

 

lørdag 16. mars 2013

Bare ta og riv det ned... eller?

At jeg er stolt av min kjære hjemby Fredrikstad, råder det vel liten tvil om. Ikke minst baserer denne stoltheten seg på byens historie. Den kanskje viktigste del av denne historien var den fantastiske industriveksten som skjedde langs Glommas bredder. Byen og folk i byen i dag er fundamentalt preget av endringene industrien bragte med seg, selvsagt på godt og vondt. Men når du ser deg omkring i Fredrikstad-distriktet, er det jammen ikke mange rester igjen, eller minner fra det som skapte den moderne byen Fredrikstad. Tidligere i uken skrev jeg om dette sammen med Roy Freddy Andersen.

Fredrikstads Cheviotspinderi startet opp sin produksjon av ullstoffer i 1900. Produksjonlokalene lå sør for Nabbetorp. Det fantastiske med akkurat spinneriet er at de klassiske teglstensbygningene fra fabrikken står den dag i dag. Det er helt unikt i den gamle industribyen Fredrikstad, hvor nærmest alt av fabrikker, piper, teglverk, sagbruk - og enda verre, minnene om dem - ser ut til å forsvinne. At én fabrikk står igjen, nemlig Cheviotspinneriet, har stor verdi for Fredrikstad. For særpreget til byen vår. For hukommelsen til byen for. For kulturen i byen vår. Til ære og minne for dem som arbeidet i industrien i Fredrikstad - og de var de fleste.

Men nå, i 2013, etter tiår med gremmelse over alt som har blitt revet, minner, kulturhistorie som har blitt borte, blir det foreslått fra byens administrasjon å endre en regulering som tilsier bevaring - og tillate å rive dette siste, nærmest komplette industrianlegget fra den store industrialiseringbølgen.

Hvordan kan vi tillate det? Hvordan kan vi forklare dette til senere generasjoner - at den siste rest av byens viktigste historie, som fikk lov å stå i flere tiår etter at alt annet var jevnet med jorden, tillot vi å rive i 2013? Personlig synes jeg det ville være aldeles hårreisende.

Men vi kan jo ikke bevare alt for ettertiden? Vi må jo la byen gå videre? Vi må jo tilate de som vil satse på utvikling her i byen, å få gjøre det?

Her er det ikke snakk om å bevare alt for ettertiden. Vi har allerede klart å fjerne nær sagt alt fra industrihistorien. Spinneriet er av det aller siste. Det må vi klare å bevare. For det å verne om særpreget til byen, det er også utvikling. Det å oppføre en dårlig kopi, en illusjon av et gammel bygg, slik planene nå legges opp til på Spinneritomten, er bare å føre folk bak lyset.

Selvsagt skal vi tillate de som vil satse i Fredrikstad å gjøre det. Og det er nok av dem som vil satse, men vi skal ikke selge byens sjel og særpreg av den grunn. Da står vi tilbake med et hult skall av en by, og en kultur. Er det noe Fredrikstad ikke trenger, er det nettopp det. Det er utvikling - men i feil retning.

Derfor mener jeg vi ikke bør tillate å endre reguleringsplanen - som kommunen tidligere har vedtatt - og legge alt klart for riving av det gamle spinneriet og bygging av pastisj av et bygg. Såpass synes jeg vi bør kreve her i byen!

søndag 3. mars 2013

Soot

Den 3. mars 1859 døde en pionér i norsk industrihistorie - Engebret Soot. Kanalbygging er en noe bortglemt del av samferdselsrevolusjonen som begynte for et par århundrer siden her til lands. Engebret Soot er et lysende navn i kanalhistorien, og han virket ikke minst i mitt kjære hjemfylke Østfold.

Soot var nærmest selvlært i ingeniørkunsten, og fattet interesse for vannets og kanalenes muligheter. Bruken av vannkraft var kjent i landet, ikke minst for å drive kverner og sager. Men vannveier kunne lette transport, ikke minst av tømmer. Gjennom sin driftighet klatret Soot i de norske samfunnet i tiårene etter 1814. Han ble født som husmannssønn men døde som en aldrende mann, høyt dekorert og merittert.

Fra Sootkanalen
Hans første store prosjekt var kanalen fra Store Le til Haldenvassdraget i 1820-årene. Senere sto han bak flere kanalprosjekter som Grasmo- eller Sootkanalen. De var imponerende anlegg, som benyttet oppstrøms tømmerfløtning. Dette var nytt og et viktig bidrag til å gjøre kanalanleggene viktige for trelastnæringen i Fredrikshald. 

I 1850-årene begynte anlegningen av det store anlegget fra Rødnes til Tistedalen - Haldenkanalen som den er kjent som i dag. Soot fikk aldri sett dette anlegget ferdig, men flere av de store sluseanleggene ble bygget opp i 1850-årene. Og anlegget ligger der, og imponerer ennå i dag. Ett av Østfolds store bidrag til industri- og samferdselshistorien fra 1800-tallet.