søndag 14. juli 2013

Prise de la Bastille

Det er ikke noen hvilken som helst dag. Det er den 14. juli. Dagen for stormen på Bastillen. Begynnelsen på den franske revolusjon. Begynnelsen på slutten for Europas mektigste monarki. Dette var det gamle regimets undergang. Det er Frankrikes nasjonaldag.

Hvor ulykksalig og grotesk denne revolusjonen skulle komme til å bli, er dette utvilsomt en av historiens og menneskehetens virkelig betydningsfulle øyeblikk. Menneskets frihet, rettigheter, likhet, brorskap, demokrati. Den moderne verden begynte med stormen på en middelalderborg, et ganske forsvarsløst fengsel i Paris den 14. juni 1789.

Liberté, egalité, fraternité!

Carl Ditters von Dittersdorfs symfoni i C-dur: "La Prise de la Bastille":






fredag 12. juli 2013

La Reine

Marie Antoinette er en av fransk histories mest myteomspunne og tragiske kvinneskikkelser. Som ung østerriksk prinsesse ankom hun et Versailles fullt av hoffetikette, stive adelige hoffolk, og en ektemann som kanskje ikke var den mest romantiske man kunne tenke seg. Marie Antoinettes endelikt er også kjent og beryktet. Hun endte på skafottet, halshugget som sin mann av det revolusjonære Frankrike, som den fremste representant for det gamle regime.

Men dronningen av Frankrike var også en kulturpersonlighet. Hun var født og oppvokst i 1700-tallets hoffliv, og levde i en eventyrverden etter at hun ankom Versailles. Hun iscenesatte også sin egen eventyrverden ute i det store slottets hager. Og dronningen elsket musikk. Faktisk var hun en av samtidens store musikkmeséner i Frankrike. Mindre kjent er det vel at hun også skrev musikk. Flere sanger stammer nemlig fra hennes hånd. Det er vel verdt å lytte til, om det enn ikke er av det fremste samtiden kunne frembringe av musikk, men så var ikke det lite.

Ett eksempel følger. Hennes vakre sang "C'est mon ami", her med Kirsten Dunst fra filmen Marie Antoniette fra 2006. Her oser det av "L'Ancien Regime" og verdensflukt, i en tid da nasjonen sto på randen av revolusjon. Men vakkert - ja, det ble det:


For de enda mer interesserte følger mer musikk fra Marie Antoniettes samtid. Fra hennes eget teater, "Petit Théâtre de la Reine", med musikk av blant andre den store komponisten André Grétry:







onsdag 3. juli 2013

Gettysburg - den tredje dagen

Det var på den tredje dagen slaget ved Gettysburg ble avgjort. To dagers harde og intense kamper hadde slitt hardt på de to armeene. Tusener var døde, sårede eller tatt til fange. Allikevel bestemte Robert E. Lee seg for sitt kanskje mest vågale, og mest spektakulære angrep noensinne. Den var unionshærens sentrum som skulle knuses i det som for ettertiden har blitt kalt Pickett's Charge. Jeg omtalte dagen og slaget også i fjor - og teksten fortjener å tas frem også på 150-årsdagen:

"Mange er glade i vendepunktene i historien. Det er de dramatiske øyeblikkene som med ett forandrer historiens gang. Kanskje er krigshistorien derfor så populær? Merkelig nok ikke så veldig populær blant historikere som det allmene publikum. Kanskje er det nettopp fordi det legges så mye vekt på de dramatiske vendepunktene? Historikere er jo ellers mest glad i de lange, tunge prosessene i samfunnet. Men dramturgisk er ingenting bedre enn et dramatisk vendepunkt.

George Pickett. En av divisjonsgeneralene som Lee utpekte til å lede
det fatale angrepet den 3. juli 1863.
Det som skjedde i dag - på et jorde i Pennsylvania er kanskje ett av historieskrivningens mest sagnomsuste vendepunkt. For denne dagen i 1863 skulle markere "The High Watermark of the Confederacy". Den amerikanske borgerkrigens absolutt vendepunkt, Sørstatenesfall og begynnelsen på slutten. Denne dagen beordret nemlig general Robert E. Lee, den like sagnomsuste generalen, sitt mest spektakulære, og katastrofale angrep mot nordstatshæren på jordene sør for den lille byen Gettysburg. Dette var dagen for Pickett's Charge.

I to lange dager hadde de enorme arméene braket sammen. Sørstatshæren hadde angrepet general Meades tallmessig overlegne Army of the Potomac både på dens høyre og venstre flanke, uten at det hadde kommet til noen avgjørelse. Den 3. juli planla Lee å bryte gjennom nordstatshærens sentrum.

Lees plan var enkel, og nærmest tatt ut av en manual fra Napoleonstiden. Angrepet skulle utføres med hele ni infanteribrigader, mot de blåkledtes linjer. For å nå dit, måtte de omlag 12.500 sørstatstroppene marsjere over åpen lende i over en kilometer. Men før infanteristene satte i marsj, startet det hele med en enorm artillerikannonade. Nærmere 150 store kanoner bombarderte nordstatsstillingen, hvor omlag samme antall kanoner besvarte ilden.

Omlag klokken to på ettermiddagen, i over 30 graders stekende sommerhete, satte de gråkledte sørstatstroppene i marsj. Angrepslinjen var over halvannen kilometer i bredden. Skulder mot skulder, i jevn takt, marsjerte tusenvis ut i kornåkeren. De fikk komme nær nordstatenes linjer.


Så brøt helvetet løs. Fra den lave åskammen hvor nordstatstroppene hadde sine stillinger, fyrte halvannet hundre kanoner og tusenvis av musketter mot de katastrofalt utsatte soldatene. Den gedigne tabben general Burnside hadde forsøkt ved Fredericksburg før jul i 1862, gjorde nå også general Lee. Dette var en taktikk som ikke kunne lykkes. Treffsikre rifler, og dødbringende kardesker, rev store hull i den kilometerbrede, grå angrepslinjen. Det var en slakt som skjedde på de åpne jordene i Pennsylvania.

Et par tusen mann klarte allikevel å nå nordstatslinjene. De kom fra general George Picketts Virginia-brigade. De erobret et par kanoner som ikke lenger hadde ammunisjon igjen. Utmattet, livredde og utsatt for en infernalsk ild fra stadig flere forsterkninger som kom de blåkledte til unnsetning, brøt anpret sammen. Lees stolte angrep hadde endt i ulykke.

Sørstatene kom seg aldri over tapet ved Gettysburg. Dette var deres høydepunkt, og deres bitreste tap. Som om ikke nederlaget i Pennsylvania var nok, måtte også den strategisk viktige byen Vicksburg, ved bredden av Mississippi, gi tapt for general Grant den 4. juli. Det var begynnelsen på slutten for The Confederate States of America."


tirsdag 2. juli 2013

Gettysburg - den andre dagen

Det var sørstatshæren som hadde gjort det best den første dagen av slaget. Nordstatstroppene var presset bort fra høydene nord for byen - til høydene og åsene sør for den. Men general Lee hadde ikke vunnet slaget, og da det lysnet av dag den 2. juli, ankom alt flere blåkledte til Gettysburg. Men Lee ville sette inn støtet mot Meades armé på flankene, slik han hadde gjort så mange ganger før.

Ett problem denne dagen i Pennsylvania, var at Lee ikke visste hvor stor hæren han hadde foran seg var. Kavalleriet han så ofte hadde hatt nytte av, hadde ennå ikke ankommet. Uten deres observarsjoner, kunne ikke Lee med sikkerhet vite om bare deler eller hele Potomac-hæren var ankommet. Allikvel sendte han ett av sine beste armékorps, ledet av generalen James Longstreet, mot unionshærens venstre flanke, og angrep både mot senturm og unionshærens høyre flanke.

Lengst sør lå de to små høydene Round Top og Little Round Top. Skulle Longstreets gråkledte menn få fotfeste her, kunne man nærmest "rulle" opp langs unionshæren. De hardeste kampene skulle da også foregå i dette området.

Lenge så det ut til å gå bra. Unionsgeneralen Daniel Sickles rykket altfor langt frem, og kastet soldatene sine ut i en fåfengt strid i en frukthage. Det ble et blodbad. Sørstatssoldatene kunne rykke alt nærmere, og så ut til å klare det. Men på Little Round Top klarte nordstatstroppene å holde stand. Ikke minst har bajonettangrepet til mennene fra det 20. Maine-regimentet blitt berømt, der de nærmest uten ammunisjon, og underlegne i antall, stormet ned åssiden med blanke bajonetter og fullstendig lamslo og overmannet de gråkledte som angrep dem. Det ble et viktig vendepunkt denne dagen.

For hverken Longstreet eller de andre armékorpsene Lee kastet inn i striden, klarte å bryte opp den massive forsvarslinjen Meades armé nå hadde etablert på de mange høydedragene sør for Gettysburg. Nærmere 100.000 mann hadde Meade nå til sin disposisjon. Det var disse gjennombruddet av denne "fiskekrok-formede" forsvarslinjen som var avgjørende for utfallet av slaget. Lee nektet å gi seg, selv etter to dagers kamper. Mennene hans begynte å bli utslitte, men han visste hva de var kapable til. Det hadde han erfart. Allikevel var oppgaven som lå foran ham enorm. Selv om unionshæren hadde mistet opp mot 10.000 mann denne dagen, hadde Lee selv mistet over 6.500. Allikevel rådet Meade over en langt større armé enn Lee kunne mønstre i felten.

Den tredje dagen skulle det endelig slaget stå.  




mandag 1. juli 2013

Gettysburg - den første dagen

Så er det 150 år siden det største, mest berømte og avgjørende slag i den amerikanske borgerkrigen begynte. Over tre dager, i stekende sommervarme, braket to enorme arméer sammen, bemannet av amerikanere på begge sider. Stedet var ved noen skogkledte åser og frodige jorder i Pennsylvania - ved byen Gettysburg.

Gettysburg. Navnet er nesten blitt ensbetydende med den amerikanske borgerkrigen. Her sto nemlig det store slaget som ble vendepunktet i den krigen som var den unge amerikanske nasjonens største katastrofe til da, og sannsynligvis den største til dags dato. For unionstilhengerne, for nordstatene, var dette begynnelsen på seieren, etter to år med stadige ydmykende nederlag. Før sørstatene var det begynnelsen på slutten. Tusener av gråkledte unge menn lå igjen på jordene i Pennsylvania da Robert E. Lees hær måtte se seg slått og vende sørover - på selveste 4. juli. Sørstatene hadde satset stort, våget mye, og nær tapt alt. Sørstatene vant ingenting, oppnådde ingenting ved Gettysburg, når man da ser bort fra sitt mest sagnomsuste nederlag.

Alt hadde begynt så bra. Gjennom vinteren og våren 1863 hadde Lees "Army of Northern Virginia" utmanøvrert den langt større "Army of the Potomac", ledet av den ene nordstatsgeneralen etter den andre. Etter slaget ved Chancellorsville i månedsskiftet april-mai sto en lamslått general Joseph Hooker tilbake, og måtte se at Lee marsjerte nordover. Invasjon av nordstatene var nå Lees og president Jefferson Davis' store strategi. Kunne man avskjære, og i beste fall erobre Washington, ja så måtte Sørstatenes eksistens godkjennes av verden der ute. Da måtte president Lincoln gi etter.

Midt i juni marsjerte Lees store armé over Potomac-elven. Gettysburg-felttoget var i gang. Det skulle bringe dem lenger nord enn noen gang, til det frodige Pennsylvania, og til den lille byen Gettysburg. Knapt mer enn et jernbaneknutepunkt, og en landsby midt i et jordbruksdistrikt, ble byen i løpet av tre julidager scene for et av 1800-tallets store og mest grufulle slag. For i hælene deres marsjerte en enda større nordstatsarme, ledet av dens nyutnevnte general George Gordon Meade.

Den første dagen de to hærene braket sammen var altså 1. juli 1863. Sørstatstropper på jakt etter forsyninger, blant annet sko, planla å innta den lille byen Gettysburg. Her mødte de litt spret motstand fra noe kavalleri. Nordstatstroppene ble derimot raskt overmannet, og alle regnet med dette var en forpostfektning, slik man ofte stødte bort i. Men der tok man feil. Slaget var nærmest kommet inn i en indre dynamikk, og flere og flere tropper, grå og blå, marsjerte hurtig mot kanontordenen - mot Gettysburg. Gjennom store deler av 1. juli ble det kjempet. Nesten 50.000 mann ble kastet inn i kampen denne første dagen, og da natten falt på, hadde sørstatstroppene satt seg i besittele av byen, og de lave åsene nord og vest for den.

Men sør før byen lå også en åsrekke, med den snart berømte Cemetery Hill som et strategisk viktig punkt. Hadde Lees menn klart å innta denne også, hadde det neppe blitt noe avgjørende slag ved Gettysburg. Men denne åsen holdt de blåkledte gjennom natten til den 2. juli. Og da mørket senket seg over Pennsylvania kunne man kanskje ane, men ikke vite, hva som skulle komme til å ligge foran dem.