tirsdag 21. mai 2013

Prinsens ankomst

På kvelden 21. mai 1813, akkurat for to hundre år siden, fikk min kjære gamle by besøk av Danmark-Norges arveprins, Christian Frederik. Tidligere på dagen hadde han ankommet Hvaler fra Danmark og skulle ta fatt på sin nye, tunge oppgave.

Prinsen var blitt utnevnt til ny stattholder i Norge av fetteren, kong Frederik VI. Han ble skulle derfor bli den øverste sivile myndighet i landet. Samtidig ble prinsen også ny kommanderende general. Christian Frederik overtok etter en annen prins, Frederik av Hessen, som ble sendt til Holstein for å overta kommandoen over troppene ved rikets sørgrense. 

Oppholdet i Fredrikstad ble kort. Prinsen reiste nemlig raskt videre, for målet var Christiania. Han ankom hovedstaden den 22. mai og en ny æra var i gang. En æra som skulle lede mot oppløsning av fellesstaten, norsk selvstendighet, grunnlov, krig og et nytt Norge. Men det får bli andre historier. 

Den 22. mai ble derimot en merkedag for Christian Frederiks opphold i Norge. Samme dag som han hadde ankommet Christiania i 1813, holdt han nemlig året etter, i 1814, sitt store inntog til rikets nye hovedstad etter riksforsamlingen på Eidsvoll. 

Om det spilt musikk til prinsens ære denne kvelden i festningsbyen Fredrikstad, er ganske så sikkert. At garnisonsmusikerne spilte utdrag fra Beethovens svulstige verk: Wellingtons Sieg oder die Schalcht bei Vittoria, er derimot helt usannsynlig. Det ble nemlig skrevet som en hyllest til Wellingtons seier over franskmennene i juni 1813. Men det får gå. Verket er flott det, og snart 200 år det også.


mandag 13. mai 2013

Sir Arthur

Joda, jeg har omtalt Arthur Sullivan (1842-1900), og de lystige operettene han skrev sammen med William Gilbert i siste halvdel av 1800-tallet. Føler jeg meg litt anglofil, og litt munter - eller litt mismodig, da hjelper det ofte med litt spas og flaggvifting á la Gilbert and Sullivan. Og i dag er det selveste Sir Arthurs fødselsdag, og det føler jeg uansett er grunn god nok til minnes ham - en gang til.

Arthur Sullivan er en av de største komponister som de britiske øyer har fostret. Og han er i godt selskap. I victoriatidens og imperiets dager nøt Sullivan med god både publikums og kritikernes pris. Selv om det først og fremst er operettene han er kjent for i dag, som The Mikado, HMS Pinafore, eller for de mer innvidde, The Rose of Persia, skrev han så mye mer. Han var en mester innenfor mange musikalske genrer, ikke bare det lette syngespillet. Storslått kirkemusikk, symfonier, operaer, balletter, vakre og dypsindige salmer, eller kammermusikk - Sullivan var en produktiv og mangefasettert komponist.

I den engelsktalende verden er han ennå berømt og høyt verdsatt, men kanskje bare der? Jeg mener det er god grunn til å sette pris på Sullivan også her, og hvilken dag er ikke bedre for det enn hans egen fødselsdag. Jeg velger å hylle ham med ett av de siste verkene han skrev, men aldri fikk sett oppført. Hans Te Deum skulle settes opp i London først to år etter hans død i 1900, i en seremoni for å minnes britenes seier i boerkrigen. Det har da også fått tilnavnet Boer War Te Deum. Observante lyttere vil kanskje mot slutten av det storslagne verket dra kjensel på hans mest kjente salme Onward Christian Soldiers.