Pinguinus mortis

Utstoppet geirfugl og egg utstilt i Glasgow.
Dette er ett av 78 geirfuglskinn og 75 egg som
eksisterer i museer rundt om i verden. 

Sommeren 1844 var et par islandske fangstmenn i land på den avsidesliggende øya Eldey. Her kom de over to store fugler som lå og ruget på sitt ene egg. Fuglene var underlige. De var store, kunne ikke fly og var et svært lette å fange. De to hadde nok sett slike fugler tidligere, men det virket som de fleste hadde forsvunnet. En av mennene kvalte de voksne fuglene, mens det ensomme egget ble knust under støvelen til den andre.

Var de to islendingene redde for de underlige fuglene? Kanskje ikke, men det hadde de tre mennene som fanget en tilsvarende fugl på den lille St Kilda-klippen utenfor Skottland noen år tidligere vært. Da en storm brøt ut like etter, drepte de skrekkslagne mennene fuglen som de trodde var forhekset. Trolig hadde de aldri sett en så rar fugl før. Hva var det de hadde oppdaget?

Det var den opprinnelige pinvinen - Nord-Atlanterens dyktige svømmer. Alkefuglen som ikke kunne fly. De hadde funnet geirfuglen. En gang levde de store fuglene i kolonier på hundretusenvis på begge sider av Atlanteren. I det kalde havet levde disse sjøfuglene godt på de store fiskebankene utenfor Newfoundland, Grønland, De britiske øyer eller Island. Det hadde vært godt om geirfugl i Norge også, men allerede i middelalderen hadde menneskene jaktet så mye på den, at den var utryddet her i landet. Lengre vest levde den allikevel videre.

Den store fuglen var opp mot 70 cm lang. Med sine små, underutviklede vinger og kraftige nebb, må de ha sett svært karakteristiske ut. Gerifuglen hadde også et markant hvitt felt foran øynene, og trolig er det opphavet til navnet pingvin - av walisisk pengwyn - hvitt hode! Kjøttet var godt, eggene svært ettertraktede og som ikke det var nok ble dun brukt til dyner og puter i Europa og Amerika. Sjøfolk på vei hjem til Europa fra lange reiser til Amerika, stoppet gjerne på de store fuglekoloniene på kysten av Canada og drepte hundrevis.

Eldey utenfor kysten av Island hvor
det siste hekkende paret ble drept i 1844.

Utover 1700-tallet var det klart at geirfuglen hadde problemer. De ble sjeldnere å se. Kom fiskere og fangstmenn over dem, ble de allikevel drept - og jo sjeldnere de ble, jo mer populære ble de blant samlere i Europa. Geirfuglskinn, skjelletter og egg ble en svært verdifull vare, og for fattige islendinger eller andre kunne en geirfugl bety en formue.

I 1840-årene fantes trolig bare noen titalls hekkende par igjen i verden. På den lille øya Eldey utenfor Islands sørkyst kom noen fangstmenn over omlag femti hekkende par i 1835. Museer og private samlere ønsket svært gjerne eksemplarer fra Eldey-kolonien, og sakte men sikkert ble det færre og færre geirfugler igjen på den islandske øya. I 1844, da de to fangsmennene Jón og Ketill søkte rundt på Eldey etter geirfugler som de kunne fange og selge måtte de lete lenge før de fant noen. Kanskje drepte de det aller siste hekkende par gerifugler i verdenshistorien? Enkelte fugler skal ha blitt sett så sent som i 1850-årene, men så sluttet observasjonene å komme. Gerifuglen, Nord-Atlanterens pingvin var død. Utryddet av menneskets grådighet.