tirsdag 10. desember 2013

Sehested 1813

Vi nærmer oss nasjonens 200-årsjubileum. 1814. Året for grunnloven. Året for friheten. Året for demokratiet. Året for krigen. Året for unionen. Et mirakelår som 1814 kom derimot ikke ut av intet. Dette er et tema jeg allerede flere ganger har omtalt i denne bloggen, og et gjennomgangstema for omtalene har vært krig. 1814 kom ut av napoleonskrigenes malstrøm. På dagen i dag, for 200 år siden, sto den siste trefningen i det felttoget som var den direkte foranledning for 1814. Det vil si, Norges skjebne som ble rullet ut i 1814. Den 10. desember 1813 sto slaget ved Sehested.

Ved den lille landsbyen Sehested, noen kilometer øst for den viktige festningsbyen Rendsburg i Holstein, støtte det danske auxilliærkorpset sammen med Carl Johans tropper, ledet av den tysk-russiske general Ludwig von Wallmoden. Mye kunne blitt avgjort ved Sehested. Det utartet seg derimot til et kaotisk slag, som fra dansk side ble ført for raskest mulig å komme seg i sikkerhet bak Rendsburgs voller, og for å unngå omringing og det totale nederlag. For general Wallmoden kunne Sehested blitt en gyllen mulighet til å slå ut hele den danske sørarmeen.


Ledet av kong Frederik VIs svoger, Frederik av Hessen, hadde det danske korpset med hell krysset elven Eider, med russere, tyskere og svensker hakk i hæl. Wallmoden la an på å omringe danskene, og tidlig om morgenen den 10. desember ga Frederik av Hessen ordre til angrep. Danskene formelig stormet gjennom fiendens linjer. I et forrykende slag slo de seg gjennom, og i løpet av dagen i sikkerhet i Rendsburg. Wallmoden virket som fullstendig forvirret av det som hadde hendt.

Slaget endte med danske seier. Krigen endte derimot i stillstand. Carl Johan og Frederik, godkjent av kong Frederik som da holdt til ved Middelfart på Fyn, inngikk våpenhvile. Den danske hæren var reddet, men i forhandlingene som ble innledet i Kiel måtte de danske forhandlerne se seg diktert av Carl Johan, med Europas allierte makter i ryggen. Den 14. januar 1814 var nederlaget et faktum. Kong Frederik VI måtte avstå sitt norske kongerike, et rike som hadde vært forbundet med Danmark siden 1380. Det må ha vært hans mørkeste dag.

For Norge var det begynnelsen på mirakelet, på det som skulle lede til riksforsamlingen på Eidsvoll, til grunnloven, friheten, folkestyret - og krigen og union med Sverige - alt i løpet av ett hektisk år, 1814.

tirsdag 3. desember 2013

Mr Billings og julen

Adventstiden er en tid for tradisjoner. Derfor tillater jeg meg å hente frem et gammelt innlegg om julemusikk; om gammel amerikansk julemusikk. For meg har nemlig musikken til den amerikanske 1700-tallskomponisten William Billings, og særlig den vakre hymnen "Shiloh", blitt en tradisjon, noe jeg henter frem og lytter til, hver adventstid.

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.



En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.