torsdag 7. april 2011

Generaladjutanten

Johannes Sejersted
(bilde tilhører Trondheim Byarkiv)
Av mer anonoyme personligheter jeg har trukket opp fra historiens glemsel i denne bloggen, er kanskje generaladjutant Johannes Sejersted av de virkelig glemte. Trolig er det ikke mange som lenger husker ham, men i noen korte, dramatiske år for omlag to hundre år siden var han en av de mest innflytelsesrike menn i Norge.

Johannes Klingenberg Sejersted var trønder, født på denne dag for et kvart millenium siden - altså den 7. april 1761. Johannes ble offiser, liksom faren og flere i slekten før ham hadde vært. Navnet kom fra Toten, fra gården Seierstad. Militærkarriéren førte unge Johannes til Danmark, og til militær utdannelse i København, slik man stort sett måtte i den gamle dansk-norske helstaten. Sin militære ilddåp fikk han under det lille, og ganske så bortkastede felttoget inn i Båhuslen i 1788, som adjutant for general Adam Ludvig Moltke.

Grunnen til at Johannes Sejersted er verd å nevne, er hans rolle i de dramatiske årene frem mot 1814. For i krigsårene fra 1807 var han alltid nær den militære og politiske ledelse i Norge. Etter å ha blitt opptatt i generalstaben i Danmark, ble han sendt til Norge i 1807, som generalkvartermesterløytnant for selveste prins Christian August. Han hadde ansvar for forflytninger, planlegging og disponering av hærstyrkene. Johannes var en nær rådgiver for den kommanderende general, prinsen. Sejersted utmerket seg som en dyktig stabsoffiser, og må ha nytt stor tiltro fra prinsen. Det fortsatte også under Frederik av Hessens ledelse og visestattholderskap og fremfor alt under Christian Frederiks styre og stell i 1813 og 1814.

Eidvoll i 1814. Maleri av Peder Balke
Krigen i 1814 skulle bli Sejersteds prøve. For hele det norske felttoget, planene man la opp krigene og kampen utfra, var hans. Sejersted var blitt utnevnt til generaladjutant, altså sjef for Christian Frederiks generalstab i 1814, og var i praksis den fremste militære strateg i landet. Med Glomma som forsvarslinje, og de to smaalenske festninger Fredriksten og Fredrikstad som støttepunkter, skulle Norges heder, ære og selvstedighet forsvares da krigen brøt ut 27. juli - om det så skulle være til siste mann.

14. august var alt over. Hæren og forsvarsplanen hadde nesten fra dag én vist seg lite kapabel til å hevde seg overfor de krigsvante svenske troppene under Carl Johans ledelse. Slagplanen så fin ut på papiret - men så var det med det. Allikevel skulle Sejersteds tanker og idéer leve videre, og de samme tanker lå til grunn for de planer og vurderinger som den norske hærledelsen la med tanke på et mulig krigsutbrudd i 1905. Glommalinjen var det norske vern og feste - som likevel ikke kom til å bli benyttet etter 1814. Og kanskje skal vi være glad for det.

Personligheten til Johannes Klingenberg Sejersted vet vi ikke så mye om, men kanskje kan Frederik av Hessens ord oppsummer noe? "Sejersted var ein Pedant" - og det kunne kanskje være greit å være nå man nå engang drev med militær administrasjon. Han døde i 1823 - som generalløytnant og sjef for troppene i Trøndelag. Han var blitt en lojal offiser i den norske hær, da under kommando av ingen ringere enn kong Carl Johan.

mandag 4. april 2011

Old Tippecanoe

William Henry Harrison i yngre år
I dag er det 170 år siden USAs 9. president døde. Det er jo egentlig ikke noe spesielt at tidligere presidenter dør - det har de aller fleste gjort. Men William Henry Harrison var den aller første som gjorde det mens han ennå satt i sitt embete. Og ikke nok med det, han skulle inneha presidentverdigheten bare i tretti og en halv dag. Det er ingen som har slått ham på det siden.

Harrison ble valgt i 1840, og slo sittende president Martin van Buren. Harrison seiret med en overveldende majortet i valgmannskollegiet, om enn bare med et par prosent blant velgerne. Han representerte det proteksjonistiske og industrivennlige Whig-partiet, og ble nok valgt på en kombinasjon av å fremstå som en enkel, folkelig representant og som krigshelt fra krigene noen tiår tidligere. Selv stammet han fra en velstående familie fra Virginia.

Tilnavnet "Old Tippecanoe" skulle han få for 200 år siden. Det hadde seg slik at han ledet amerikanske styrker i en av de mange krigene mot urinnvånerne - indianerne. Som guvernør i territoriet som senere skulle bli til delstaten Indiana, slo Harrison en betydelig hærstyrke tilhørende en allianse av indianer-nasjoner i november 1811. Dette var slaget ved Tippecanoe-elven - og det gav den senere presidenten hans noe underlige tilnavn.

Daguerrotypi av Harrison fra
hans dødsår - 1841
Men Harrison spilte også en viss rolle i krigen som året etter brøt ut med den gamle koloniherren Storbritannia. Krigen som varte mellom 1812 og 1814 var en perifer utpost i de store napoleonskrigene. Men vel så mye var dette en krig med bakgrunn i gamle uoppgjorte stridigheter mellom det forsmådde moderlandet og den revolusjonære nye nasjonen. Spørsmål rundt Kanada og herredømmet i Nord-Amerika skulle avgjøres. Harrison var med, og utmerket seg. Han gjenerobret Detroit fra britene  og deres indianer-allierte i 1813, og ledet en invasjonsstyrke inn i Kanada. Men da han noe senere ble forflyttet langt unna de store hendelsene, trakk han seg fra hæren.

Visepresident Tyler som den
4. april 1841 ble USAs 10. president
26. mars 1841 ble president Harrison forkjølet. Det ble spekulert om det kunne ha vært fordi han hadde vært tynt kledd under sin innsettelse som president tre uker tidligere. Da han der i tillegg hadde liret av seg den lengste innsettelsestale i amerikansk historie - en tale som tok ham nesten to timer å fullføre - er det ikke rart man begynte å lure. Trolig var ikke det årsaken til at den 68 år gamle presidenten ble syk. Men bare få dager etter at forkjølelsen begynte, gikk det over til lungebetennelse, en svært alvorlig sykdom dengang. Hverken opiumskurer eller igler så ut til å gi synlig lindring eller bedring for den gamle presidenten. Den 4. april døde han av en kombinasjon av lungebetennelse, gulsott og generell blodforgiftning. En tretti dager lang presidentkarriére var over, og visepresident John Tyler måtte ta over - det var første gang det skjedde i USAs historie.