Méhul - revolusjonens komponist

Det revolusjonære Frankrike er nok ikke mest kjent for de kunstneriske uttrykkene. Terroren, guilliontinen, krigene med stort sett hele Europa og en omveltning av det bestående samfunn, burde iallfall ikke ynde operakunsten. Men faktum er at også det blodige Paris i 1790-årene kunne fremvise en kulturell mangfoldighet, og store verk også innenfor det gamle regimes mest yndede musikkgenre.

Étienne Nicholas Méhul er kanskje ikke et velkjent navn for så mange i dag. Som kjent er jo det noe som pirrer min nysgjerrighet. Méhul var faktisk ett av de fremste navn innenfor operagenren i de turbulente revolusjonsårenes Frankrike. Født inn i en handelsfamilie i Ardennene under det gamle regime, i 1763, ble musikkens hans karriérevei. Musikken ledet ham til Paris, og kom i lære av en av Glucks bekjente i byen. Den kjente operareformatoren Gluck var også Méhuls store, kunstneriske forbilde. Hans mange senere operaer er også sterkt preget av Glucks musikk og tanker om operaen.

Euphrosine het hans første opera som ble oppført på scenen i Paris i 1790, og den ble en stor suksess. I 1792 ble en av hans største suksesser med over 200 oppsetninger, operaen Stratonice. satt opp. Det var midt i revolusjonens raskt radikaliserende periode. Utover tiåret kom flere fremragende operaer fra hans hånd, som Mélidore et Phrosine og Ariodant.

Revolusjonen bød også på andre muligheter for en lojal komponist - partriotiske sanger og hymner til den nye tids Frankrike. I årene som fulgte skrev Méhul flere, blant andre Chant de depart i 1794. Den skulle senere bli tatt opp av Napoleon som hymne for hans første keiserrike.

Méhuls tiår var 1790-tallet. Tiden under keiser Napoleon ble ikke hans storhetstid, vennskap med keiseren til tross. Keiseren og det parisiske publikum lyttet heller til tidens store italienske komponister, og de lette opere buffe, skrevet av menn som for eksempel Giovanni Paisiello. Pussig nok nøt en av revolusjonstidens store komponister også respekt i tiden etter bourbonernes tilbakekomst i 1815. Og hvem vet om Méhul kunne ha tatt opp sin tidligere komponistgjerning med hell, hadde han ikke dødd av tuberkolose i 1817.
Hør fra Méhuls opera Stratonice fra 1792:

Méhuls Chant de depart, her i en innspilling fra 1919:

Eller Joseph en Égypte (1807):

Slottet brinner

Samtidig stikk som viser brannen på slottet "Tre kronor" den 7. mai 1697

Den 7. mai 1697 inntraff en katastofe i Stockholm. Det gamle kongeslottet "Tre kronor", med røtter tilbake i middelalderen, brant ned til grunnen.

Det hele startet i loftet over Rikssalen. I de store, romslige trekonstruksjonene, med et tak tekket av kobberplater, fikk brannen raskt tak. I hui og hast ble kongefamilien, den unge kong Carl XII og hans gamle mor, enkedronning Hedvig Eleonora, berget ut. Det ble hoffets mange ansatte også. I løpet av dagen sto lite tilbake. I brannen gikk både det rikholdige biblioteket og riksarkiv opp i røk. Brannårsaken ble aldri funnet. Allikevel ble de tre som den natten hadde brannvakt på slottet dømt hardt. To endte på årelangt straffarbeid på Marstrands festning.

Nicodemus Tessin d.y.
Skaperen av det nye Stockholms slott

Selv om brannen var en ulykke, skal man ikke se bort fra av 1700-tallets svenske konger syntes det var rett så heldig. Det gamle, og nok litt dystre slottet forsvant. I dets sted lot man bygge et nytt og moderne slottsanlegg. Til å tegne og overse byggingen av et nytt slott, ansattes arkitekten Nicodemus Tessin d.y. Til dekorasjon og kunstnerlig utsmykning av det nye palasset, hentet man inn franskmenn - kanskje inspirert av solkongens fantastiske nye slott i Versailles?

Tessin selv døde i 1728, men slottet sto ikke ferdig før mange år etter. Først i 1754 kunne kongefamilien flytte inn i det nybygde komplekset - Stockholms slott.

Hva så med litt svensk musikk fra tiden da Stockholms slott ble gjenoppført etter brannen? Johan Helmich Romans "Te Deum" eller "O Gud vi love dig" fra ca 1740:

Ludvigs hoff

Det mest strålende barokkhoff var Solkongens hoff i Versailles. Jeg har omtalt det fantastiske slottet flere ganger i denne bloggen, og det skal jeg også gjøre i dag. For på dagen i dag, for 330 år siden flyttet nemlig Solkongen, Ludvig XIV, sitt hoff fra Paris til Versailles.

Slottet hadde vært i bruk et par tiår allerede, men var under nærmest konstante nybygginger og ombygginger. Ludvig XIVs store omarbeiding av farens anlegg startet i 1664. Under ledelse av den glimrende arkitekten Jules Hardouin Mansart skjøt byggingen virkelig fart i 1670-årene, slik at hoffet til sist kunne flytte inn i 1682. Det var Ludvigs store drøm å få samlet hoffet rundt seg, utenfor den farlige byen Paris. Hans eneveldige styre gjaldt også over hoffadelen, men ham selv som solen som hele Frankrike beveget seg rundt, og som gav livgivende stråler til alt.

Dagen til minne - litt musikk fra Versailles' store komponist Jean Baptiste Lully.

Now is the Month of Maying

"Now is the Month of Maying" - en hyllest til den vakre måneden mai. Vårens, ja nesten sommeren komme. Dagens første blogginnlegg tok også for seg inngangen til mai, og med en musikalsk setting til 1800-tallets midte.

Madrigalen var en svært populær genre i renessansen Europa. I Elizabeth-tidens England fikk denne i utgangspunktet a cappella-sangformen en voldsom oppblomstring. Store engelske komponister fra tiden, slik som William Byrd og Orlando Gibbons, skrev madrigaler. Det gjorde også John Dowland. Genren var inspirert, som mye annet innenfor musikkens verden, fra Italia. Claudio Monteverdis madrigaler er ennå i dag berømte - men det ble sannelig de engelske også.

Thomas Morley (1557/58-1602) var en annen av komponistene som skrev madrigaler. Som organist i selveste St. Paul-katedralen i London, var han en viktig musikalsk personlighet i tidens England. Han utgav blant annet en hyllest til dronningen i 1601, "The Triumphs of Oriana". Men i 1595 utgav han sin lystige hyllest til våren, og til måneden mai.

Her med The King's Singers i et herlig opptak fra 70-tallet. God mai!

Now is the month of maying,When merry lads are playing, fa la,Each with his bonny lass

Upon the greeny grass. Fa la.

The Spring, clad all in gladness,Doth laugh at Winter's sadness, fa la,And to the bagpipe's sound

The nymphs tread out their ground. Fa la.

Fie then! why sit we musing,Youth's sweet delight refusing? Fa la.Say, dainty nymphs, and speak,

Shall we play at barley-break? Fa la.

[edit]

The Merry Merry Month of May

Det er den første mai. Det arbeiderbevegelsens store dag. Mens jeg ser ut av vinduet denne første mai, stråler solen inn gjennom vindusrutene, og jeg kan konstatere at våren for alvor har kommet seg. Det blir man sannelig i det beste humør av - det er "The Merry Merry Month of May".

Mange er de som har skrevet hylningsdikt og sanger til våren, og til måneden mai. Det gjorde også Stephen Foster, for 150 år siden. Navnet Stephen Foster lyder kanskje ukjent for deg, men noen av sangene hans har du garantert hørt. Han er nemlig en av den amerikanske populærmusikkens foregangsmenn, vel og merke på midten av 1800-tallet.

Foster ble født i Pennsylvania i 1826. Han fikk en god og klassisk skolering. I 1840-årene reiste han vestover, til de nye mulighetene som lå i de nye amerikanske statene. Mens han arbeidet for brorens dampskipssekslap begynte hans musikalske karriére, og den første store hit ble "Oh Susanna". I årene som fulgte kom den ene hit etter den andre, deriblant hans kanskje mest kjente - "Camptown Races" fra 1850.

I tiåret som fulgte skrev han mye, men noen formue klarte han aldri å skape. Selv med den amerikanske borgerkrigens appetitt for patriotiske sanger, som Foster skrev mange av, ble inntektene små. En januardag i 1864, mens han bodde på et hotell på Manhattan, kollapset den unge Foster. Han hadde fått feber og livet sto ikke til å redde. Men i løpet av sine knappe 38 år hadde han skapt et genuin amerikansk musikk som skulle leve lenge etter ham selv.

 

Da USA angrep Kanada

Britenes bombardement av Baltimores Fort McHenry i 1814.
Det var dette som inspirerte Francis Scott Keys til The Star Spangled Banner. 

For to hundre år siden var store deler av verden involvert i krig. Napoleonskrigene. Norge var i krig, det var også en raskt fremvoksende stat på andre siden av Atlanterhavet - Amerikas forente stater. Den unge republikken, som hadde revet seg løs fra Storbritannia noen tiår tidligere, hadde erklært sin gamle kolonimakt krig i 1812. Mange amerikanere håpet å fullføre det revolusjonskrigen ikke haddde klart, nemlig å forene Kanada med resten av de frie republikkene - revet løs fra kolonibåndene som fremdeles eksisterte med britene der.

General Zebulon Pike

Den 27. april 1813 hadde en større amerikansk hærstyrke marsjert nordover, og ankommet hovedstaden i det som ble kalt Øvre Kanada - York eller våre dagers Toronto. Slaget som sto her var ikke av de store. Det involverte et par, tre tusen mann, men endte med seier for USA, som hadde et betydelig overtak på britene. Men den amerikanske øverstkommanderene, general Zebulon Pike, ble dødelig såret. I etterkant av britenes nederlag ble byen York plyndret og brent ned til grunnen. 

"Krigen i 1812" som denne konflikten mellom Storbritannia og USA blir kalt, endte først i 1814. Den løste ingenting av det begge parter i utgangspunktet hadde håpet å oppnå. Amerikanerne fortsatte sin handelsvirksomhet, også med britenes fiende Napoleon. Nå var han slått i 1814, så det var ikke lenger så aktuelt. Sett fra amerikansk ståsted hadde heller ikke krigen bragt mye. Kanada forble en britisk koloni, og befolkningen der var svært lite interessert å bli opptatt i den nye føderasjonen i sør. Snarere ble denne krigen er befesting av kanadisk identitet. 

En utbrent presidentbolig i Washington i august 1814. 

Men en av de siste store begivenhetene i krigen skjedde nettopp i 1814 - og som svar på amerikanernes brenning av York i 1813. I august 1814 ble den nye hovedstaden i de forente statene, Washington, inntatt av en britisk landgansstyrke, plyndret og brent. Som straff og ytterligere ydmykelse ble også den nye kongressbygningen og presidentboligen, Det hvite hus, svidd av. Kort tid etter ble krigen avluttet og fred igjen  

Farnace

Mynt med bilde av kong Pharnakes II

Den observante leser av denne bloggen har kanskje begynt å lure på om det ikke snart kommer et innlegg om en opera fra 1700-tallet igjen. Og frykt ikke. Du er i ferd med å lese det.

Pharnakes den andre, eller Farnace som han ble omdøpt i beste italienske operatradisjon, var konge av Pontos. Engang var det et mektig kongerike nord i Lilleasia, i dagens Tyrkia, og en torn i øyet på det fremadstormende romerske imperiet. Slikt kunne man skrive operaer om. En av de mer berømte over dette temaet ble skrevet av selveste Antonio Vivaldi. Men også andre, som tsjekkeren Joseph Myslivecek på 1760-tallet, tok for seg seg denne kongen som døde i år 47 f.Kr. Historien om den virkelige kong Pharnakes og historien som utspant seg i operaen Farnace, var nok ikke helt den samme. Operaer fra 1700-tallet skulle i bunn og brunn dreie seg om helter og heltinner, og om de store, evige spørsmålene i livet - godt pakket inn i halsbrekkende bravurarier.

Antonio Vivaldi (1678-1741)

Vivaldi skrev sin opera til en tekst av den ikke ubetydelige italienske librettisten Antonio Maria Lucchini. Da Vivaldis opera ble satt opp på Teatro Sant'Angelo i Venezia i 1727, hadde librettoen allerede blitt tonesatt av en annen italiensk komponist, Leonardo Vinci, tre år tidligere. Men det var ikke noe uvanlig med det. Heroiske fortellinger var det man skulle ha til datidens populærmusikk.

Vivaldis opera gjorde suksess i Venezia, og ble sågar satt opp utenfor Italia. Den lett pompøse operaen, med sine mange halsbrekkende arier, var akkurat det publikum i Praha ville ha. Den vakte oppsikt og ble svært populær da den kom dit i 1730. Så forsvant den.

Ikke før over to og et halvt hundreår senere fikk operaen en renessanse. Og flere innspillinger finnes nå av den, som av svært så mange av Vivialdis utallige operaer.