mandag 31. desember 2012

Fra den gamle by

Så har nok et år svunnet hen. Det vil si, det er ennå noen skarve timer igjen før tolvslaget slår og året 2012 er historie. Og når man tenker på historie, og ikke minst her i min kjære by, som jeg jo har sagt jeg skal omtale i denne bloggen, så er det tiden for et lite tilbakeblikk. Hva har skjedd av historiske hendelser i Fredrikstad i 2012? Er det noe som vil gå inn i byens rike og fascinerende historie?

Et år bringer selvsagt mange trivialiteter, hverdager, små og mindre store hendelser, som nok kan være viktige og skjellsettende i våre liv. Men får de betydning for byen? Kanskje er det ikke alltid så viktig med de store, revolusjonerende hendelsene. De blir ofte slått voldsomt opp, men det er flest hverdager. Sett i det store bildet, så får jo både ditt og mitt hverdagsliv noe å si for byen vår også. For det er jo i bunn og grunn du og jeg som ER byen. Det er vi som befolker den, som gir den liv, som bruker den og som skal bringe den videre. Demokratiet tilsier til og med at det er vi som bestemmer over den. Uten våre liv som leves i og for byen, så vil den dø. Og nettopp der synes jeg 2012 har bragt en del viktig med seg, som jeg håper skal vedvare i årene som kommer.

Det kan være jeg har sett feil, men jeg pleier å se meg ganske godt omkring når jeg beveger meg gjennom byen vår. Og det gledelige er at jeg synes mange bruker den. Kanskje ikke for å handle sitt daglige brød eller en ny vaskemaskin. Vi bruker byen mer og mer for å hygge oss. Iallfall sentrum. Det har blitt mer og mer en kulturarena. Enten du skal på kino eller på kafé, restaurant eller for å møte en gammel venn, så synes jeg å merke at mange av oss trekker mot sentrum. Men er ikke det med på å drepe sentrum? Skal ikke varehandelen egentlig skje der? Mange mener det, og har ment det. Og jo, det er viktig med butikker i sentrum. De bringer liv. Men jeg tror butikker kommer til å forbli i sentrum, men kanskje ikke de samme som var der for tyve år siden. De skal dekke et nytt marked, for vi - du og jeg - ønsker å handle andre ting i sentrum i dag enn for tyve år siden. Jeg synes dette faktisk er spennende. Da blir det også viktigere enn noen gang at det sentrum vi beveger oss i, og skal trives i, er tiltalende. God arkitektur, gode åpne plasser, møteplasser, et miljø det går an å trives og møtes i, trenger Fredrikstad.

Så kanskje det er noe av det viktige 2012 har vært med på å bringe inn i byens lange historie? At vi som faktisk lever i denne byen bruker den, hegner om den og ønsker at den at skal bli bedre, penere, renere og hyggeligere. Det må til for at vi skal ønske å være der - i sentrum, i byen. Det er vel nettopp det urbaniteten kommer til å handle om i årene som kommer. Og et nytt år kommer allerede ved midnatt.

Riktig godt nytt år fra den gamle by. Måtte 2013 bli et godt år for den kjære byen vår - for Fredrikstad.



lørdag 22. desember 2012

Den femte

En ung Beethoven i 1804
Tett oppunder jul, den 22. desember i året 1808, hadde ett av den klassiske musikkens mest kjente, og oftest fremførte verker, sin premiére. Det var Ludwig van Beethovens femte symfoni - Skjebnesymfonien. Og hvor skjedde denne premiéren? Jo i selveste Theater an der Wien, Emanuel Schkaneders ganske nyoppførte teaterbygning i musikkhovedstaden Wien. Og ett av mine favorittoperahus.

Symfoniens åpningsmotiv - Skjebnemotivet - har alle hørt. Er det Skjebnen som banker på? Uansett tok det Beethoven fire år å fullføre den, siden han skrev en rekke andre verk på samme tid, og utsatte symfonien. På premiérekvelden var det Beethoven som helt og holdent sto i sentrum. I fire timer fikk det wienerske publikum servert både den femte og den sjette symfonien - spilt i omvendt rekkefølge.

Theater an der Wien
Hvilken aften det må ha vært i Theater an der Wien. Foruten de to symfoniene, sto en rekke andre verk av den unge tyske komponisten på programmet. Her var utdrag fra C-dur-messen, et par arier, og ikke minst hans fjerde pianokonsert, som ble spilt av komponisten selv.



Her er den altså, åpningssatsen fra Ludwig van Beethovens femte symfoni, urfremført for to hundre og fire år siden i Wien.


søndag 16. desember 2012

Noël

Franske julesanger har ikke så mange av oss et nært forhold til. Men det er nok en påstand med modifikasjoner. Tenk bare på vår alles kjære "O Helga Natt". Den er fransk, skrevet av komponisten Adolphe Adam i 1847.

En annen stor fransk komponist, dog fra barokken, har skrevet flere fantastiske julesanger, noëls, og motetter med temaer fra den store julefortellingen. Marc-Antoine Charpentiers "Noëls" vekker iallfall en god julestemning hos meg.

Charpentier var en av de mest betydningsfulle franske komponistene under barokken, og hans mange kirkemusikalske verker er noe av det flotteste som ble skrevet i samtiden. Selv om han ikke er så kjent i dag, er iallfall ett av verkene udødeliggjort; preludiet til hans mektige "Te Deum".

Charpentier hadde nær tilknytning til ledende miljøer i Frankrike, til kirken, og ikke minst til kretser ved hoffet i Versailles. Men han ønsket, som de fleste andre, å skrive og få oppført operaer. Det var det ypperste man som komponist på 1600- og 1700-tallet kunne gjøre. Charpentier fikk da skrevet noen, men i Ludvig XIVs Frankrike var muligheten for suksess nærmest blokkert, grunnet den altoverskyggende inflytelsen til solkongens favorittkomponist, Jean Baptiste Lully. Den var hans operaer som solkongen og hoffet ønsket fremført.

Men innenfor kirkemusikken var det alltid behov, og der kunne en mann som Charpentier lettere nå gjennom med sine verk. Mot Lullys operamonopol kunne selv den dyktigste komponist lite gjøre. Det er altså fra kirken Charpentiers vakre "Noëls", hans julesanger og motetter fra 1680- og 1690-årene, hører hjemme. Variasjoner over folkelige sanger og verker skrevet for den store høytiden vi nå går inn i. Len deg tilbake og nyt.






fredag 30. november 2012

Kule eller knapp - det er spørsmålet?

Det har spørsmålet vært, men jeg skal ikke besvare det. Allikevel er det et faktum at en av de dramatiske hendelser i vår nordiske historie skjedde akkurat denne dagen, i året 1718. Det skjedde til alt overmål her i Østfold.

Den 30. november ble den svenske kong Carl XII skutt og drept, og det skjedde rett utenfor Frederiksten festnings murer. Var det en norsk kule som traff ham? Var det et komplott av svenske offiserer som sto bak å drepe sin konge? Skjedde det, som myten tilsa, med en knapp fra kongens egen uniform? Uansett hvem det var som skjøt, hva det var som traff kongen, uansett om vedkommende visste hvem han traff, eller hva utfallet av skudde skulle bli - så ble skuddet skjebnesvangert.

Kongen som i et par tiår hadde kjempet seg gjennom store deler av Nord-Europa, slått både russere og polakker, vunnet fantastiske seire og lidd katastrofale nederlag på slagmarkene på kontinentet, endte sine dager foran en norsk festning i vinterskrud. Det ble også begynnelsen på slutten for en av de lengste og mest alvorlige krigene i Nordens historie, Den store nordiske krig. Skjebnens ironi ville det at svenskekongen, "løven fra Norden" skulle falle her i det høye nord.

En skjebnens ironi var det kanskje også at kongen falt på akkurat denne dagen - årsdagen for sin første store triumf. Den 30. november år 1700 hadde nemlig den unge kong Carl nemlig, på nærmest mirakuløs vis, slått en nær tre ganger større russisk armé foran byen Narva. Det ble begynnelsen på kongens og Sverige atten år med kontinuerlig krigføring. Det medførte enrome lidelser for den svenske befolkningen, og skulle til slutt gjøre ende på tiden hvor Sverige var en europeisk stormakt.




Og litt musikk. Anders von Dübens "Marche pour les Suedois" fra Narvabaletten skrevet til ære for Carl XIIs seier over russerne ved Narva i 1700:


torsdag 29. november 2012

Operaens far

Monteverdi i 1640
(malt av Bernardo Strozzi)
Etter en tids stillhet fra den gamle by, er det passende å trekke frem operaens første virkelige store komponist. I 1643 døde på denne dag  den mann som mer enn noen skapte denne fantastiske kunstarten. Mannen var Claudio Monteverdi.

Det var i 1607 hans første opera, L'Orfeo, ble fremført for hoffet i  Mantua. Monteverdi bygde verket omkring intet mindre enn den klassiske Orfeus-myten. Knapt noen historie passer vel bedre enn historien om ham som overvinner selve dødsriket med sin vakre musikk. Nå var ikke Monteverdis verk det aller første som kan regnes som en opera. Jacopo Peris Euridice ble satt opp i Firenze i 1600,  men Monteverdis opera settes fremdeles opp på operascenene. Og L'Orfeo ble ikke hans eneste opera.

Monteverdi selv ble født i en annen italiensk by, i Cremona, i 1567. Før han ga seg i kast med musikk for teateret, var han en av Italias fremste komponister og gambister. Hans mange madrigaler er noe av det fremste innen den genren.

På tampen av sitt liv skrev han to av sine andre operaer som fremdeles er bevart, og de er utsøkte. Il Ritorno d'Ulisse in Patria ble satt opp i Venezia i 1641. Året før han døde kom hans siste opera, L'Incoronazione di Poppea, et veritabelt mesterverk, og kanskje Monteverdis mest helstøpte opera, og et av de fremste i den tidlige operakanonen.

Fra operaen L'Orfeo (1607):



Den vakre duetten "Pur ti mio" fra L'Incoronazione di Poppea (med Philippe Jaroussky og Nuria Rial):

onsdag 17. oktober 2012

Kongelig opera - til Gamlebyen

Operakongen Gustav III
Opera i Gamlebyen? Vel, nærmere enn du aner. Om en uke, torsdag 25. oktober, får vi nemlig servert et unikt innblikk i et av de mest fascinerende kulturelle fenomener i Norden på 1700-tallet. Det svenske operaprosjektet, initiert av kongen selv. Da gjester nemlig historieprofessor og mangeårig musikkanmelder i NRK P2, Erling Sandmo Dunkejongaarden i Gamlebyen i Fredrikstad, og Tweeds kulturfest. Jeg gleder meg!

Opera handler om de store ting her i livet. Kjærligheten, fortvilelsen, håpet, sviket, krigen, undergangen, oppstandelsen - kort sagt livet og døden. Samtidig var operaen, ikke minst på 1700-tallet, preget av at den skulle vise idealer. Helter, heltinner, guder og store kvinner og menn skulle vise menneskene her og nå, hvordan livet burde være. Dette høres kanskje en smule absurd ut, all den tid operascenene på 1700-tallet var fylt opp av kastrater og primadonnaer, utkledd som romerske helter og guder, med en skog av strustefjær og paljetter på hodet. Men bak stafasjen, var det de "evige" sannheter og idealer som skulle inspirere menneskene.

Johann Gottlieb Naumann
Opera kunne også være makt. Det var ikke tilfeldig hvilke operaer som ble skrevet, av hvilke librettister, hvor hvilke anledninger, og heller ikke tilfeldig når de ble satt opp. Sverige fikk i 1771 en konge som elsket opera, og som løftet kunsten frem til uante høyder i sitt kongerike. Gustav III var en konge som ville bygge et opplyst enevelde i Norden, med operaen som en av dets bærebjelker. Kan det bli mer fascinerende enn det? At han kalles "operakungen" er på sin plass, ikke bare på grunn av hans opera-aktige styre. Nei, Gustav ikke bare elsket opera, han skrev dem også. At han ble myrdet under et maskeradeball i Stockholm i 1792, kan vel knapt sees som et bedre sortie for en konge av hans kaliber?

Men mer om Gustav og hans opera skal jeg ikke skrive. For mye, mye mer om dette utrolig fascinerende temaet, kan du nemlig høre torsdag om en uke. Dette er en ganske så unik mulighet her i Fredrikstad, så det bare å løpe og kjøpe billett allerede nå.

En liten smakebit på musikken må allikvel med. Hør et par utdrag fra Gustav IIIs svenske "nasjonalopera" Gustav Wasa, med musikk av tyskeren Johann Gottlieb Naumann. Operen var basert på kongens idé og ønske, og diktet til operaens form av poeten Johan Henrik Källgrän:

Arien "Ädla skuggor, vördade fäder":


Eller en slagscene, "Vänner, skynda er i striden":



onsdag 10. oktober 2012

Mann for sin kontrabass

Om to uker skjer det. Onsdag 24. oktober starter kulturfesten i "Den gamle by" - altså i Gamlebyen i Fredrikstad. I tre samfulle dager skal musikk, musikkhistorie, mat og smak, ord og tanker, både om littertur, filosofi og byen Fredrikstad, stå i sentrum i Gamlebyen. Kan det bli bedre? Nei, jeg tror nesten ikke det.

Ett av punktene på programmet er åpningskonerten. Den finner sted i Østre Fredrikstad kirke, selveste kirken i Gamlebyen. Uten å skryte mer enn jeg har belegg for, så er dette en fantastisk kirke. Både i egenskap av å være kirken, men også som konsertarena for klassisk musikk.

Klassisk musikk står da også på programmet denne onsdagen. Gjester denne kvelden er blant andre,  stjernefiolinisten Catharina Chen og byens egen Christian Mortensen. Chens tolkning av Schuberts "Die Forelle" kommer til å bli strålende.

Hertug Friedrich Franz 1.
av Mecklenburg-Schwerin.
Spergers  oppdragsgiver i Ludwigslust
Men hva med kontrabassisten? Jo, på programmet står nemlig også en smule obskur musikk fra det eventyrlige 1700-tallet. Johannes Mathias Spergers "Cassatio". Sperger en nok for de fleste en av de ukjente og glemte fra dette århundret, men han ble født i Tjekkia og fikk sin skolering i Wien. Sperger døde for to hundre år siden, i 1812 i det som den gang var det lille hertugdømmet Mecklemburg-Schwerin i Nord-Tyskland, hvor han hadde vært hoffets første kontrabassist.

Noen av Spergers fremste verk er skrevet nettopp for kontrabass, et instrument de færreste komponister fra 1700-tallet er berømte for. Han skrev intet mindre enn 18 konserter for dette enorme strykeinstrumentet.

Kommer du til Østre Fredrikstad kirke om to uker kan du høre ett av Spergers flotte verk, spilt av fremragende utøvere - og det midt i Fredrikstad!

Hvor skal jeg få kjøpt billett, tenker du? Jo, da går du bare hit - til Fredrikstad kino og bestiller. Du kommer ikke til å angre.


mandag 17. september 2012

Antietam

Drepte ved den lille Dunkard-kirken. Her sto noen av slagets hardeste
kamper mellom generalene Hookers og Jacksons armékorps.
Det slaget som skulle utfolde seg ved den lille elven Antietam Creek i Maryland, nordvest for Washington DC, den 17. september for hundre og femti år siden, ble et av de største i den amerikanske borgerkrigen. "Den blodigste dag i amerikansk historie" har den blitt kalt - og med rette. Da dagen og slaget var over, kunne de to sidene telle opp mer enn 23.000 unge amerikanere drept, skadet eller tilfangetatt. Mer enn tre og et halvt tusen drept på slagmarken.

Slaget ved Antietam var egentlig tre slag. Øst for den lille landsbyen Sharpsburg støtte sørstatshæren, under kommando av selveste general Robert E. Lee, sammen med nordstatshæren - The Army of the Potomac. Den enorme nordstatshæren, som talte nesten dobbelt så mange mann som general Lees, ble ledet av den svært forsiktige George McClellan. Han hadde gang på gang vist en fascinerende evne til å overvurdere sin motstander, og holde enorme reserver tilbake. Det gjorde han også ved Antietam.

Etter Lees strålende seire gjennom våren og sommeren 1862 hadde han planlagt en invasjon av Nordstatene. Etter å ha krysset Potomac-elven marsjerte den gråkledte hæren gjennom Maryland. Selv om delstaten hadde vært nær ved å bryte ut av unionen året i forveien, var ikke general Lees hær særlig velkommen da de kom marsjerende nordover i 1862.

Den første del av slaget fant sted lengst nord, hvor general Joseph Hooker forsøkt å sprenge sørstatenes linjer, under ledelse av den legendariske Stonewall Jackson. De blåkledte nordstatstroppene forsøkte gjentatte ganger å nå en liten høyde, hvor det sto et lite hvitt kapell. Frem og tilbake gjennom en maisåker bølget slaget. Det endte uten noen avklaring.

Etter et heller mislykket angrep mot sørstatshærens sentrum, forsøkt McClellan å bryte gjennom general Lees høyre flanke. Over den lille Antietam-elven gikk den en smal steinbro. Mot den godt befestede åsryggen vest for elven sendte han hele general Burnsides korps. Det ble et blodig slag om broen - Burnsides bro" som den senere ble kalt. Til slutt kom allikevel nordstatstroppene seg over, tallmessig overlegne som de var. Et stormangrep mot byen Sharpsburg ble innledet, og det så ut som general McClellan endelig skulle knuse Lees hær, og med den hele sørstatsopprøret. 

Det gikk ikke. I siste øyeblikk kom forsterkninger frem til general Lees hardt pressede hær. De ble kastet rett inn i kampens hete, og reddet dagen for Sørstatene. 

Det berømte møte mellom president Lincoln og genral George McClellan
den 3. oktober 1862.
Hvem vant så slaget ved Antietam? Ingen. General Lee hadde planlagt en invasjon av Nordstatene. Den måtte han avblåse. Nesten en tredjedel av hæren var satt ut av spill. General McClellan kunne sånn sett innkassere en liten seier. Men han hadde hatt mulighet til å knuse Lee og opprøret. Over 75.000 mann rådet han over, dobbelt så mange som Lee. Allikevel holdt han som vanlig store reserver tilbake - reserver som kanskje kunne ha bidratt til å snu slaget.

I etterkant av Antitam-slaget ønsket president Lincoln at McClellan skulle gripe offensiven, gripe sjansen til å forfølge og knuse en hardt presset general Lee. McClellan rørte seg ikke, og langt mindre hæren. Gjentatte ganger beordret presidenten sin general til å forfølge Lee, men han nektet. Den 7. november hadde Lincoln fått nok. General George McClellan ble fritatt fra sin kommando - i realiteten fratatt den. Men borgerkrigen var langt fra over. Den skulle vare i to og et halvt, stadig mer blodige år. 

søndag 9. september 2012

Zaide - Mozarts ufullendte

Et mesterverk. Den kunne blitt det, operaen Zaide. Tittelen lyder kanskje ikke veldig kjent blant Wolfgang Amadeus Mozarts operaer. Den ble da heller aldri oppført i hans levetid, for han kom aldri til å fullføre den. Det var i 1779, mens Mozart ennå var i Salzburg, at han påbegynte det skulle blitt et tysk syngespill, et Singspiel for keiser Joseph IIs nye tyske teater i Wien. Temaet var et av tidens virkelige farsotter - Tyrkia, og handlingen ble lagt til et tyrkisk harem.

Det som finnes bevart av Zaide er derimot mesterlig musikk fra Mozarts hånd. Manuskriptet var i flere år etter hans død i 1791 ukjent. Det var flere år senere at enken Constanze Mozart fant det blandt en del andre manuskripter. For det var andre oppdrag som tok over Mozart tid og kreativitet. Først skulle operaen Idomeneo skrives for kurfyrsten av Bayern i 1780, og da han endelig kom seg til Wien, ble det en annen tysk opera som skulle oppta ham - med tematikk og dramatikk som ligner på det Mozart hadde påbegynt med ZaideDie Entführung aus dem Serail. 

Men hvem vet hva operaen Zaide kunne ha blitt? Den har i seg så mye Mozarts genialitet - ja jeg vil si guddommeligheten i musikken. La oss derfor nyte noe av det som kunne blitt.

Nathalie Dessay i arien "Ruhe Sanft, mein holdes Leben":


søndag 26. august 2012

Krakatoa - øya som forsvant

Den høyeste lyd som noensinne har blitt registrert i menneskehetens historie, skal ha funnet sted på denne dag. Det var i 1883 at en eksplosjon så kraftig fant sted, at den hørtes over 4800 kilometer unna - helt fra Indonesia til Australia. Hva var det som hadde skjedd?

Det var vulkanøya Krakatoa i Sundastredet, mellom de to indonesiske øyene Java og Sumatra, som hadde hatt utbrudd, og praktisk talt eksplodert. I det svært så vulkantette området som Indonesia er, var øya bare en av mange vulkaner. Da den begynte sitt utbrudd våren 1883, kunne det blitt ett av mange små vulkanutbrudd, som folk var vant til. Men Krakatoa hadde ikke hatt noe utbrudd som lokalbefolkningen på øya, eller de mange sjømennene som trafikkerte farvannene her, kunne huske. Det var to hundre år siden sist. De som bevitnet utbruddet i 1883, og overlevde, skulle aldri glemme det.

For utbruddet på Kraktoa i 1883 skulle ikke bli noe vanlig vulkanutbrudd. Det skulle utvikle seg til å bli ett av de største, mest ødeleggende og spektakulære utbrudd, som mennesker noensinne har bevitnet. Utbruddet hadde så smått begynt i mai, og gradvis eskalert gjennom sommeren. Det kulminerte med fire enorme, øredøvende, ildsprutende eksplosjoner den 26. august (tidlig natt den 27. august lokal tid). Kraften i eksplosjonene har blitt beregnet til å tilsvare 200 megatonn TNT, eller fire ganger kraften i den største atombombe som noensinne er detonert. Lyden var så kraftig at den hørtes fra Sundastredet, helt til Perth i Australia, eller til Mauritius, på den andre siden av Det indiske hav. Flere steder på jordkloden registrerte man trykkbølgene fra eksplosjonene, og instrumentene viste at de skal ha vandret hele syv ganger rundt jorda i timene som fulgte. Tsunamier og enorme pyroklastiske strømmer valset over havet, og traff kystlinjene av Sumatra og Java. Katastrofen var et faktum. Flere titalls tusen mennesker omkom.

Den 28. august var det stille. De første som ankom farvannet etter det voldsomme utbruddet, kunne knapt tro sine egne øyne. Den engang så frodige paradisøya Krakatoa var ikke der lenger. Der den store øya, med den imponerende vulkanen hadde ligget, midt i Sundastredet, var det hav. Bare noen små rester var igjen. Alle som hadde bodd på øya var borte. Krakatoa - øya med vulkanen - hadde eksplodert, og forsvunnet i en askesky verden knapt hadde sett maken til.

Maleri av Willaim Ashcroft som viser en av de fantastiske,
røde solnedgangene, som mange ganger
 ble observert i årene etter Krakatoas utbrudd i 1883.
Vulkanutbruddet skulle merkes over hele jorda. I året etter utbruddet kunne det registreres et globalt temperturfall på over én grad. Men den mest spektakulære følgen av utbruddet i andre deler av verden var de fantastiske, røde solnedgangene som ble observert mange steder i årene som fulgte. De enorme askemengdene som var kastet opp i atmosfæren, restene av øya i Sundastredet, var årsaken til disse røde solnedgangene.

I dag ligger de små restene av øya der, men midt i krateret har det vokst opp en ny, liten vulkan - Anak Krakatau - Krakatoas sønn. Hvem vet... kanskje om noen hundre år vil den ha vokst seg så stor, at også den eksploderer med like voldsom kraft som Krakatoa gjorde, 26. august 1883?




lørdag 25. august 2012

Hyrdekongen

Hyrdekongen, Il re pastore. Det kunne nesten vært Jesus det er snakk om, men i 1700-tallets antikkfikserte verden, av helter, guder, nymfer og guddommelige eventyrriker, er hyrdekongen ingen ringere enn Alexander den Store.

Den store operadikteren Metastasio, eller Pietro Antonio Domenico Trapassi som han egentlig het, skrev i 1751 diktet Il re pastore. Sin inspirasjon fant han i den italienske renessansedikteren Torquato Tassos eventyrlige epos Aminta fra 1573. Det var en historie om kjærlighet, storpolitikk, intriger, svik, om hyrder og nymfer i et pastoralt drømmeland. Midt i det hele opptrer den makedonske kong Alexander, forkledd som en hyrde. Og til slutt - ja, så går alt bra, slik det skulle gjøre.

Mange var dem som skrev operaer over Metastasios tekst, men en av de aller beste er som så ofte, Wolfgang Amadeus Mozarts versjon fra 1775. Skrevet i løpet av seks uker, er det et sjarmerende verk den da 19-årige Mozart skrev til en østerriksk erkehertugs besøk i Salzburg er så visst ikke hans mest fremragende. Allikevel aner man det guddommelige i Mozarts komponering, som bare få år senere skulle blomstre til fulle.

mandag 13. august 2012

Durante - læremesteren

Mange er komponistene som er omtalt i denne bloggen. Lærerne deres har jeg skrevet mindre om. En av de mest fremtredende innenfor den neapolitanske skolen på 1700-tallet var Francesco Durante. Han var født i en liten by i Sør-Italia, og fikk selv sin utdannelse i Napoli, selve musikkhovedstaden. Selv fikk han gå i lære hos en av det tidlige 1700-tallets fremste komponister, Alessandro Scarlatti.

Durante var selv en svært habil komponist. Han skrev mange sakrale verk, både oratorier og et vakkert requiem, men også mye instrumentalmusikk. Men Durante skulle aldri skrive for musikkteateret - for operaen. Det gjør ham litt annerledes enn de fleste andre kjente komponistene i samtiden. Allikevel var det som læremester for mange av århundrets største operakomponister han ble mest kjent. Flere av dem har jeg allerede omtalt i bloggen, og nå får altså deres musikalske læremester en aldri så liten hyllest.

For det fortjener han, mannen som underviste så vel Giovanni Battista Pergolesi, Niccolò Jommelli, Giovanni Paisiello, Leonardo Vinci eller Niccolò Piccinni - noen av de største navn innenfor den neapolitanske stil, og noen av det glemte 1700-tallets fremste operakomponister.


tirsdag 7. august 2012

Carl Heinrich Graun - Preussens komponist

Enda en obskur komponist, tenker du sikkert nå. Og ja, det er vel kanskje det han er, tyskeren Carl Heinrich Graun, som døde i den preussiske hovedstaden den 8. august 1759. Her hadde hadde fått fremført sine fremste verk. Her hadde han vært det fremste navn på operahimmelsen i et par tiår, godt hjulpet frem av kongen av Preussen - Frederik den store. Graun, om enn ukjent i dag, spilte også en sentral rolle i spredningen av den italienske operakunsten til Nord-Europa, og fremfor alt til det strenge Preussen, men sin forkjærlighet for streng pietisme og ikke minst militarisme.

Georg von Knobelsdorfs operahus i Berlin.
Innviet i 1742 med Grauns opera på plakaten.
Kong Frederik II av Preussen, som skulle komme til å bli kjent som den store, var Grauns store mentor og mesén i Berlin. Da kongen bestilte en åpningsforestilling til byens nye, kongelige operahus i 1742, falt æren på Carl Heinrich Graun. Det ble operaen Cleopatra e Cesare, den første av i alt 26 operaer Graun kom til å skrive for denne fremste operascenen i byen. 

En ung Frederik som kronprins av Preussen
i 1739. Malt av Antoine Pesne.
Født i 1704, var det en veletablert ung komponist som ble Frederiks kapellmester, etter at han hadde besteget tronen i 1740. Graun hadde fått sin utdannelse i den saksiske hovedstaden og musikkmetropolen Dresden. Med seg herfra hadde han nok også stor inspirasjon fra en av 1700-tallets fremste operakomponister i Tyskland, den viden berømte Johann Adolph Hasse. Nå hadde Graun kommet i Frederiks søkelys allerede i 1733, da den unge Graun skrev en liten opera i forbindelse med bryllupet mellom den preussiske kronprinsen og prinsessen Elisabeth Christine von Braunschweig-Wolfenbüttel-Bevern. 

En av de tetteste kunstneriske samarbeid mellom musikk-kongen Frederik og Graun var nok operaen Montezuma fra 1755. Librettoen ble skrevet av italieneren Giampetro Tagliazucchi, på italiensk, slik man gjorde i  Berlin i samtiden. Men den var bare en omarbeidelse av den franske teksten om den dramatiske, spanske erobringen av Mexico på 1500-tallet - skrevet av ingen ringere enn preusserkongen Frederik.

Arien "Parto qual navigante" fra operaen Cleopatra e Cesare (1742):

Eller hva med Joan Sutherland i arien "Non han calma" fra operaen Montezuma (1755):

torsdag 2. august 2012

Gainsborough

Selvportrett av Thomas Gainsborough
Min fascinasjon for 1700-tallets operakunst burde være velkjent for leserne av denne bloggen. Det er i det hele et svært interessant og fascinerende århundre. Det var en århundre som endret mye av den verden som vi lever i i dag. Tanker, idéer, styreformer, liksom kultur og kunst har mange røtter tilbake til  1700-tallet. Men det er også et århundre, og en livsform, som ligger uendelig langt fra vår.

Noen av dem som har bragt en bit av dette århundret, og menneskene fra den tiden, til oss i dag er malerne. 1700-tallets portrettkunst var fremragende, og en av mesterne var briten Thomas Gainsborough. Sammen med rivalen Joshua Reynolds' står Gainsboroughs' portretter og landskapsmalerier frem som noe av det aller ypperste av europeisk kunst.

Gainsborougs berømte maleri av
komponisten Johann Christian Bach
Den 2. august 1788 døde kunstneren i London. Han hadde en lang og rik karriére bak seg som en av britisk og europeisk malerkunstst fremste representanter. Mange var Gainsboroughs modeller, både kongelige, adelige, kunstnere, rike borgere eller det britiske landskapet. I dag er derfor Gainsboroughs bilder med å danne rammen om vårt bilde av dette fascinerende, fremmede, men akk så viktige 1700-tallet.

For ikke å glemme musikken fra 1700-tallet. En av Gainsboroughs samtidige, og en av hans modeller, komponisten Johann Christian Bach (London-Bach). Her kontratenoren Philippe Jaroussky med arien "Ch'io Parta?" fra hans opera Temistocle (1772):




onsdag 1. august 2012

Scott Key og Anacreon

En av verdens mest ikoniske sanger er uten tvil USAs nasjonalsang "The Star Spangled Banner". Alle amerikanere, og trolig milliarder av mennesker over hele verden, kjenner den. Noe mer ukjent er nok bakgrunnen for både melodien og teksten.

Francis Scott Key het advokaten som skrev ordene. Han fødtes i Maryland den 1. august i 1779, og skulle tre og et halv tiår senere komme til å bli så inspirert av et flagg, at han skrev teksten til den berømte sangen. Natten til 14. september 1814 lå nemlig en britisk flåte ankret opp utenfor Baltimore, den største byen i Keys egen hjemstat. I to år hadde krigen rast mellom USA og Storbritannia. Selv var Francis Scott Key  ombord på ett av de britiske skipene, for å forhandle om utveksling av fanger, men fra skipet ble han vitne til ett av de mest berømte, og besungne bombardementer i verdenshistorien. Da det gryet av dag, den 14. september, kunne derimot Keys skimte det enorme amerikanske flagget over Baltimores Fort McHenry.


Byen og fortet var ikke inntatt. Det var denne hendelsen som ledet ham til å skrive diktet "Defence of Fort McHenry" som han fikk publisert noen dager senere. Selv om Scott Keys skrev ordene, tenkte han også å tonesette diktet.

John Stafford Smith
Han fant en passende, patriotisk melodi i briten John Stafford Smiths "The Anacreon Song", som opprinnelig ble skrevet i 1760-årene. Key hadde allerede brukt melodien til en annen sang som hyllet de amerikanske soldatene som hadde deltatt i krigen mot berberne et lite tiår tidligere.

Lite kunne nok Stafford Smith ane om hvilken berømmelse hans lille sang skrevet for en engelsk herreklubb i London, skulle få. Det skulle en amerikansk advokat, et britisk bombardement og et enormt amerikansk flagg til for det.

Her er altså sangen i sin opprinnelige versjon, for "The Anacreonic Sociey" i London - "To Anacreon in Heaven":



tirsdag 17. juli 2012

Tsarens død - Danmarks redning

Tsar Peter III
En palassrevolusjon i Russland for 250 år siden, reddet kanskje Danmark-Norge? I 1762 lå det an til at kong Frederik Vs rike kunne utsettes for den verst tenkelige katastrofe, en allianse mellom det mektige Russland og den evige fienden, det hertugdømmet Holstein-Gottorp nede ved Danmarks sydgrense.

Det var nemlig det som skjedde da keiserinne Elisabeth døde rett over nyttår i 1762. Hennes arvtager på Russlands trone ble nevøen, ingen andre enn holstein-gottorperen Peter. Han var også grandnevø av selveste Carl XII og nærte et nedarvet hat mot Danmark. Som tsar kunne han sette inn Russlands enrome armé mot denne arvefienden.

Peter IIIs maktovertagelse bragte store politiske og militære forandringer. Europa hadde i flere år vært revet opp av en voldsom krig, Syvårskrigen. Her hadde Russland lenge ligget i krig med Preussen. Peter hadde derimot andre planer, og et godt forhold til sin tyske nabo. Han sluttet fred. Han ville heller knuse Danmark, og vinne Slesvig til sitt gottorpske hjemland. I juni sendte han derfor 40.000 russiske tropper til Pommern, klare til å invadere Danmarks sydgrense.

Frederik V
Ikke på over førti år hadde krig truet Danmark. Nå sto statens eksistens igjen på spill. Det gamle holstein-gottorpske problem i syd var farligere enn noensinne - den lille hertugen var blitt keiser over verdens største rike. Store danske troppestyrker ble sendt til sydgrensen. Hele 27.000 mann ble liggende i Holstein under ledelse av den fransk-fødte danske feltmarskalk Claude Louis de St Germain. Av disse var en stor kontingent utskrevet fra Norge. Det var en av de få ganger, og en av de største mobiliseringer av norske bondesoldater noensinne. Kanskje måtte de kjempe mot de krigsvante russerne?

Det kom aldri til krig i Holstein i 1762. Den 17. juli samme år, bare litt over et halvt år etter at han steg opp på tronen, var tsar Peter død. Et kupp, en palassrevolusjon, avsatte keiseren, og sto trolig bak mordet på ham. Trolig sto grupperinger i keiserens egen garde og hans keiserinne bak kuppet. Det var da også hun som overtok makten i Russland etter sin mann. Hun var også tyskfødt, og skulle bli en de mest markante russiske herskere noensinne - Catharina den Store. 


mandag 16. juli 2012

For mange noter?

Wolfgang Amadeus Mozarts store gjennombrudd som komponist i Wien skjedde denne dagen i 1782. Det var nemlig da hans fantastiske syngespill Die Entführung aus dem Serail eller Bortførelsen fra Seraillet endelig kunne få sin premiære på keiserhovedstadens fremste operascene, hoffets eget Burgtheater.

Librettisten til Die Entführung var Gottlieb Stephanie, og selv om han hadde sitt utkast klart allerede ett år før premiéren, skulle det drøye til den 16. juli 1782 før Mozarts toner og arier kunne fortrylle det wienerske publikum. Operaen ble en umiddelbar suksess. Det skulle den forbli i mange år fremover, og settes ennå jevnlig opp rundt om i verden. Kanskje for sjelden i Norge?

Plottet var lett nok. Det skulle det være i syngespillene. Mens handlingen en hentet fra et serail, et harem, var det tidens orientalisme-feber i Wien som nok var en viktig bakgrunn for handlingen. Vi møter både den edle pasha Selim, hans fange, den vakre Konstanze, hennes elskede Belmonte, tjenere og tjenerinner, alle (med unntak av pashaen) syngende Mozarts guddommelige musikk.

I forbindelse med premiéren den 16. juli skal keiser Joseph II, som vel og merke hadde bestilt operaen, ha ytret at den inneholdt "for mange noter". Det var mer enn det keiserlige øre kunne oppfatte. Komponisten var rivende uenig med sin imperiale oppdragsgiver, og mente snarere at det var akkurat passe antall som det skulle være. Kanskje er dette bare en anekdote. I alle tilfeller er jeg enig med Mozart. Er du?

Fantastiske Patricia Petibon som Blonde, heltinnens engelske tjenerinne:


Den nærmest guddommelige arien "Marten allen arten". Her med sopranen Eva Mei:


fredag 6. juli 2012

Najadens endelikt

Nå er det en stund siden jeg har skrevet om napoleonskrigene. Men i dag kan jeg ikke la være. For på dagen i dag, en vakker sommerdag for to hundre år siden, kom krigen med all sin gru til en rolig sørlandsidyll - til Lyngør.

Det var britene som angrep. Danmark-Norge hadde allerede ligget i krig med verdens mektigste sjømakt siden britene angrep København og seilte av gårde med nær sagt hele den danske flåten høsten 1807. Flåten var rikenes stolthet. For å bøte noe på elendigheten var et nytt krigsskip bygget på verftet Holmen i København, den 36-kanoners store fregatten "Najaden".

Vinteren 1812 ble den sendt til Norge, for å være med å beskytte de livsviktige korntransportene mellom Danmark og Norge. Den var en åpenbar trussel for de britiske blokadeskipene i Skaggerak. En større flåtestyrke ble derfor sendt for å gjøre slutt på "Najaden".

Den 6. juli 1812 hadde kapteinen på Najaden, som fulgtes av tre små brigger, søkt ly i skjærgården utenfor Tvedestrand. Ingen britiske krigsskip, aller minst det 64-kanoner store linjeskipet "Dictator" ville våge å bevege seg inn i det lumske farvannet her. Han skulle ta smertelig feil.

Britene angrep. Etter flere mindre sammenstøt mellom de britiske skipene og flere norske kanonbåter, søkte "Najaden" og briggene trygghet i Lyngør havn. Her var havneforholdene enda tryggere. Men med mesterlig sjømannsskap seilte britene inn det smale sundet mot Lyngør, og manøvrerte seg så godt at hverken "Najaden" eller resten av de dansk-norske skipene kunne utføre nevneverdig skade.

Halv ti på kvelden kunne "Dictators" dødbringende bredsider i løpet av minutter skyte "Najaden" sønder og sammen. Flåtens stolthet i alt mismotet etter 1807 var i løpet av et par britiske kanonsalver gjort til skamme. Den britiske flåten hadde vist sin absolutt overlegenhet.

Kanonbåter i strid med det britiske krigsskipet
"Tartar" i 1808
"Najaden" var hjelpeløs, og da brann brøt ut i skipet og antente kruttmagasinet var katastrofen fullstendig. Skipet gikk i luften, og med det store deler av mannskapet på over 300 mann. Etter slaget på Lyngør havn på dagen i dag for to hundre år siden, var det kun små kanonbåter man satset på. Danmark-Norges tid som en mektig flåtemakt var for alltid over.

tirsdag 3. juli 2012

Pickett's Charge

Mange er glad i vendepunktene i historien. Det er de dramatiske øyeblikkene som med ett forandrer historiens gang. Kanskje er krigshistorien derfor så populær? Merkelig nok ikke så veldig populær blant historikere som det allmene publikum. Kanskje er det nettopp fordi det legges så mye vekt på de dramatiske vendepunktene? Historikere er jo ellers mest glad i de lange, tunge prosessene i samfunnet. Men dramturgisk er ingenting bedre enn et dramatisk vendepunkt.

George Pickett. En av divisjonsgeneralene som Lee utpekte til å lede
det fatale angrepet den 3. juli 1863.
Det som skjedde i dag - på et jorde i Pennsylvania - for 149 år siden, er kanskje ett av historieskrivningens mest sagnomsuste vendepunkt. For denne dagen i 1863 skulle markere "The High Watermark of the Confederacy". Den amerikanske borgerkrigens absolutt vendepunkt, Sørstatenesfall og begynnelsen på slutten. Denne dagen beordret nemlig general Robert E. Lee, den like sagnomsuste generalen, sitt mest spektakulære, og katastrofale angrep mot nordstatshæren på jordene sør for den lille byen Gettysburg. Dette var dagen for Pickett's Charge.

I to lange dager hadde de enorme arméene braket sammen. Sørstatshæren hadde angrepet general Meades tallmessig overlegne Army of the Potomac både på dens høyre og venstre flanke, uten at det hadde kommet til noen avgjørelse. Den 3. juli planla Lee å bryte gjennom nordstatshærens sentrum.

Lees plan var enkel, og nærmest tatt ut av en manual fra Napoleonstiden. Angrepet skulle utføres med hele ni infanteribrigader, mot de blåkledtes linjer. For å nå dit, måtte de omlag 12.500 sørstatstroppene marsjere over åpen lende i over en kilometer. Men før infanteristene satte i marsj, startet det hele med en enorm artillerikannonade. Nærmere 150 store kanoner bombarderte nordstatsstillingen, hvor omlag samme antall kanoner besvarte ilden.

Omlag klokken to på ettermiddagen, i over 30 graders stekende sommerhete, satte de gråkledte sørstatstroppene i marsj. Angrepslinjen var over halvannen kilometer i bredden. Skulder mot skulder, i jevn takt, marsjerte tusenvis ut i kornåkeren. De fikk komme nær nordstatenes linjer.


Så brøt helvetet løs. Fra den lave åskammen hvor nordstatstroppene hadde sine stillinger, fyrte halvannet hundre kanoner og tusenvis av musketter mot de katastrofalt utsatte soldatene. Den gedigne tabben general Burnside hadde forsøkt ved Fredericksburg før jul i 1862, gjorde nå også general Lee. Dette var en taktikk som ikke kunne lykkes. Treffsikre rifler, og dødbringende kardesker, rev store hull i den kilometerbrede, grå angrepslinjen. Det var en slakt som skjedde på de åpne jordene i Pennsylvania.

Et par tusen mann klarte allikevel å nå nordstatslinjene. De kom fra general George Picketts Virginia-brigade. De erobret et par kanoner som ikke lenger hadde ammunisjon igjen. Utmattet, livredde og utsatt for en infernalsk ild fra stadig flere forsterkninger som kom de blåkledte til unnsetning, brøt anpret sammen. Lees stolte angrep hadde endt i ulykke.

Sørstatene kom seg aldri over tapet ved Gettysburg. Dette var deres høydepunkt, og deres bitreste tap. Som om ikke nederlaget i Pennsylvania var nok, måtte også den strategisk viktige byen Vicksburg, ved bredden av Mississippi, gi tapt for general Grant den 4. juli. Det var begynnelsen på slutten for The Confederate States of America.


mandag 2. juli 2012

Piccinni

Det alltid hyggelig når man gjenoppdager musikk man tidligere har hørt på, men som har forsvunnet litt i glemselen. Akkurat en slik opplevelse hadde jeg i kveld. For noen år siden kom jeg over en munter liten opera fra en av mine obskure italienske operakomponister - Le Donne Vendicate fra 1763.

Komponisten bak denne farsen, for det er det den egentlig er, var Niccolò Piccinni (1728-1800). Han må ikke forveksles med sin langt mer berømte landsmann og kollega, Giacomo Puccini. Men fra midten av 1700-tallet fremsto Piccinni som en av tidens store navn. Hans virkelig store suksess var operaen La Cecchina, ossia Le Buone Figliuola som ble satt opp i 1760. Den står fremdeles som en av opera buffa-genrens større verk. Librettisten var ingen ringere enn den store Carlo Goldoni, og operaen er både morsom, lystig og full av fjas - det og vakre arier falt i smak for det italienske og europeiske publikum i tiden.

Den senere Piccinni skulle bli berømt for sin krangel med selveste operareformatoren Gluck. I 1770-årene ble han invitert til Paris for å skrive en opera over det greske dramaet som utspilte seg omkring den mytiske kong Agamemnons datter Ifigenia. Glucks versjon Ifigénie en Tauride fikk sin premiére i 1779, Piccinnis to år senere. Glucks opera er et mesterverk, og ble hyllet av gluckistene som det. Piccinnis opera Ifigénie ble ingen fiasko, men langt fra så populær som Glucks. I dag er den nærmest helt glemt. Nå var nok rivaliseringen langt større blant det parisiske publikum, delt i gluckister og piccinnister, enn mellom komponistene selv.

Piccinnis musikk er lett og lystig. En dyktig komponist står bak, en mann som skrev for sin tid og sin genre. Det er betegnende at Glucks musikk ennå fremføres, mens Piccinni er overlatt til fantaster som meg. Gluck var en reformator, og musikken har en helt annen dybde og gjennomslagskraft, også for et moderne publikum. Men sannelig er det lystig å lytte til Nicclò Piccinni også - som i operaen jeg fant i samlingen i kveld - Le Donne Vendicate (Kvinnenes hevn).




mandag 18. juni 2012

Mr Madison's War

James Madison (1751-1836)
På dagen i dag, for to hundre år siden, signerte USAs fjerde president, James Madison, krigserklæringen mot Storbritannia. Den hadde tidligere blitt på dagen blitt oversendt ham fra Kongressen. Krig med den gamle kolonimakten var et faktum, og skulle var i over to år. Allikevel ble denne såkalte "War of 1812" en krig som knapt avgjorde noen ting.

Krigserklæringen og de flere timer lange forhandlingene som hadde pågått i Kongressen, viste et splittet politisk USA. Da man endelig hadde votert, viste utfallet at ikke fullt to tredjedeler av delegatene var for krig. Hele Føderalistpartiet stemte mot. Dette var "Mr. Madison's War". Den splittet også USA geografisk, siden store deler av New England nektet å delta i krigsoperasjonene som fulgte.

Årsaken til at krigen ble erklært var britenes praksis med å bringe opp amerikanske skip, gjennomføre ransakelser og enda verre - tvangsinnrullere amerianske sjøfolk til britisk marinetjeneste. Iallfall var det det den amerikanske propagandaen tilsa. På tross av sterke protester, fortsatte The Royal Navy med dette, og USA erklærte sin første krig. Ønsket om å fullføre revolusjonen, og erobre Kanada, var nok heller ikke fremmed for haukene som kjempe for en krig.


onsdag 13. juni 2012

Schikaneders teater

Theater an der Wien. Fasaden på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er mange byer jeg er glad i. En av dem er Wien. Den gamle keiserhovestaden, med sitt rike kulturliv, appellerer til meg. At jeg også har en uttalt pasjon for 1700-tallets operaer, det være seg av Mozart eller Salieri, hjelper jo også på mine følelser for denne byen.

At mitt favoritteater i Wien, eller skal jeg si operascene, feirer år i dag, kan jeg ikke la være å nevne. Den 13. juni i 1801 var nemlig åpningsdagen i Theater an der Wien - teateret ved bredden av elven Wien. Mannen som sto bak teateret var ingen ringere enn Emanuel Schikaneder, han som skrev librettoen til Mozarts Tryllefløyten. Schikander var en svært vellykket impressario, og hadde tjent en formue på å sette opp folkelig musikkteater, lystspill og annen underholdning i Wien. I 1801 skulle det nye, strålende teateret åpne. Suksessen fra Tryllefløyten hadde gitt ham økonomisk rom til å bygge det.

Åpningsforestillingen var den heroiske operaen "Alexander" av den i dag ganske ukjente komponisten Franz Teyber. Mer kjent er nok Beethovens fire symfonier (den andre, tredje, femte og sjette) som alle fikk sine uroppførelser i teateret i årene fra 1804 til 1808. Det fikk også Johann Strauss' lystige operette Die Fledermaus eller Flaggermusen i 1874.

"Papageno Tor". Teaterets grunnlegger, Schikaneder som Papageno
hans og Mozart Tryllefløyten fra 1791.
I dag er Theater an der Wien en av Wiens viktigste opera og teaterscener. Oppsetningene er ofte moderne i formen, selv om mange av operaene er gamle. Kvaliteten er også høy - svært høy. Skal du til Wien, og som meg er interessert i musikkteateret og dets tradisjoner, vil jeg anbefale på det aller varmeste en tur til dette fantastiske, gamle teateret - ved det som engang var Wiens elvebredd.

Emanuel Schikaneder spilte den aller første Papageno. Her fra filmen "Amadeus" fra 1984:

Johann Strauss' operette Flaggermusen ble også første gang satt opp på Theater an der Wiens scene:

tirsdag 22. mai 2012

Méhul - revolusjonens komponist

Det revolusjonære Frankrike er nok ikke mest kjent for de kunstneriske uttrykkene. Terroren, guilliontinen, krigene med stort sett hele Europa og en omveltning av det bestående samfunn, burde iallfall ikke ynde operakunsten. Men faktum er at også det blodige Paris i 1790-årene kunne fremvise en kulturell mangfoldighet, og store verk også innenfor det gamle regimes mest yndede musikkgenre.

Étienne Nicholas Méhul er kanskje ikke et velkjent navn for så mange i dag. Som kjent er jo det noe som pirrer min nysgjerrighet. Méhul var faktisk ett av de fremste navn innenfor operagenren i de turbulente revolusjonsårenes Frankrike. Født inn i en handelsfamilie i Ardennene under det gamle regime, i 1763, ble musikkens hans karriérevei. Musikken ledet ham til Paris, og kom i lære av en av Glucks bekjente i byen. Den kjente operareformatoren Gluck var også Méhuls store, kunstneriske forbilde. Hans mange senere operaer er også sterkt preget av Glucks musikk og tanker om operaen.

Euphrosine het hans første opera som ble oppført på scenen i Paris i 1790, og den ble en stor suksess. I 1792 ble en av hans største suksesser med over 200 oppsetninger, operaen Stratonice. satt opp. Det var midt i revolusjonens raskt radikaliserende periode. Utover tiåret kom flere fremragende operaer fra hans hånd, som Mélidore et Phrosine og Ariodant.

Revolusjonen bød også på andre muligheter for en lojal komponist - partriotiske sanger og hymner til den nye tids Frankrike. I årene som fulgte skrev Méhul flere, blant andre Chant de depart i 1794. Den skulle senere bli tatt opp av Napoleon som hymne for hans første keiserrike.

Méhuls tiår var 1790-tallet. Tiden under keiser Napoleon ble ikke hans storhetstid, vennskap med keiseren til tross. Keiseren og det parisiske publikum lyttet heller til tidens store italienske komponister, og de lette opere buffe, skrevet av menn som for eksempel Giovanni Paisiello. Pussig nok nøt en av revolusjonstidens store komponister også respekt i tiden etter bourbonernes tilbakekomst i 1815. Og hvem vet om Méhul kunne ha tatt opp sin tidligere komponistgjerning med hell, hadde han ikke dødd av tuberkolose i 1817.
Hør fra Méhuls opera Stratonice fra 1792:

Méhuls Chant de depart, her i en innspilling fra 1919:

Eller Joseph en Égypte (1807):



mandag 7. mai 2012

Slottet brinner

Samtidig stikk som viser brannen på slottet "Tre kronor" den 7. mai 1697
Den 7. mai 1697 inntraff en katastofe i Stockholm. Det gamle kongeslottet "Tre kronor", med røtter tilbake i middelalderen, brant ned til grunnen.

Det hele startet i loftet over Rikssalen. I de store, romslige trekonstruksjonene, med et tak tekket av kobberplater, fikk brannen raskt tak. I hui og hast ble kongefamilien, den unge kong Carl XII og hans gamle mor, enkedronning Hedvig Eleonora, berget ut. Det ble hoffets mange ansatte også. I løpet av dagen sto lite tilbake. I brannen gikk både det rikholdige biblioteket og riksarkiv opp i røk. Brannårsaken ble aldri funnet. Allikevel ble de tre som den natten hadde brannvakt på slottet dømt hardt. To endte på årelangt straffarbeid på Marstrands festning.

Nicodemus Tessin d.y.
Skaperen av det nye Stockholms slott
Selv om brannen var en ulykke, skal man ikke se bort fra av 1700-tallets svenske konger syntes det var rett så heldig. Det gamle, og nok litt dystre slottet forsvant. I dets sted lot man bygge et nytt og moderne slottsanlegg. Til å tegne og overse byggingen av et nytt slott, ansattes arkitekten Nicodemus Tessin d.y. Til dekorasjon og kunstnerlig utsmykning av det nye palasset, hentet man inn franskmenn - kanskje inspirert av solkongens fantastiske nye slott i Versailles?

Tessin selv døde i 1728, men slottet sto ikke ferdig før mange år etter. Først i 1754 kunne kongefamilien flytte inn i det nybygde komplekset - Stockholms slott.

Hva så med litt svensk musikk fra tiden da Stockholms slott ble gjenoppført etter brannen? Johan Helmich Romans "Te Deum" eller "O Gud vi love dig" fra ca 1740:


søndag 6. mai 2012

Ludvigs hoff

Det mest strålende barokkhoff var Solkongens hoff i Versailles. Jeg har omtalt det fantastiske slottet flere ganger i denne bloggen, og det skal jeg også gjøre i dag. For på dagen i dag, for 330 år siden flyttet nemlig Solkongen, Ludvig XIV, sitt hoff fra Paris til Versailles.

Slottet hadde vært i bruk et par tiår allerede, men var under nærmest konstante nybygginger og ombygginger. Ludvig XIVs store omarbeiding av farens anlegg startet i 1664. Under ledelse av den glimrende arkitekten Jules Hardouin Mansart skjøt byggingen virkelig fart i 1670-årene, slik at hoffet til sist kunne flytte inn i 1682. Det var Ludvigs store drøm å få samlet hoffet rundt seg, utenfor den farlige byen Paris. Hans eneveldige styre gjaldt også over hoffadelen, men ham selv som solen som hele Frankrike beveget seg rundt, og som gav livgivende stråler til alt.


Dagen til minne - litt musikk fra Versailles' store komponist Jean Baptiste Lully.





tirsdag 1. mai 2012

Now is the Month of Maying

"Now is the Month of Maying" - en hyllest til den vakre måneden mai. Vårens, ja nesten sommeren komme. Dagens første blogginnlegg tok også for seg inngangen til mai, og med en musikalsk setting til 1800-tallets midte.

Madrigalen var en svært populær genre i renessansen Europa. I Elizabeth-tidens England fikk denne i utgangspunktet a cappella-sangformen en voldsom oppblomstring. Store engelske komponister fra tiden, slik som William Byrd og Orlando Gibbons, skrev madrigaler. Det gjorde også John Dowland. Genren var inspirert, som mye annet innenfor musikkens verden, fra Italia. Claudio Monteverdis madrigaler er ennå i dag berømte - men det ble sannelig de engelske også.

Thomas Morley (1557/58-1602) var en annen av komponistene som skrev madrigaler. Som organist i selveste St. Paul-katedralen i London, var han en viktig musikalsk personlighet i tidens England. Han utgav blant annet en hyllest til dronningen i 1601, "The Triumphs of Oriana". Men i 1595 utgav han sin lystige hyllest til våren, og til måneden mai.

Her med The King's Singers i et herlig opptak fra 70-tallet. God mai!



Now is the month of maying,When merry lads are playing, fa la,Each with his bonny lass
Upon the greeny grass. Fa la.
The Spring, clad all in gladness,Doth laugh at Winter's sadness, fa la,And to the bagpipe's sound
The nymphs tread out their ground. Fa la.
Fie then! why sit we musing,Youth's sweet delight refusing? Fa la.Say, dainty nymphs, and speak,
Shall we play at barley-break? Fa la.

[edit]