Che farò senza Euridice?

Hva skal jeg gjøre uten Euridice? Nå har ikke jeg noen Euridice i mitt liv, men jeg har vært og hørt Glucks opera "Orphée" i operaen. Mangt og meget kan sies om oppsetningen, men myten som Gluck og hans librettist Ranieri de Calzabigi skrev operan over i 1762 er fascinerende og mytisk. Den sier noe om menneskers fortvilelse og håp.

For det er en knust, fortvilt hyrde vi hører synger den vakre arien "Che farò...?" eller "J'ai perdu mon Eurydice" som den heter i den franske versjonen. Operaen nærmet seg slutten, og han hadde sett sin elskede Euridice dø to ganger og alt håp syntes ute! Nå lurer du kanskje på hvordan det går an å dø to ganger, men i antikkens myter, liksom i operaer, er det fullt mulig. Etter Euridices død var hennes elskede Orpheus utrøstelig, selv i det mytisk vakre Arkadia. Men så finnes det også botemidler for slike tilstander i operaens verden, og oftest ved at vennligsinnede guder trer inn i handlingen. Allikevel skjer det sjelden uten å sette hovedpersonen på prøve.

Hvem andre enn Amor kunne vel være denne guddommen som kom Orpheus til hjelp i nødens stund. Med gudenes tillatelse skulle Orpheus lov til å reise ned til underverdenen, til selveste dødsriket for å hente sin Eurdice tilbake. Men dette måtte skje på én betingelse - han fikk ikke under noen omstendigheter se på sin elskede før de to atter var oppe i de levendes verden igjen. Gjorde han det, ville hun være død for alltid!

Ferden til Hades var lang og farefull. Men med hjelp av sin lyre og sin uendelig vakre røst klarte Orpeus til å blidgjøre dødsrikets voktere, og få slippe inn. Her fant han sin Euridice, og lykkelig for å se sin elskede igjen, ble hun med ham tilbake til de levendes verden. Men at Orpheus nektet å se på henne tok hun som et tegn på at han ikke lenger elsket henne. Hun ville i stedet vende tilbake til de dødes verden. I fortvilelse og mismot klarte ikke Orpheus å stå imot - han snudde seg - og Euridice sank atter en gang tilbake til dødsriket.

Alt var over... eller? Neida, ikke i operaens verden. For en opera på 1700-tallet, selv Glucks reformopera, måtte ende godt. Publikum forventet at det gode skulle vinne - og i Calzabigis versjon fikk Orpheus-myten sin lykkelige og triumferende slutt. Med det storslåtte korpartiet "Trionfi Amori" - i lovprisning til Amor, kjærligheten - kunne alle gå hjem fra operahuset i trygg forvissning om at det gode og kjærligheten hadde seiret i det lykkelige Arkadia.

Men i de levendes verden? Vel, det får hver og en tenke for seg selv...