Pickett's Charge

Mange er glad i vendepunktene i historien. Det er de dramatiske øyeblikkene som med ett forandrer historiens gang. Kanskje er krigshistorien derfor så populær? Merkelig nok ikke så veldig populær blant historikere som det allmene publikum. Kanskje er det nettopp fordi det legges så mye vekt på de dramatiske vendepunktene? Historikere er jo ellers mest glad i de lange, tunge prosessene i samfunnet. Men dramturgisk er ingenting bedre enn et dramatisk vendepunkt.

George Pickett. En av divisjonsgeneralene som Lee utpekte til å lede
det fatale angrepet den 3. juli 1863.

Det som skjedde i dag - på et jorde i Pennsylvania - for 149 år siden, er kanskje ett av historieskrivningens mest sagnomsuste vendepunkt. For denne dagen i 1863 skulle markere "The High Watermark of the Confederacy". Den amerikanske borgerkrigens absolutt vendepunkt, Sørstatenesfall og begynnelsen på slutten. Denne dagen beordret nemlig general Robert E. Lee, den like sagnomsuste generalen, sitt mest spektakulære, og katastrofale angrep mot nordstatshæren på jordene sør for den lille byen Gettysburg. Dette var dagen for Pickett's Charge.

I to lange dager hadde de enorme arméene braket sammen. Sørstatshæren hadde angrepet general Meades tallmessig overlegne Army of the Potomac både på dens høyre og venstre flanke, uten at det hadde kommet til noen avgjørelse. Den 3. juli planla Lee å bryte gjennom nordstatshærens sentrum.

Lees plan var enkel, og nærmest tatt ut av en manual fra Napoleonstiden. Angrepet skulle utføres med hele ni infanteribrigader, mot de blåkledtes linjer. For å nå dit, måtte de omlag 12.500 sørstatstroppene marsjere over åpen lende i over en kilometer. Men før infanteristene satte i marsj, startet det hele med en enorm artillerikannonade. Nærmere 150 store kanoner bombarderte nordstatsstillingen, hvor omlag samme antall kanoner besvarte ilden.

Omlag klokken to på ettermiddagen, i over 30 graders stekende sommerhete, satte de gråkledte sørstatstroppene i marsj. Angrepslinjen var over halvannen kilometer i bredden. Skulder mot skulder, i jevn takt, marsjerte tusenvis ut i kornåkeren. De fikk komme nær nordstatenes linjer.

Så brøt helvetet løs. Fra den lave åskammen hvor nordstatstroppene hadde sine stillinger, fyrte halvannet hundre kanoner og tusenvis av musketter mot de katastrofalt utsatte soldatene. Den gedigne tabben general Burnside hadde forsøkt ved Fredericksburg før jul i 1862, gjorde nå også general Lee. Dette var en taktikk som ikke kunne lykkes. Treffsikre rifler, og dødbringende kardesker, rev store hull i den kilometerbrede, grå angrepslinjen. Det var en slakt som skjedde på de åpne jordene i Pennsylvania.

Et par tusen mann klarte allikevel å nå nordstatslinjene. De kom fra general George Picketts Virginia-brigade. De erobret et par kanoner som ikke lenger hadde ammunisjon igjen. Utmattet, livredde og utsatt for en infernalsk ild fra stadig flere forsterkninger som kom de blåkledte til unnsetning, brøt anpret sammen. Lees stolte angrep hadde endt i ulykke.

Sørstatene kom seg aldri over tapet ved Gettysburg. Dette var deres høydepunkt, og deres bitreste tap. Som om ikke nederlaget i Pennsylvania var nok, måtte også den strategisk viktige byen Vicksburg, ved bredden av Mississippi, gi tapt for general Grant den 4. juli. Det var begynnelsen på slutten for The Confederate States of America.