lørdag 18. januar 2014

Vestalinnen

I det gamle Roma var vestalinnene, gudinnen Vestas prestinner, noen av de mest resprekterte. Deres religiøse funksjon var fundamental i den romerske religionen, og det var deres oppgave å vokte den evige ilden i Vestatempelet på Forum Romanum.

Gaspare Spontinis opera "La Vestale", som så scenelysene for første gang i Paris i 1807, er nok ikke lenger noen ledestjerne på operahimmelen. Men engang var den det. Med selveste keiserinne Joséphine som pådriver og beundrer, ble operaen raskt umåtelig populær i napoleonstidens Paris etter premieren. Musikklivet i Paris blomstret, og Spontini var for en periode den ledende operakomponisten. I flere år kom han til å skrive operaer som var ønsket av regimet, slik andre i samtiden også gjorde.

Librettoen var skrevet av Victor-Joseph Étienne de Jouy, som Spontini også kom til å samarbeide med i andre operaer, blant annet Fernand Cortez i 1809. Den musikalske stilen lente seg tungt mot Glucks enkle, dramatiske tragédie lyrique-stil.

Og dramatisk musikk kunne behøves. I beste operastil spinner handlingen rundt vestalinnenes kysthetsløfte, kjærlighet mellom en general og en vestalinne, den evige flamme som slukner, og den dødsdommen som ventet vestalinner som brøt sitt alvorlige løfte, og som dessuten ikke klare å vokte flammen. Unge Julia dømmes til døden, general Licinius er knust - men som seg hør og bør i en opera, gudene trer inn på scenen, med torden og lyn. Kjærligheten er sterkere enn alt, noe gudene ser, og med hjelp av et lyn tennes igjen flammen. Julia løses fra dødsdommen, og får sin Licinius. Enkelt og dramatisk. Slik er opera.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar