Østfoldidentitet - noe som river i innvollene?

Er det noe som kan tenne og opprøre østfoldinger, så er det når lokaliseringsdebatter med ujevne mellomrom dukker opp. Nå har det skjedd igjen, og sannelig har det ikke blitt debatt. Skal en ny scene ligger her eller der? Skal toget skal gå gjennom vår by, eller den andre byen? For er ikke egentlig kommunen vår den viktigste i fylket? Eller bryr vi oss egentlig om fylket vårt i det hele tatt? Finnes hun eller han - østfoldingen? Har det noensinne eksistert en Østfold-identitet? Og trenger vi egentlig det?

Østfold er kanskje et lite, men akk så fragmentert fylke. Selv om den geografiske avstanden fra Rømskog og Trøgstad til Halden, Hvaler eller Fredrikstad ikke er avskrekkende i norsk målestokk, er den mentale avstanden tidvis uoverstigelig. Jeg har tidligere i denne bloggen gikk uttrykk for en stor kjærlighet til dette utskjelte fylket. Men selv jeg har ikke engang vært i Rømskog. Joda, jeg skulle gjerne ha vært der, men så har det aldri blitt sånn. Jeg reiser jo egentlig ikke så ofte til de indre delene av fylket mitt, og det aner meg at de der inne ikke reiser så ofte til Fredrikstad heller. Og slik har det vel vært lenge, ikke bare for meg.

William Edy: Fredrikshald c 1800

Østfold er ikke engang hundre år. Iallfall navnet. Før det het det Smålenene, og hadde oppstått av 1600-tallets små adelsstyrte len. Og i hundrevis av år var dette et svært oppdelt områder. Byene var en ting, og bygdene noe annet. Selv om amtstinget oppsto som kommunene i 1830-årene, var det ikke før på 1960-tallet at byene kom med i det som da het fylkeskommunen. Det var en tilknytning til fylket før det, men det er en kjensgjerning at byene våre har hatt, og har, en svært sterk identitet i seg selv. Handelen fra kystbyene gikk utover, til verden der ute, og de var enheter sterke nok i seg selv. Iallfall med tanke på identiteten. Bygdene fikk derfor også en sterk identitet i seg selv.

Rødenessjøen i Marker

Men også geografien splitter Østfold. Vår store arkeolog og formidler, som virkelig elsket Østfold og fylkets historie, Erling Johansen, pekte så tydelig på det. Raet, den enorme moreneryggen fra siste istid, skjærer gjennom Østfold og deler fylket i to: fra Rygge via Råde, mot Sarpsborg og Rokke, og videre mot Tistedalen og Sverige. Sør for raet ligger de gamle byene og åpne landbruksdistriktene, i nord ligger skogene og innlandsbygdene. Det er ikke noe galt i det. Men det former ennå Østfold, kanskje mer enn vi tror. For selv om veier og moderne transport har krympet avstandene og tiden det tar å reise fra den ene enden til den andre, så er det mentale avstanden ennå stor, kanskje uoverstigelig?

Men er det så farlig da? Trenger vi ha en sterk Østfold-identitet? Er den ikke kunstig i utgangspunktet? Jeg elsker Østfold. Historien, landskapet, menneskene, byene, bygdene. Men om jeg besitter en sterk Østfold-identitet, nei det er ikke sikker på. River denne østfoldingen meg i dypet av mine innvoller? Nei, det kan jeg vel ikke med hånden på hjertet si. Men jeg er ikke uberørt av Østfold-identiteten, det er bare det at den skal konkurrere med mange andre. Jeg er nordmann. Jeg føler meg som europeer, og jeg er ikke minst Fredrikstad-borger, ja til og med fra en spesifik del av Fredrikstad. Slik er det bare, og slik er jeg overbevist at det er for de aller, aller fleste østfoldinger også. Eller rakkstinger, sarpinger, skjebringer og alle andre.

Men er det skadelig? Vel, det er nok upraktisk når bevilgninger skal gjøres. Det hadde vært lettere om alle i fylket da var enig, men jeg tror ikke en østfoldindentitet noensinne kan skapes ved et fylkeskommunalt vedtak. På tross av det vil jeg fortsette å elske dette fylket, med alt hva det har vært og alt det har å by på.