"When I am laid in Earth"

Det er kvelden før kvelden. I morgen på disse tider sitter jeg nok dypt henført, i en mer eller mindre komfortabel stol i den ærverdige gamle Opéra Royal i Versailles. Her skal jeg se og lytte til Henry Purcells fortryllende lille opera Dido og Æneas. Et musikalsk verk som trolig først ble oppført på en pikeskole i London, som denne kvelden blir forflyttet til de franske kongers gamle operasale. Men avstander kan være så mangt, for det som blir presentert er intet mindre enn det romerske rikes opphavsmyte. Om mannen Æneas, som Vergil sang om - og om den afrikanske dronning, skjønnheten Dido. I morgen kveld har de vandret til Versailles. Slik er det i operaen verden.

Hva er nå dette for opera? Selv om mine lesere kanskje ikke har det nære forholdet til 1600-tallets operakunst, som vil nok noen med en viss kjennskap til den, nok tenke at dette var uendelig lange og kompliserte affærer. Et plott så intrikat at de halve kunne være nok, med fortellinger om helter og heltinner, blandet med den dypeste tragedie og burleske komedie. Her var det allegorier og metaforer opp og i mente - alt i et salig, fargesprakende potpourri. For mange kan nok bare det å følge en Wagner-opera i fire timer  være en prøvelse, men hva er nå ikke det mot en ekte Monteverdi-opera? Slik tenker nok noen.
Jeg mener snarere at en 1600-tallsopera, i de rette omgivelser og med den rette stemningen, må ha vært fullstendig magisk!

Hva så med Henry Purcells lille, og ganske så korte, opera fra 1688? Ja, kanskje den egentlig ikke er en skikkelig opera? For den har noe som nesten hentyder til komiske syngespill slik de fremstår i århundret som skulle følge. Men her er nok av tragedie også. Purcell og hans librettist Nahum Tate spilte nok også på kongelige allegorier. Forholdet mellom de elskende Dido og Æneas kunne tolkes som om det skulle hylle ekteskapet mellom den engelske prinsesse Mary og hennes hollandske ektemann, Willem av Oranien. Eller kanskje det derimot henledet på den "villfarne" katolske kong James II?

Men populær har den ikke alltid vært. Etter noen få oppførelser mellom 1688 og 1705 forsvant den fullstendig fra operascenen til den ble "gjenoppdaget" i 1895 til tohundreårsmarkeringen for Purcells død. I dag dukker den fra tid til annen opp på scener verden over - historien om Æneas og Dido. Og i morgen, i Versailles.

Den vakre arien "When I am laid in Earth" - Didos klagesang - her med Malena Ernmann: