Historienes historie

Dette ble skrevet av evangelisten Lukas. Knapt noen annen historie har vel hatt større betydning, og blitt oftere gjenfortalt enn nettopp dagens tekst. Her er den altså, fortellingen om den aller første julen, en gang for lenge siden i byen Betlehem:

"Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin.  Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. en engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

          «Ære være Gud i det høyeste,
          og fred på jorden
          blant mennesker Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem."

Riktig god jul!

Den svenske Mozart

Joseph Martin Kraus (1756-1792)

I går var dødsdagen til en av 1700-tallets musikalske mestere. Den 15. desember 1792 døde nemlig den tyskfødte komponisten Joseph Martin Kraus i Stockholm. Han har blitt sammenlignet med selveste Mozart, og har da også blitt kalt "den svenske Mozart" - og det er ikke uten grunn. Kraus' musikk er fantastisk. Og hans liv og virke ble for en stor del utøvd i Sverige.

Som en skjebnens ironi kom Joseph Martin Kraus til å dø bare noen få måneder etter at han hadde komponert den alvorstunge men pompøse begravelsesmusikken til sin store mesen og oppdragsgiver, den musikalske monark Gustav III. For det var ved Gustavs hoff i Stockholm at Kraus og en rekke andre fremstående komponister hadde gitt liv til et blomstrende musikkmiljø i årene etter kongens statskupp i 1772. Gustav brukte musikken, og fremfor alt operaen, for å bygge opp bildet av seg selv som den opplyste og strålende monark han ønsket å være. Dessuten elsket han musikk.

Kraus selv ble født i den lille byen Miltenberg i Bayern i 1756, samme år som sin mer berømte kollega Wolfgang Amadeus Mozart ble født noen mil lenger sør, i Salzburg. Og Josephs og Wolfgangs livsløp skulle følges ad. Som en lovende ung komponist flyttet han til Stockholm i 1778, i en alder av 21 år. Da var Gustavs musikalske hoffliv allerede berømt, og Stockholm hadde tiltrukket seg mange komponister, de fleste av dem tyske. Her var det muligheter for en fremadstormende ung mann som Joseph Martin Kraus. Men de første årene ble tunge, og det var ikke før operaen Proserpine ble en suksess i 1781 at Kraus' kunne se frem til en karriere ved Gustavs hoff. Kongen utnevnte ham til visekapellmester, og sendte ham på en Grand tour i Europa. Han skulle lære av de største! I fem år reiste han rundt. Ikke før i 1787 vendte han tilbake til Stockholm, men da hadde han sett, hørt, lært av og møtt noen av Europas største innenfor musikken som Gluck og Haydn.

Gustav III - Sveriges operaelskende konge

Vel tilbake i Stockholm komponerte han en rekke av sine største komposisjoner, og musikken er strålende. Den står på sitt beste lite tilbake for selveste Mozart. Riksdagsmusiken fra 1789, Olympie-overtyren en rekke fantastiske kantater som La Primavera eller La Gelosia. Også var det operaene. Kraus komponerte ikke mange, men de er virkelig noen av 1700-tallets bedre. Proserpine
eller tyrker-operaen Soliman II. Men den største av dem alle, Aeneas i Carthago, fikk han aldri sett oppført. 16. mars 1792 ble operakongen, Gustav III, skutt på et maskeradeball - i operaen. Musikklivet i Stockholm skulle aldri bli det samme. Selv om Kraus fikk oppdraget med å skrive musikk til den overdådige seremonien, må det ha vært med stor sorg. Og han skulle ikke få leve lenge selv heller. 15. desember samme år døde Joseph Martin Kraus av tuberkolose, det var bare litt over ett år etter sin musikalske kollega - Mozart.

På gravstøtten som ble reist over graven hans noen tiår senere står det å lese: Här det jordiska af Kraus, det himmelska lefver i hans toner.


Ceres' arie fra operaen Proserpin fra 1781:

"Riksdagssymfonin" - Kraus' musikk til åpningen av den svenske Riksdagen i 1789:

Eller utdrag fra Kraus' musikk til Gustav IIIs begravelse. "Han är ej mer, o grymma lagar"



Fredrikstads andre polarhelt - Jens Munk

På dagen i dag for ett hundre år siden nådde Roald Amundsen frem til selveste sydpolpunktet. Amundsen var jo som kjent født rett utenfor Fredrikstad. Mindre kjent er det at en annen av våre store polarhelter, Jens Munk, også trådte noen av sine barneår i Fredrikstad. Han er nok mindre kjent i dag, men på begynnelsen av 1600-tallet en av kong Christian IVs store håp.

(artikkelen er en lett omarbeidet versjon av samme artikkel, tidligere publisert i Fredriksstad Blad)

Selv om det var omlag tre hundre år som skilte deres livsløp fra hverandre, er det flere likheter i historiene om Roald Amundsen og Jens Munk. I dag kan feire at det er hundre år siden Amundsen nådde Sydpolen i et dramatisk kappløp mot briten Robert F. Scott. Men Amundsen hadde en lysende polarkarriére lenge før han la ut på ferden mot kontinentet der syd. Selv var han barnefødt på Vesten, på plassen Tomta. Familien flyttet derimot etter et par år til Kristiania, men en forbindelse til stedet skulle han ha hele livet. Vi har all grunn til å være stolt av Amundsens bedrifter, selv om han bare tilbragte de første barneår her.

Den andre polarhelten er mindre kjent. Jens Munk skulle i likhet med Amundsen bare tilbringe noen få barneår i Fredrikstad. Men der Sydpolens erobrer ble født her, kom Jens Munk hit først som syvåring. Han ble født på herregården Barbu ved Arendal som sønn av den mektige lensherre Erik Munk. Slik sett kunne det synes som han hadde en lysende fremtid foran seg. Men han var uekte sønn av den mektige lensherren, og selv om faren sørget for Jens og moren Anna Bartholomeusdatter, tok det brått slutt da Erik Munk falt fra den kongelige nåde i 1585. Frederik IIs støtte ebbet ut etter en rekke anklager om overgrep mot bønder og misskjøtsel av sine kongelige forleninger. Han mistet all sin rikdom og alle sine len, blant dem Onsøy. Til og med adelstittelen ble fratatt ham.

Jens Munk og moren flyttet til Fredrikstad i 1586. Barndommen kan ikke ha vært enkel i den lille nye handelsbyen, som allerede hadde brent til grunnen et par ganger i løpet av sin da nittenårige historie. Jens Munk fikk et par år på latinskolen som lå i nærheten av kirken og det gamle torvet. For allerede i 1588 ble han sendt til familie i Danmark. Men årene i Fredrikstad kan ha gitt den unge gutten kunnskaper om verden der ute. Fredrikstad var allerede på slutten av 1500-tallet en sjøfartsby. Handel med tømmer og trelast var viktig, og handelsprivilegiene borgerne fra Sarpsborg hadde tatt med seg i 1567, gav rom for et yrende liv. Hollendere, engelskmenn, tyskere og andre kom til byen for å laste tømmer til sine umettelige markeder. Mangt et skipsmannskap har nok gitt impulser fra en stor verden til den unge Jens Munk.

Det kunne komme godt med for en mann som fremfor alt ble kjent for sine meritter som sjøfarer og utforsker. Han ble nemlig Christian IVs store stolthet og håp i oppdagelsesreisenes æra tidlig på 1600-tallet. Men først hadde han noen turbulente og spennende ungdomsår. Da han for siste gang forlot Fredrikstad etter et kort opphold i 1591, var det for å reise ut. Han endte opp i Brasil, om bord på et nederlandsk skip. Senere skulle han kjempe mot både pirater og ismasser, da han ble med på ekspedisjoner til såvel Novaja Semlja og for å finne Nordøstpassasjen nord om Russland. Før sin mest kjente reise gjorde Jens Munk seg også bemerket som dyktig marineoffiser i Christian IVs flåte – kongens ambisiøse prosjekt. Jens Munk spilte en viktig rolle da Älvsborgs festning ble erobret i 1612, et viktig bidrag til seieren over Sverige i denne såkalte Kalmar-krigen. Det var en seier som gav kong Christian enda større ambisjoner – ambisjoner om et imperium.

Jens Munk skulle bli kongens redskap for å sikre kontroll over Arktis og de enorme handelsmulighetene dette gav. I 1619 forlot Munk København med to skip på en ferd for å finne sjøveien til Kina, det mest lukrative man kunne tenke seg i samtiden. Jens Munk ville seile til Orientens rikdommer gjennom Nordvestpassasjen – ved å seile nord om det nyoppdagede nord-amerikanske kontinentet. Han skulle aldri lykkes, og bare ved det største hell overlevde han. De fleste av ekspedisjonsmedlemmene omkom av skjørbuk oppe i isødet, ved sitt overvintringssted innerst i Hudson-bukten. Som en skjebnens ironi skulle det vise seg at ingen klarte å finne den sagnomsuste passasjen før ett lite skip gjorde det først på 1900-tallet. Mannen som ledet ekspedisjonen med skuta Gjøa var ingen ringere enn Fredrikstads andre store polarhelt – Roald Amundsen.

Fikk du ikke nok polarhistorie? Da kan du se et videoklipp fra Amundsens ekspedisjon i 1911.

Vil du lese mer om Jens Munk og hans bedrifter anbefales:

Thorkild Hansen, Jens Munk, 1966

Rune Hagen, "Jens Munk" i Store norske leksikon

Fredericksburg, Fredericksburg

Fredricksburg i 1862

Omtrent midt mellom Washington DC og Richmond ligger en liten by som heter Fredericksburg. Med sin gamle bebyggelse, minner byen i Virginia om den gamle verden. Det er kanskje ikke så rart, da den ble grunnlagt i 1728 og oppkalt etter kong George IIs sønn, Frederick, prinsen av Wales. Byen har ennå mye sitt gamle preg bevart, med kolonitidens britisk-inspirerte arkitektur.

Det som gjorde Fredericksburg til en livlig by på 1700-tallet, plasseringen ved Rappahannoc-elven, gjorde den også svært utsatt da en av de mest blodige kriger til da brøt ut. Gang på gang, gjennom nesten fire år, skulle byen og dens omgivelser være vitner til krigens brutale herjinger. Nettopp her, midt mellom de to hovedstedene, ved Rappahannoc-elven, bølget nordstatenes og sørstatenes hærer frem og tilbake. Det så til slutt ut som om denne krigen aldri skulle ta slutt. Og slagstedene ligger ennå i dag tett i tett i Fredericksburgs naturskjønne omgivelser.

Generalmajor Burnside

Og byen selv og dens inbyggere skulle oppleve noen av krigens verste grusomheter. Den 13. desember 1862 skulle nemlig et av de mest beryktede, og mest fåfengte angrep i den amerikanske borgerkrigen bli beordret gjennomført ved den ellers så fredelig småbyen i Virginia.

Etter seieren ved Antietan i september 1862, og general George McClellans tilsynelatende uvilje mot å bruke sin dyrebare Army of the Potomac, hadde president Lincoln utpekt generalmajor Ambrose Burnside til øverstkommanderende. Han ville vise at han ikke manglet kampvilje. Med sine massive kinnskjegg - sideburns - så han imponerende ut. Han grep offensiven, og beveget hæren sin sakte med sikkert sørover, mot konførdrasjonens hovedstad Richmond. Da hæren støtte på Rappahannoc-elven, som den jo hadde gjort flere ganger, beordret til slutt general Burnside at overgangen skulle skje ved byen Fredericksburg.

General Lee

Både marsjen over pongtong-broen som ble lagt over elven, og inntagelsen av byen Fredericksburg gikk smertefritt for seg gjennom den 11. og 12. desember. Burnside så for seg å bruke sine tallmessig overlegne styrker til å knuse sørstatenes general Lee og hans hær en gang for alle. Det skulle gjøres med et massivt frontalangrep mot sørstatenes stillinger. Problemet var bare at de var meget godt beskyttede, befestede linjer på toppen av åsryggen som bar navnet Marye's Heights rett vest for Frederickburg. Det kunne ikke gå bra - noe mange så - bare ikke general Burnside. Han skulle vinne!

I den bitende vinterkulden den 13. desember 1862 marsjerte så kolonne på kolonne med blåkledte nordstatssoldater mot sin sikre død. De ble beordret fremover, over åpne enger, opp skråningene mot toppen av Marye's Heights. Syv divisjoner kastet Burnside inn i det massive angrepet, som støtvis stormet mot toppen. Der ble de møtt av sørstatenes massive artilleri- og geværild. Ingenting skjermet de blåkledte fra å meies ned - og det var akkurat det som skjedde. Hele fjorten fåfengte fremstøt skulle til, før general Burnside forskrekket måtte innse at slaget var tapt. Da hadde han mistet nærmere 8.000 mann på bare noen få timer.

Skisse som viser angrepene 13. desember

Den 3. juli 1863 ropte seirende nordstatssoldater "Fredericksburg, Fredericksburg". De hadde seiret i slaget ved Gettysburg. Den mest ydmykende av nordstatens tap til da, de fåfengte angrepene mot Marye's Heights ved Fredericksburg skulle tjene til å minne sørstatstroppene at ved Gettysburg hadde rollene blitt byttet om. Det skulle få enorme konsekvenser. Men se det er en annen historie...

Grétry og en karavane til Kairo

Vi mennesker har ofte en hang til å tiltrekkes det ukjente og litt skumle. Noe slikt lå nok også bak 1700-tallets fascinasjon i Europa for orienten og "tyrkerier". Det viste seg i billedkunsten, litteraturen og ikke minst i musikken. Mesterlig utrykk for dette er både Mozarts singspiel Die Entführung aus dem Serail, den svenske operaen Soliman II eller De tre sultaninnorna av den strålende komponisten Joseph Martin Kraus, og flere med dem. Det var også orientalsime- og tyrkerifeberen som sikret André-Modeste Grétrys komiske opera-ballett La Caravane de Caire suksess. Omlag fem hundre oppsetninger ble gjort av operaen i flere tiår etter premiere på Fountainebleau-slottet i 1783.

André-Erneste-Modeste Grétry ble født i det lille fyrstebispedømmet Liège i 1741, men ble naturalisert franskmann. Det var også som fransk at hans suksess på operascenen ble sikret. En rekke operaer finnes fra hans hånd, men de mest berømte var foruten La Caravane, Zemire et Azor og Richard Coeur-de-lion.

Grétry døde i 1813. Han komponerte ikke en eneste opera etter 1803, og revolusjonen farte ille med hans tidligere rikdom og status, slik det ofte gikk for kunstnerne som hadde tjent det gamle regimet. Men Napoleon gjorde ham til ridder av Æreslegionen og mot slutten av sitt liv ble han restituert til noe av sin fordums storhet. For som komponist var han en av de store - mot slutten av 1700-tallet.

Hør Grétrys overtyre til opera-balletten La caravane de Caire:

Hør også den belgiske sopranen Sophie Karthäuser fra Grétrys opera Cephale et Procris:

William Billings og lyden av gamle dagers jul

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.

En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.

Slaget ved Missionary Ridge

Det er ikke første gang den amerikanske borgerkrigen er tema i denne bloggen. Ei heller den siste. Dagen i dag er årsdagen for en av vendepunktene i krigen - slaget ved Missionary Ridge øst for den strategisk viktige byen Chattanooga. Slaget er ikke av de mest berømte. De fleste med en smule kjennskap til denne krigen kjenner nok til Gettysburg eller Vicksburg. Men her ved Chattanooga startet den endelige offensiven i vest som skulle bringe krigens grusomheter til hjertet av Sørstatene. Det var nok et skritt mot slutten for konførderasjonen.

Slaget ved Missionary Ridge var general Grants forsøk på å bryte ut av den to måneder lange beleiringen av Chattanooga som hadde fulgt i kjølvannet av det nesten totale nederlaget ved Chickamauga. Det var bare med nød og neppe nordstatshæren hadde klart å holde ut, mens Braxton Braggs sørstatshær forsøkte å sulte dem ut. Hadde ikke hans egen hær nesten vært like utslitt og utsultet, og klart å sette inn en kraftigere motoffensiv etter Chickamauga-slaget, kunne krigens utfall ha blitt et annet.

General Braxton Bragg

Allerede den 24. november tok det som kan kalles slaget ved Chattanooga sin begynnelse. Da angrep general Joseph Hookers korps sørstatenes stillinger rundt det fremtredende fjellet Lookout Mountain sørvest for byen. Det lykkes dem å innta stillingene på den nestet uinntakelig fjellet. Dagen etter begynte offensiven, som nærmest mot alle odds klarte å kaste general Braggs gråkledte tropper av den sterkt befestede åsryggen øst for byen. Når angrepet vel var satt i gang, var det nesten som nordstatstroppene ikke lot seg stoppe - for det var i utgangspunktet ikke Grants plan å ta hele høyden i en, altomfattende offensiv. Men det lyktes og det ble et vendepunkt.

General Ulysses S. Grant

Krigen ble ikke avgjort på Missionary Ridge. Men nordstatenes suksess her vendte krigens gang i vest. Ennå halvannet år med et blodbad som bare eskalerte skulle gå før krigen var ved sin ende, og det som fulgte i kjølvannet av slaget ved Missionary Ridge var en offensiv sørover inn i Georgia som skulle tappe sørstatenes hjerte for vilje og mulighet til å føre krigen videre. Denne såkalte "marsjen mot havet" ble et blodig kapittel i borgerkrigens og amerikansk historie.

Fredrikstad - hva slags by?

I det siste har jeg holdt en del foredrag. Noen har jeg holdt tidligere, noen andre har vært nye. Sist uke holdt jeg foredrag for Fredrikstads eget historielag. Som historiker er jeg nærmest forpliktet til å være medlem her, og det er en viktig forsamling i min kjære by - Fredrikstad. Og ja, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - jeg elsker jo denne byen ved Glommas utløp.

Allikvel er det mange utfordringer. Temaet for foredraget her om dagen var byutvikling. Jeg tok for meg Fredrikstads fremvekst i et langt perspektiv, fra dens eldste tider frem til i dag. For det er sånn med byutvikling at den aldri stopper opp. Vi som lever i byen i dag er bare et lite ledd i rekken av mennesker som har levd og virket her gjennom snart 450 år. Jeg har tidligere skrevet om samme tema i denne bloggen - for dette var et foredrag jeg både hadde holdt før - på Fredrikstad Venstres årsmøte - og som var nytt. For vinklingen her om dagen var annerledes. Jeg ville stille en del spørsmål til historielagets kunnskapsrike medlemmer. Jeg ønsket svar, og debatt. Og interessen og engasjementet er så absolutt til stede. For jeg tror veldig mange er opptatt av byutvikling. Kanskje ikke i form av plandokumenter og budsjetter, men hvordan byen vår er og skal være. Mange av spørsmålene er derfor viktige for alle som bor i Fredrikstad, og ikke minst byens politikere. Men kanskje stilles de ikke ofte nok? Kanskje kan en historiker bidra noe til nettopp det?

Hva skal Fredrikstad være for slags by? Hva er i det hele tatt poenget med en by i dag? Hva er det trekker oss og får oss borgere til å være i byen, og like byen og føle at den er en del av oss? Jeg har en nagende fornemmelse at vi ikke lenger følger den samme stoltheten for byen som tidligere? Men kanskje tar jeg feil?

Tradisjonelt var jo byene steder for vareomsetning, produksjon og handel. Det er ikke så aktuelt lenger. Nå kjører vi bil til kjøpesentra som Østfoldhallen. Men byen ligger der fremdeles. Hvorfor det? Er den ikke utdatert? Kanskje er dens viktigste aktivum at den er en møteplass? Og i det tror jeg mye av fremtiden til Fredrikstad ligger. Byen og byens sentrum må være et sted hvor mennesker vil være, og da først og fremst for å møte andre mennesker. Vi må fylle byen med kultur, om det er konserter, kaféer, arrangementer i det åpne eller lukkede byrom, så er kulturen - møter mellom mennesker i vid forstand - essensielt for Fredrikstad. Essensielt for at byens sentrum skal leve og blomstre. Som en følge av det, tror jeg en nøkkel til at vi faktisk vil være i byen, er at byens rom, arkitekturen, husene, gatene, kaféene og butikkene, blomstene og trærne, gjør noe med oss - at de skaper et rom vi trives i.

At jeg er interessert i og engasjert i bygninger, gamle og nye, overrasker nok ingen lesere av denne bloggen. Jeg mener at god arkitektur, om den er av gammel eller ny dato, har noe vesentlig i seg som gjør at mennesker trives. Og ofte gjelder dette gamle bygningsmiljøer. Jeg mener ikke at moderne arkitektur ikke kan få mennesker til å trives der - det kan bli veldig bra. Men å rive gamle hus, bygnigner og miljøer som vi har et forhold til, og som utgjør mye byens sjel, er farlig. Av og til må det gjøres, men jeg mener man må tenke seg godt om. I Fredrikstad har det blitt gjort i altfor stor grad. At man i tillegg har oppført noen kolosser av noen bygninger, som vi - menneskene i byen - ikke har hatt noen forhold til, og som nærmest unisont har vakt harme i flere tiår, har ikke skapt gode forhold for å trives i deler av byens sentrum. Jeg tror snarere tvert imot.

Derfor er det maktpåliggende at vi i fremtidens Fredrikstad skaper gode byrom. Vi må skape et sentrum som folk liker å være i, som de liker å møte andre mennesker i. Makter vi å gjøre byen og dens sentrum levende - at det blir et sted hvor borgerne av byen ønsker å være - tror jeg vi igjen vil føle en stolthet over byen. Det tror jeg nemlig ikke vi har gjort i samme grad de siste tiårene som tidligere generasjoner mennesker i Fredrikstad har gjort. Men kanskje kan vi bli... nei, jeg mener vi må og kan bli like stolte av denne flotte byen vår igjen!

La Salle - mannen som holdt på å gjøre Amerika fransk

La Salle

På dagen i dag, i den franske byen Rouen i året 1643 ble Mississippis "erobrer" født. Det virker kanskje litt obskurt, men René-Robert de la Salles oppdagelser mellom 1669 og frem til han brutalt ble drept av myterister i 1687 under et forsøk på å etablere en fransk koloni på kysten av dagens Texas, åpnet det indre av det "nye", forgjettede kontinentet. Og det indre av Nord-Amerika skulle på grunn av La Salles oppdagelser bli fransk.

Allerede i 1669 la han ut på sin første ekspedisjon inn i det for de fleste europeere ukjente nord-amerikanske kontinentet. Hans store oppdagelser var de store sjøene og selveste Mississippi. Selv om han reiste til Amerika, til det franske Quebec, for å satse stort innefor den lukrative pelshandelen, oppsto etterhvert drømmen om kanskje å finne passasjen gjennom kontinentet. Kanskje St. Lawrence-elven var forbindelsen til India? Kanskje de enorme rikdommene, krydderiene, lå bare et lite stykke lenger vest?

Hele fem ekspedisjoner skulle La Salle legge ut på. Sjøene, elvene og selveste Mississippi ble kartlagt og åpnet for franske pelsjegere og kolonister. En rekke små fort og handelsstasjoner vokste opp i tiårene som fulgte. Nå ble ikke det franske Nord-Amerika, med unntak av Quebec, særlig kolonisert. I motsetning til de britiske koloniene på østkysten, nøyde franskmennene seg stort sett med handel og fangst.

Men La Salles oppdagelser og utforsking av det nye landet ledet den franske regjering og den ærgjerrige Ludvig XIV til å erklære hele den enorme området for fransk - La Louisiane, i praksis landområdene omkring det enorme elvesystemet Mississippi og dens sideelver. Og landet forble fransk helt til 1763, da Ludvig XV måtte avstå det til britene og spanjolene etter tapet i syvårskrigen.

Lousiana 1804

Kanskje kunne det ha blitt fransk igjen? I 1800 overtok Napoleon de store områdene vest for Mississippi da han hadde tatt over styret i den gamle kolonimakten Spania. Uroen på Haiti, og førstekonsulens langt større og mer ambisiøse planer for sine europeiske felttog, ledet ham derimot til å selge hele landområdet i 1803 til den unge amerikanske republikken. Kjøpet har blitt betegnet som det et av de beste i verdenshistorien, og ble president Thomas Jeffersons store utenrikspolitiske bedrift.

Opera i medicienes haver

Palazzo Pitti med Boboli-havene. I amfiteateret midt på bildet ble Euridice fremført 6. oktober 1600.

I over fire hundre år har operagenren vært en av de mest bejublede kunstformer innenfor den europeiske kultur. Musikkteateret har vært både til glede og forlystelse, men også vært en kilde til makt og manifestasjon av makten. Det ikke uten grunn operaen var den fremste kunstform i det absolutte monarkis glansdager på 1600- og 1700-tallet.

Jacopo Peri i kostyme

Den opera som blir regnet som den eldste vi har bevart opp til vår egen tid, ble satt opp på denne kvelden i året 1600 i Boboli-hagene i Firenze. Her i Medici-familiens palasshaver sto nemlig bryllupet mellom Maria di Medici og franskekongen Henri IV. Det var en strålende begivenhet, og behøvde noe spektakulært. Og det var Jacopo Peri og Giulio Caccinis opera L'Euridice. Operaen var basert på myten om Orpheus og hans fortvilelse over tapet av Euridice. Historien tok librettisten Ottavio Rinuccini fra den romerske poeten Ovids verk Metamorphoses, og den var som skapt for musikkteateret. Her overvinner Orpheus med musikkens kraft både underverdenens og dødens krefter. Samtidig er historien spekket med mystikk og drømmerier om antikkens paradisiske Arkadia.

Jacopo Peri skal også ha skrevet en opera før Eurdidice, nemlig Daphne i 1597. Også den hentet handlingen fra antikken, helt i tråd med renessansen idealer. Men denne første operaen er bare omtalt, men har ikke overlevd til vår tid. Her er vi i overgangen fra renessansen til barokken, og musikken føles nok annerledes for moderne operalytteres ører. Men spennende, ja det er den. Og hvordan må det ikke ha vært å overvære Peri selv og Francesca Caccini i tittelrollene denne kvelden i Medicienes haver i Firenze.

Keiseren av Sentralafrika

Stormannsgalskap kan ta mange former. Historien kan fremvise utallige eksempler. Keisere og diktatorer fremstår ofte som de mest ekstravagante innenfor genren. Ett av de mest absurde eksempler fant sted for snart trettifem år siden, i det som siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960 hadde vært kjent som Den sentralafrikanske republikk.

4. desember 1977, i en helt storslagen seremoni i Bangui, hovedstaden i det utfattige landet, ble kuppmakeren og generalen Jean-Bédel Bokassa kronet til keiser. Hans keiserlige majestet ble skapt året i forveien, da han innførte en helt ny konstitusjon med seg selv som keiser. Kroningen til en slik mann måtte selvsagt skje med all den pomp og prakt som tidligere tiders konger og keisere hadde kunnet oppvise. Og forbildene hentet Bokassa fra det engang strålende franske hoff. Den tidligere offiseren i de franske kolonitroppene ønsket å fremstå som Sentralafrikas Napoleon, mannen og keiseren som var hans store forbilde.

Alt ble blandet sammen i seremonien. Det var en kroning med alt av Frankrikes gamle royale verdighet og ytre stas og glans kunne fremvise. Musikken, uniformene, kroningssalen, kronen, scepteret - alt i en salig stilblanding. Det var overdådighet og stormannsvanvidd det nybakte sentralafrikanske keiserriket på ingen måte kunne opprettholde. Bare kroningssermonien skulle ha kostet det svært fattige landet 20 millioner dollar, eller nær sagt 1/3 av statsbudsjettet i 1977! Bokassa I fikk da også bare tre år på sin fløyelstrukne keisertrone før han ble styrtet i et militærkupp, støttet av landet han til et så stor grad hadde hentet sin inspirasjon - Frankrike. Sic transit gloria mundi!

Her kan du få se diktatorisk galskap få utfolde seg på det mest absurde! Og ja, det er unektelig noe storslaget og operatisk over det hele - og hvordan kan det ellers gjøres å krone en diktator? Hans keiserlige majestet Bokassa I, keiser av Sentralafrika, etter ønske av det sentralafrikanske folk: 

Krig om Libya - for hundre år siden



"La Pace Italo-Turca"
Tegning som viser den italiensk-ottomanske fred i 1912

På denne dagen for ett hundre år siden startet en krig om herredømmet over Libya. Men det var ikke en borgerkrig, slik vi har sett i disse dager. Det var snarere en kolonikrig, og en krig om restene av det bleknede ottomanske imperiet. Og den skulle bare vare i litt over et år.

Den italiensk-ottomanske krigen var uttrykk for at Italia, som hadde blitt samlet femti år tidligere, hadde et ønske om å bli med i kolonikappløpet som hadde startet på slutten av 1800-tallet. I løpet av det året krigen varte, frem til 18. oktober 1912, skulle Italia sikre seg de tre gamle ottomanske provinsene Tripolitania, Cyrenaica og Fezzan - akkurat det området som i dag utgjør staten Libya. Allerede et tiår tidligere hadde Italia hintet om ikke dette området burde tilfalle dem, når franskmennene hadde sikret seg Tunisia og britene Kypros, begge gamle ottomanske besittelser.

Den italienske stabsjef
General Carlo Caneva (1845-1922)

Det var motstand i Italia mot krigen, blant annet fra en ung sosialist Benito Mussolini. Forhandlinger for å løse situasjonen ble ledet av Østerrike-Ungarn, men regjeringen i Roma ville ha krig og ville ha kontroll over Tripoli.

Krigen gikk ikke lett for italienerne, selv om både luftangrep med fly og luftskip ble benyttet. Den kostet derimot Italia dyrt i både menneskelige tap og økonomiske tap. Men da styrkene til slutt kom opp i nærmere 150.000 mot tyrkernes i underkant av 30.000 var utfallet til slutt gitt. Den 18. oktober 1912 ble fredstraktaten mellom Det ottomanske rike og Italia formelt undertegnet i Lausanne i Sveits. Italia fikk da kontroll over provinsene som skulle utgjøre Libya, sammen med øygruppen Dodekanesene i det Ægeiske hav. "Europas syke mann" Tyrkia var da allerede kastet inn i en ny og blodig krig om kontrollen på Balkan. 

Mustafa Kemal (senere Atatürk)
og libyske mujaheddin

Alt dette var med på å lede frem til katstrofen i 1914 - den første verdenskrig. Og i Libya kan vi ennå i dag se rester av det italienerne startet denne dagen for hundre år siden.



Vive Rameau

Som en operaelsker med en uttalt kjærlighet for den litt eldre del av denne vakre kunstformen, er det ikke til å komme unna dagens mann. I fransk barokkopera er det to navn som lysere sterkere på operahimmelen enn noen andre. Den første var Jean Baptiste Lully, den andre var dagens jubilant, Jean-Philippe Rameau.

Rameau ble født den 25. september 1683. Faren var organist i den franske byen Dijon, men den store operakomponistens barndom kjenner man lite til. Det var da heller ikke snakk om noen vidunderbarn-tilværelse for unge Jean-Philippe.
Faktisk tok karriéren som en av fransk barokkoperas største mestere av før han var femti år, med operaen Hippolyte et Aricie.
Den bragte furore, fordi Rameau våget å benytte nye, moderne harmonier inn  i Lullys genre, tragédie en musique. Men den var den viktigste, og virkelig gode franske opera som var skrevet etter Lullys død i 1687. Så dominerende hadde Solkongens hoffkomponist vært. 

I årene som fulgte kom en rekke operaer og opera-balletter fra Rameaus hånd. Fra de klassiske, mytiske temaer, som Castor et Pollux og Dardanus til det eksotiske og fantastiske i Les Indes Galantes i 1736. Med suksessen kom også kongelig støtte og anerkjennelse, men også fiendskap - blant annet med filosofen Rousseau. Hans siste store verk ble den komiske operaen Les Paladins som hadde premiére i 1760, da Rameau gikk i sitt 77 år. Han døde i 1764 som en av musikkens og operaens virkelig store mestere. Og hans verker settes stadig opp, i hans hjemland Frankrike som ved andre store operahus verden over.

Fra en strålende oppsetning av operaen Zoroastre fra Drottningsholms Stotsteater:

New York for en nøtt!

I disse dager i 1664, ble Den nederlandske republikken og dens vestindiske kompani tvunget til å overgi sin lille koloni i Nord-Amerika. Engelskmennene hadde sett seg lei på nederlendernes tilstedeværelse, og stadig strid mellom dem førte til kravet om overgivelse. Den største byen i kolonien Nova Belgia eller Ny Nederland het Ny Amsterdam - Nieuw Amsterdam. Den hadde blitt en viktig handelsby i løpet av de fire tiårene den hadde grodd frem rundt Fort Amesterdam.

Peter Stuyvesant (c 1612-1672)

Byen Nieuw Amsterdam lå lengst sør på øya Manhattan ved Hudson-elvas utløp i Atlanteren. Her lå den sentralt i forhold til nederlendernes kolonier. Da guvernør Peter Stuyvesant så den nederlandske trikoloren ble firet og det engelske flagget ble heist, måtte han også bevitne at byen skiftet navn. Den ble oppkalt etter kong Charles IIs bror, prins James, hertugen av York. Nederlendernes gamle by fikk  navnet Ny York og bærer det fremdeles. Men først i 1665 ble kolonien endelig overgitt engelskmennene gjennom en fredsavtale.

Det derimot skjedde kun etter at engelskmennene avsto den lille, men uendelig rike øya Run - en av Banda-øyene i Indonesia. Øya var det mystiske opphavet til samtidens mest eksotiske krydder, muskatnøtten. Slik sett skiftet New York eierskap over en liten nøtt!

Norsk "general" falt i Georgia

Oberst Hans Christian Heg (1829-1863)

Egentlig rakk han aldri å bli forfremmet til general, oberst Hans Christian Heg, som ble skutt på slagmarken den 19. september 1863 og døde av sårene dagen etter. Men Lier-gutten som hadde utvandret til USA sammen med sin familie som elleveåreing i 1840, hadde ført kommandoen over en hel brigade i det fryktelige slaget ved Chickamauga i Georgia. Hadde han overlevd, ville han blitt den eneste nordmann som oppnådde generals grad i denne krigen. Men i kaoset og forvirringen som etter hvert brøt ut blant nordstatstroppene i den tykke skogen dette slaget utspilte seg, ble oberst Heg skutt ned fra hesten han satt på. Et skudd i magen på denne tiden var ensbetydende med døden, og den inntraff da også på et overfylt feltsykehus den 20. september 1863.

Hans Christian Heg var bare én av utallige oberster og regimentssjefer i den amerikanske borgerkrig. Og i denne krigen var det ikke uvanlig at offiserer av hans rang også falt på slagmarken. Men spesielt for oss nordmenn var at dette var en nordmann. Han ble født i Lier i 1829 og kommet til USA som elleveåring og gjort en karriére i årene før krigen. Da den brøt ut ivret han for å verve sine landsmenn til kamp for sitt nye fedreland, og han ble betrodd oppgaven å kommandere over sine landsmenn i et eget norsk regiment – i Amerikas forente staters hær! Regimentet fikk navnet "15th Wisconsin Voluteer Infantry Regiment" og besto nesten utlukkende av skandinaver, og 9 av 10 av dem var utvandrede nordmenn. Da borgerkrigen brøt ut var nettopp delstaten Wisconsin et sentrum for nordmennene som slo seg ned i USA. Senere skulle mange finne lykken eller ulykken lenger vest, i Minnesota og Dakota-statene.

Slagscene fra Chickamauga

Da borgerkrigen brøt ut i 1861 ble derfor mange av nordmennene også vervet og fristet til å kjempe for nordstatene. Det 15de Wisconsin ble stablet på benene i 1862 og kastet inn i noen av denne krigens verste kamper. Tapstallene var forferdelige, både på slagmarken og for de allestedsnærværende feltsykdommene. Bakgrunnen for at nordmennene vervet seg til krigen kunne variere. For noen var kampen mot slaveriet viktig, for andre var det nok de $100 i vervepenger og en fast månedlig lønn på $13, klær og mat som fristet. For atter andre var dette en anledning til å kjempe, og vise av man var klar for å yte noe til sitt nye fedreland.

I slaget ved Chickmauga nord for Atlanta i delstaten Georgia, ble nesten det 15de Wisconsin-regimentet utslettet. Av de nær 800 mann som hadde vervet seg i 1862, kunne bare drøyt 150 stille til kamp den 19. september. Da denne og den påfølgende dagen var over, var det bare få ingen som kom levende fra det. Deres landsmenn og kampfeller lå igjen døde på slagmarken, var blitt tatt til fange, blitt såret eller lå døende på et av de mange sykehusene. Oberst Hans Christian Heg var en av dem som døde her ved Chickamauga-elvens bredd.

Fredrikstad og Sarpsborg - to gode naboer 1000 år?

Det har vært litt stille fra den gamle by i det siste. Men det har skjedde mye spennende. Valg har det vært, og byen Fredrikstad har fylt sine 444 år. I den forbindelse vil jeg komme med noen tanker rundt byjubileer. For byen min er egentlig en by som snart er 1000 år... eller er den det? Er det ikke Sarpsborg som er det?

Kong Frederik II

Hvordan var nå denne historien igjen? Landet var i krig, byen Sarpsborg var svidd ned til grunnen av svenskene og lå som en rykende askehaug oppe ved Sarpefossen. De arme borgerne mente at en flytting av den gamle middelalderbyen ville ha mye for seg, og bønnen fra rådmennene Mads Haraldssøn og Jens Lang ble tatt til følge. Den 12. september 1567 signerte kong Frederik II brevet som tillot flyttingen av byen, og her har den ligget siden det.

Sarpsborg, vår kjære nabo i nord, ble grunnlagt av Olav den hellige i år 1016, iallfall om vi skal ta Snorre på ordet i sine kongesagaer fra 1200-tallet. Byen var et sentrum i middelalderen, dengang landskapet het Borgarsysla. Glomma var hovedåren gjennom datidens Østfold. Skip seilte til og fra byen, og handel, virksomhet og rettutøvelse fant sted i byen. På 1500-tallet var byens plassering blitt begrensende og det var kystområdene som var gunstigst. En utsatt plassering og vanskelige havneforhold gjorde ikke situasjonen bedre. Og da byen ble angrepet og brent i 1567 hadde borgerne fått nok. Man tok skrittet fullt ut og flyttet hele byen til utløpet av Glomma, ned til de fruktbare elveslettene ved gårdene Bruberg og Sigerstad. Her anla man byen på nytt, og kalte den ennå et par år under sitt gamle navn, Sarpsborg. Først i 1569 skulle den opptre under et nytt navn – Fredrikstad - til ære for monarken i København.

Byen ble altså flyttet. Et halvt hundreår senere skulle det samme skje med Oslo. En fryktelig brann herjet byen innunder Ekebergåsen en augustdag i 1624. Domkirken, rådhuset og de viktige sjøbodene, sammen med nesten alle hus i byen, ble flammenes rov. Kong Christian IV bestemte å flytte borgerne innunder de beskyttende kanonene på Akershus, og middelalderbyen Oslo gjenoppsto som festningsbyen Christiania. Historien fra Sarpsborg/Fredrikstad syntes å gjenta seg. For også ved Glomma forble byen og borgerne den samme. Byens privilegier fra middelalderen vedvarte, vel og merke utvidet og bekreftet av stadig nye konger. Men de fulgte hele tiden byen. Kongen ønsket handel og virksomhet ved Glommas utløp. Så der Sarpefossen gav kraft til møllene og sagbrukene, fulgte handels- og utskipningsprivilegiene byen som nå ved elvas munning.

Sarpsfossen omkring 1885

Hva så med Sarpsborg? Området der middelalderbyen lå, ble hetende Gamlebyen. Juridisk skulle den fortsette å høre til byen, altså Fredrikstad. Lenge etter 1567 levde nok minnet om hellige Olavs by i folks bevissthet, men i 1702 rammet en katastrofe. En regntung høst og en mild vinter førte til at enorme kvikkleremasser løsnet innved fossen natten til 15. februar. Et av de største ras vi kjenner til i distriktet vårt var et faktum. Bygningene på herregården Borregaard, liksom nesten hele det gamle byområdet fra middelalderen, skle ut i Glommas brusende vannmasser denne vinternatten.

Den nye byen Sarpsborg, som altså tok i bruk navnet som gikk ut av bruk i 1560-årene, så dagens lys først i 1839. Da fikk bybebyggelsen som igjen hadde vokst frem ved fossen sine kjøpstadprivilegier. "Gamlebyen" skilte fra da av lag med Fredrikstad. Fossen, sagbrukene og sagbruksprivilegiene gav arbeidsplasser og  lysende muligheter for en ny by her oppe. Eierne til Borregaard og Hafslund ønsket byen velkommen, noe byborgerne i Fredrikstad ikke gjorde. Faktisk tok flere her i byen til orde for å flytte den opp til fossen igjen. Men det skulle aldri skje. Bare et par tiår etter at Sarpsborg fikk sin bystatus, kom Fredrikstad til å oppleve en industriell oppblomstring uten sidestykke. Det gav nytt liv og rikdom til byen ved Glommas utløp.

Så hvor gammel er Fredrikstad? 444 år eller snart 1000 år? Sarpsborg skal feire sitt millennium om fem år. Det har de all grunn til. For en by ved fossen ble anlagt av helgenkongen Olav for tusen år siden. Men jeg vil hevde at også Fredrikstad er en viktig del av disse tusen år. For i nesten tre hundre av dem lå byen her ved Glommas utløp, og bare her. Det var hit borgerne flyttet, det var hit privilegier, handel og virksomhet fulgte med mens minnet om den gamle byen svant hen. Men det forble virksomhet oppe ved fossen, og det var med utgangspunkt i fossens kraft at 1800-tallsbyen Sarpsborg oppsto. Men det var en ny by.

Med historiens brilleglass kan vi se at Sarpsborg og Fredrikstad er uløselig knyttet sammen med hverandre. Selv om vi har våre krangler og uenigheter, både i det politiske liv som på fotballbanen, så er ikke det mer enn gode søsken skal og bør ha. Men vår historie og sannsynligvis vår fremtid er tett sammenvevd. Kanskje vil tiden vise at vi atter føres sammen igjen?

(Denne artikkelen ble trykket i Fredriksstad Blad 13.09.2011)

En dag på en herregård

Dagen i går var en merkedag. På denne dagen, for 250 år siden, døde nemlig en av Fredrikstad-distriktets mest markante kvinneskikkelser. Og skikkelse er et godt begrep - for det sies at hun i dag fremdeles opptrer som spøkelse på stedet hun bodde og regjerte i nærmere femti år. I går ble hun og hennes liv og virke markert i hennes fordums stuer på Elingaard, da Fredrikstad Museum satt av en hel dag til hennes ære.

Birgithe Christine Kaas døde den 14. august 1761 etter en tids sykeleie. I tråd med sine privilegier lå hun på gården i over to og en halv uke før hun på standsmessig måte ble begravet i slektens gravkapell ved Onsøy kirke. Fru Birgithe var nemlig fru på en av Smaalenenes, ja en av Norges største herregårder på 1600- og 1700-tallet - gården Elingaard i Onsøy. Hun ble født på Elingaard i 1682, og hun ble født inn i to av Danmark-Norges ledende og eldste adelsfamilier. Faren var Hans Kaas og moren Sophie Amalie Bjelke, datter av riksadmiral Henrik Bjelke, som i sin tur var sønn av kansler Jens Bjelke til Elingaard - landets rikeste og mektigste adelsmann.

Birgithe var arving til Elingaard. Men i ungdommen bodde hun ikke lenger der. Derimot kom hun tilbake etter å ha giftet seg med offiseren og adelsmannen Henrik Jørgen Huitfeldt, som i sitt forrige ekteskap hadde giftet seg til samfulle tre herregårder i Smaalenene: Elingaard, Kjølberg og Sanne herregårder. Hans første kone døde i barselseng i 1711, og to år senere ektet han frøken Birgithe Kaas. Dette førte Elingaard-godset igjen sammen.

Hovedbygningen på Elingaard (1749) sett fra haven.
(Foto Anders Hartmann, commons.wikimedia.org)

Fruen på Elingaard skulle blir kjent som en åndelig kapasitet på 1700-tallet. Som komponist av små stykker og sanger, men først og fremst som salmedikterske gjorde hun seg bemerket i et miljø hvor få kvinner slapp til i samtiden. "Se Solens skjønne Lys og Prakt" stammer fra hennes hånd.

Etter å ha blitt enke i 1751 styrte hun godset i ennå ti år, før hun åndet ut den 14. august 1761. På det tidspunktet var gården forgjeldet, den gamle adelen slet økonomisk, og standens krav til overdådighet og pengeforbruk gjorde sitt innhogg. Bare sytten år etter hennes død gikk hennes sønn og arving, Valentin Wilhelm Huitfeldt konkurs, og Elingaard forsvant ut av slekten - etter nærmere 400 års utbrutte tradisjoner. Det fikk fruen heldigvis aldri oppleve!

Bonapartes hoffkomponist og en barber

I noen år nøt Giovanni Paisiello den franske førstekonsul Napoleons støtte (senere også hans bror Josephs og marskalk Murats gunst da de regjerte over Napoli). Mot en rikelig gasje dirigerte Paisiello og skrev for hoffet i Tuileriene, og da Napoleon kronet seg selv til keiser i Notre Dame-katedralen i 1804 var deler av kroningsmusikken skrevet av ingen ringere enn Giovanni Paisiello.


Men det var en lang musikalsk karriere som hadde ledet ham til Paris og Bonapartes hoff. Sin musikalsk utdannelse fikk han, som så  mange andre, i operahovedstaden Napoli. Ved ett av de berømte konservatoriene i byen fikk han utviklet sin vakre sangstemme, og ble  undervist av en annen av den neapolitanske musikkens mestere på 1700-tallet, Francesco Durante.

Allikevel var det som operakomponist Paisiello skulle bli kjent, selv om han også skrev betydelige kirkemusikalske verk. Men 1700-tallet krevde nesten av komponister at de skrev for operaen, og slik var det for de fleste av hans samtidige kollegaer. Over 90 operaer er kjent fra Paisiellos hånd. De første skrevet for italienske scener, men hans tid ved hoffet i St. Petersburg, dit han ble invitert av Katharina den Store i 1776, skulle bringe ham betydelig berømmelse.

Pierre-Augustin Beaumarchais

Det var her han skrev sin mest elskede opera, Il Barbiere di Siviglia - Barberen i Sevilia. Det er hans mest kjente, eller minst ukjente selv i dag (selv om også operaen Nina (1789) kan tenkes satt opp på operascenene). Paisiello skrev den over Beaumarchais skuespill for fremførelse i St. Petersburg i 1782. Den bragte ham raskt berømmelse, både i Russland og i resten av Europa. Da Rossini skrev sitt mesterverk i 1816 vakte det nesten ramaskrik at han kunne finne på å komponere en ny opera over samme tema som Paisiello allerede hadde brakt til "perfeksjon" i 1782.

De siste år av Paisiellos liv ble ikke hans beste. Han forlot etter bare få år Paris til fordel for Napoli, en by som da var styrt av Napoleons bror, Joseph Bonaparte og fra 1808 Napoleons tidligere marskalk, Joachim Murat. Det var til en viss grad Paisiellos nære tilknytning til bonapartene som også hans bane. Med Napoloens fall i 1814 og Murats i 1815, var den engang berømte komponisten nærmest blitt en musikalsk persona non grata. Hans kunstneriske kreativitet hadde tydelig også tørket inn, og han døde som en aldrende, og trolig nedbrutt mann, den 5. juni 1816.

Men vakker musikk hadde han skrevet. Musikk som ennå i dag fortjener å lyttes til. Hør bare grev Almavivas vakre Cavatina fra nettopp Il Barbiere di Siviglia:

Den druknede librettist

Portrett av Gilbert (1886). Malt av Frank Holl

På dagen i dag er det ett hundre år siden William Schwenck Gilbert døde. Da han skulle redde en ung dame som holdt på å drukne i en dam på eiendommen hans Grim's Dyke utenfor London, fikk den engang så gode svømmeren et hjerteanfall. Han skulle aldri komme levende opp av vannet og døde denne maidagen i 1911. Den unge kvinnen derimot, overlevde.

Her om dagen skrev jeg om den geniale duoen Gilbert and Sullivan, de to største navn i viktoriatidens musikkteaterliv. Og det var William S. Gilbert som var den av de to som skrev tekstene. Librettisten var en veritabel ordkunstner, glimrende skikket til å skrive tekster for Sullivans lystige musikk, selv om samarbeidet mellom dem ofte var turbulent. Med en god slump britisk ironi og satire, underfundig samfunnskritikk, burlesk humor og skarpe personskildringer, var Gilberts librettoer som skapt for suksess. Og den kom med hans fjorten operetter i samarbeid med Sullivan. Allikevel var det de tre store operettene (HMS Pinafore, The Pirates of Penzance og The Mikado) som  sikret ham et evig liv i den engelskspråklige verden, på teateret og i litteraturen. Snedige formuleringer fra hans hånd lever ennå i det engelske språk. Du har kanskje hørt "Let the punsihment fit the crime"? Det stammer fra The Mikado og ble sunget av ingen ringere enn Ko-Ko, The Lord High Executioner.

Nå hadde Gilbert også en karriere før samarbeidet med Sullivan begynte i 1871. Han hadde forsøkt seg som både advokat og offiser, men det ble som dramatiker og satiriker han skapte sitt navn. En lang rekke lystspill og mer seriøse skuespill hadde funnet veien fra hans hånd, og The Bab Ballads, en serie lystige fortellinger, illustrert av ham selv, hadde blitt populære. Men det ble musikkteateret, operettene han skrev sammen med Arthur Sullivan som gjorde ham for evig berømt.


La oss minnes W.S. Gilbert med et glimrende eksempel på hans kunstferdige og tungeslyngede bruk av det engelske språk. Major General Stanley, "The Very Model of a Modern Major General" fra The Pirates of Penzance:

Fregatten Pinafore

Kanskje et noe underlig navn på et krigsskip? Pinafore, et ermforkle? Men så er det da også bare fjas og spas som utspilles på denne fregatten, i den erkebritiske operetten som hadde premiære den 25. mai 1878 på operascenen Opera Comique i London. Forfatter og komponist var henholdsvis William S. Gilbert og Arthur Sullivan, berømte i den engelskspråklige verden for sine fjorten komiske operaer, operetter, skrevet mellom 1871 og 1896.

Arthur Sullivan

Det var med HMS Pinafore i 1878 at paret for alvor slo gjennom, og hele 571 forestillinger ble satt opp av denne lystige operetten. Sangene derfra ble allemannseie, virkelige hits i 1800-tallets Storbritannia. Gilbert & Sullivan ble etter hvert et begrep i seg selv, og er det ennå i dag. De ble internasjonalt berømte for sine lystige, men også satiriske og mildt samfunnskritiske (i den grad det sømmet seg i det victorianske England) operaer. Og med en engelskspråklig verden som på slutten av 1800-tallet utgjorde en stor prosjon av jordkloden i imperialsimens glansdager, så var suksessen sikret.

Willam S. Gilbert

Handlingen i HMS Pinafore er full av forviklinger, slik det skal være i operettenes verden. Alt foregår ombord på fregatten mens den ligger til havn i Portsmouth, marinebasen og imperiets stolthet. Og her er det både hovmodige admiraler og kapteiner, vakre kvinner, ikke fullt så vakre kvinner, heltemodige og unge, såvel som slu, gamle matroser. Alle har de noe med hverandre å gjøre, og alt hva alle gjør kan skape rom for misforståelser og kriser. Men det ender godt til slutt. Helten får sin vakre brud. Skurkene blir satt på plass, og i god gilbertsk ånd så løser alt seg til slutt - nesten helt til slutt, på underfundig og nesten uforståelig vis. Så da kan selv en britisk marineminister - en First Lord of the Admirality - ende opp som en simpel marinegast.

Har du anglofile anlegg, liker litt tant og fjas, lystig musikk og en smule satire og dårlig skjult imperial stolhet, ja så tror jeg Gilbert & Sullivans HMS Pinafore er noe for deg. Len deg tilbake, finn frem et glass sherry, et Union Jack og kos deg med Sir Joseph Porter KCBs lystige fortelling om sin vei til maktens tinde, "When I was a Lad". Her med "The Gala Ensemble". Stort mer britisk og Gilbert & Sullivan'sk blir det ikke:

Antonio Salieri - in memoriam

For faste lesere av denne bloggen kommer det nok ikke som noen overraskelse at jeg har en forkjærlighet for det litt obskure, de litt grå og glemte personer i historien. Og det er en dårlig skjult hemmlighet at jeg har en særlig forkjærlighet for den italienske 1700-tallskomponisten Antonio Salieri. Dagen i dag er en dag for å minnes ham. Den 7. mai 1825 åndet nemlig den tidligere hoffkapellmester Salieri ut, mett av dage og en aldri så liten smule senil på sine gamle dager. Men på høyden av sin makt og popularitet var Salieri en av Europas mest berømte og elskede komponister.

Jeg vil i anledning dagen få lede oppmerksomheten på et lite hylningsskrift jeg publiserte på denne bloggen for et par måneder siden. Jeg føler at det passer på denne dagen:
http://fradengamleby.blogspot.com/2011/01/antonio-salieri-en-hyllest.html

Lytt også til Salieris Requiem i C-moll, dødsmessen han skrev i 1804. Den ble oppført under en minnehøytid over den avdøde komponisten den 22. juni 1825.