Farnace

Mynt med bilde av kong Pharnakes II

Den observante leser av denne bloggen har kanskje begynt å lure på om det ikke snart kommer et innlegg om en opera fra 1700-tallet igjen. Og frykt ikke. Du er i ferd med å lese det.

Pharnakes den andre, eller Farnace som han ble omdøpt i beste italienske operatradisjon, var konge av Pontos. Engang var det et mektig kongerike nord i Lilleasia, i dagens Tyrkia, og en torn i øyet på det fremadstormende romerske imperiet. Slikt kunne man skrive operaer om. En av de mer berømte over dette temaet ble skrevet av selveste Antonio Vivaldi. Men også andre, som tsjekkeren Joseph Myslivecek på 1760-tallet, tok for seg seg denne kongen som døde i år 47 f.Kr. Historien om den virkelige kong Pharnakes og historien som utspant seg i operaen Farnace, var nok ikke helt den samme. Operaer fra 1700-tallet skulle i bunn og brunn dreie seg om helter og heltinner, og om de store, evige spørsmålene i livet - godt pakket inn i halsbrekkende bravurarier.

Antonio Vivaldi (1678-1741)

Vivaldi skrev sin opera til en tekst av den ikke ubetydelige italienske librettisten Antonio Maria Lucchini. Da Vivaldis opera ble satt opp på Teatro Sant'Angelo i Venezia i 1727, hadde librettoen allerede blitt tonesatt av en annen italiensk komponist, Leonardo Vinci, tre år tidligere. Men det var ikke noe uvanlig med det. Heroiske fortellinger var det man skulle ha til datidens populærmusikk.

Vivaldis opera gjorde suksess i Venezia, og ble sågar satt opp utenfor Italia. Den lett pompøse operaen, med sine mange halsbrekkende arier, var akkurat det publikum i Praha ville ha. Den vakte oppsikt og ble svært populær da den kom dit i 1730. Så forsvant den.

Ikke før over to og et halvt hundreår senere fikk operaen en renessanse. Og flere innspillinger finnes nå av den, som av svært så mange av Vivialdis utallige operaer.

Fort Sumter

Bombardementet av Fort Sumter

Charlestons havnebasseng, en tidlig morgen, den 12. april 1861. Begivenhetene i dagen som fulgte skulle bli skjellstettende for USA. Den konstitusjonelle og unionelle krisen som i flere måneder hadde lammet de engang forente statene, skulle denne dagen føre til åpen konflikt. Krig.

Halv fem om morgenen startet en heftig ildgivning fra flere kanonbatterier inne på land. Deres mål var det kompakte kystbatteriet som lå på en holme midt ut i havnebassenget. Fort Sumter var oppført i etterkant av krigen i 1812 mot Storbritannia, og skulle beskytte South Carolinas viktige havneby Charleston mot angrep fra sjøen. Det var ikke bygd for å motstå et bombardement fra landsiden.

Major Robert Anderson

Kommandant på fortet i 1861 var major Robert Andreson. Han var selv fra sørstatene, men beholdt lojaliteten mot unionen. Det var major Anderson som skulle få den tvilsomme gleden å bli den aller første som måtte motstå et angrep under den amerikanske borgerkrigen.

Angrepet på Fort Sumter ble ikke langvarig. Allerede dagen etter, den 13. april, firte Anderson det amerikanske flagget fra sitt fort, og garnisonen evakuerte ombord på skipet Star of the West som var sendt sørover med forsyninger til det utsatte fortet.

Flagget heises igjen 14. april 1865

Begynnelsen på den amerikanske borgerkrigen, den blodigste konflikt i USAs historie, ble ikke noen blodig affære. Vel og merke ble en sørstatssoldat drept av en eksploderende kanon. De ble også to nordstatssoldater, men ikke under angrepet. Etter overgivelsen beordret major Anderson en hundre-skudds salutt. På det 47. skuddet eksploderte kanonen. De døde skulle bli så altfor mange i årene som fulgte.

Den 14. april 1865, fire år etter at fortet ble overgitt, kunne Anderson igjen stige i land på det da sønderskutte fortet. Flagget som ble firet i 1861, ble igjen heist over Charlestons havnebasseng. Det var en stor seier for unionen. Men gleden man følte her, fikk et alvorlig tilbakeslag. Samme dag ble nemlig president Abraham Lincoln skutt og drept i Ford's Theatre i Washington DC. Det ble en dramatisk slutt på en dramatisk krig.

På Københavns red

Den 2. april 1801 - altså for 211 år siden i dag - fant en av Danmark-Norges til da største styrkeprøver sted, rett utenfor imperihovedstaden København. Det var det famøse "slaget på Reden". Nøytraliteten som Danmark-Norge med så stort hell hadde forsøkt å opprettholde gjennom store deler av 1700-tallet, begynte å bli umulig.

København ble angrepet av verdens da mektigste flåtemakt - den britiske. Nå hadde danskene en betydelig flåte selv, som lå ankret opp i København. Den var derimot aldrende, og de fleste skipene lå avtaklet i det man regnet med som en sikker havn, under Københavns mektige forsvarsverk.

Sir Horatio Nelson

Men anført av den britiske admiral Sir Hyde Parker seilte en formidabel britisk flåte mot København i mars 1801. Angrepet kom ikke helt overraskende, så en sterk forsvarslinje av gamle, utrangerte krigsskip ble lagt i en linje utenfor København. Da britene angrep den 2. april, var det i all hovedsak disse forsvarsskipene som måtte ta i mot støyten fra linjeskipene, bombardérskipene, fregattene og alt hva britene hadde bragt med seg av flytende ildkraft.

I flere timer bølget slaget frem og tilbake, uten noen avgjørelse. Hvorvidt den britiske admiral Parker ga ordre til å avblåse angrepet, eller hans underordnede vendte det "blinde øye til" signalet fra flåteadmiralen, så sendte den samme, som ikke var noen ringere enn Sir Horatio Nelson, en parlamentær til kronprins Frederik. Under trussel om å ødelegge det meste av den dansk-norske flåten, gikk kronprinsen med på våpenhvilen. Trolig var begge sider utmattet etter det intense flåteslaget.

I etterkant av slaget på Reden hevdet begge sider at de hadde vunnet. Britene oppnådde at det væpnede nøytralitetsforbundet mellom Russland, Sverige, Preussen og Danmark-Norge ble opphevet. Kronprins Frederik på sin side reddet stumpene av flåten og staten han styrte for sin sinnsyke far, Christian VII. Slaget på Reden ble brukt for alt det var verdt i propagandaen. Men han og resten av Danmark og Norge skjønte at krigen når som helst kunne komme tilbake til Norden. Den gjorde den da også - seks år senere. Da gikk det så mye verre...

The Lost Chord

Arthur Sullivan

Selv om min interesse for 1700-talltets komponister er svært uttalt i denne bloggen, skal jeg heller ikke glemme en annen av mine særegne musikkinteresser - den britiske komponisten Arthur Sullivan. Det er en stund siden jeg har skrevet om ham og den livlige musikken han skrev til de lystige operettene i samarbeid med William Gilbert.

Selv om Sullivan er uløselig knyttet til operettene, var han regnet som en av de største komponistene i viktoriatidens Storbritannia. Han var etablert som en seriøs komponist i god tid før samarbeidet med Gilbert kom til. Dette var en romantisk tid, og de store følelsene ble utbrodert ikke minst i musikken.

Adelaide Anne Proctor

"The Lost Chord" er nettopp et slikt musikkverk. Sullivan skrev det til minne om sin bror, skuespilleren Fred, eller Frederic Sullivan, som døde i 1877. The Lost Chord er storslagent. Teksten som Sullivan skrev musikken til ble hentet fra en annen av viktoriatidens berømtheter, poeten Adelaide Anne Proctor. Og døden er gjennomgangstema - et tema som opptok mange i samtiden.

Verket ble raskt populært. I etterkant av den store tragedien med Titanics forlis i 1912 sang den verdensberømte tenoren Enrico Caruso Sullivans vakre og melonkolske verk ved en minne- og støttekonsert ved The Metropolitan Opera i New York.

Hør Enrico Caruso synge den sørgmodige, men vakre "The Lost Chord":

Seated one day at the organ,
I was weary and ill at ease,
And my fingers wandered idly
Over the noisy keys.

I know not what I was playing,
Or what I was dreaming then;
But I struck one chord of music,
Like the sound of a great Amen.

It flooded the crimson twilight,
Like the close of an angel's psalm,
And it lay on my fevered spirit
With a touch of infinite calm.

It quieted pain and sorrow,
Like love overcoming strife;
It seemed the harmonious echo
From our discordant life.

It linked all perplexèd meanings
Into one perfect peace,
And trembled away into silence
As if it were loth to cease.

I have sought, but I seek it vainly,
That one lost chord divine,
Which came from the soul of the organ,
And entered into mine.

It may be that death's bright angel
Will speak in that chord again,
It may be that only in Heav'n
I shall hear that grand Amen.

Shenandoah

Utsikt over et parti av Shenandoah-dalen

Det er vår. I det jeg skriver dette, lyser vårsolen inn vinduet her jeg sitter. Man kan bli rent våryr, ja rett ut romantisk av sånt. Men hva har denne vårromantikken å gjøre med dagens bloggoverskrift? Shenandoah. Et merkelig navn?

For noen måneder siden var jeg i USA og fikk oppleve så mangt. Ett av høydepuntene var for meg å kjøre nedover den mektige Shenandoah-dalen. Inne i den store fjellkjeden Appalachiene, vest i delstaten Virginia, ligger denne utrolig vakre dalen.

I Shenandoah-dalen ligger det amerikanske kulturlandskapet brettet ut mellom uendelige, rullende åser. Her ligger da også The Blue Mountains, som nettopp ser blå ut i horisonten. Her er løvskog så langt øyet kan se, og om høsten i sin mest fargesprakende drakt. Naturen har virkelig lagt godviljen til i denne delen av Amerika.

Men for en historie-interessert som meg, med en uttalt interesse for amerikansk historie for 150 år siden - for den amerikanske borgerkrigen, så rommer Shenandoah mye. Her rullet borgerkrigen frem og tilbake gjennom flere år. På rekke og rad ligger kjente steder knyttet til historien til denne amerikanske tragedien. Krig og vakkert landskap - nettopp slike paradokser som vi så ofte finner.

Thomas "Stonewall" Jackson.
Berømt for sitt Shenandoah-felttog
i 1862

Skal du til USA, og det håper og tror jeg jo de fleste har lyst til, så vil jeg på det varmeste anbefale en tur til det naturskjønne Shenandoah. Kjør nedover litt smalere veier, utenfor den raske Interstaten. Da vil du oppleve mye av dalens skjønnhet. Bringer du i tillegg med deg, som jeg gjorde, en interesse for hendelene i den amerianske borgerkrigen for 150 år siden - ja da kan jeg love det en opplevelse for livet.

Mens du venter, kan du jo høre på den vakre hymnen fra 1800-tallet "Oh Shenandoah":

Kongen av Livland

Segl tilhørende Magnus som biskop av Øsel-Wiek

Tretti år gammel ble kong Frederik IIs yngre bror Magnus kronet til konge. Ikke av Danmark som sin bror, men av det baltiske landskapet Livland. Det vil si, noe ordentlig kongedømme fikk han egentlig ikke. Han fikk den fine, om enn tomme tittelen, konge, av selveste tsar Ivan den grusomme. Han ble tsarens vassal. Problemet for Magnus var bare at svenskene okkuperte hans nyvunne kongedømme, og hans egen bror - Frederik - likte dårlig vennskapet hans med tsaren.

Ti år tidligere hadde Magnus fått øya Øsel av sin kongelige bror. Prinser måtte jo ha noe å leve av. Magnus forsøkte å øke sin innflytelse, og ble sågar valgt til biskop av Øsel-Wiek og fikk kontroll over områder som Reval og Kurland. Men Baltikum på 1500-tallet var et politisk lappeteppe, som i stor grad bare dekket dekket over en kruttønne som måtte eksplodere.

Kart over Livland fra 1500-tallet

Året etter Magnus' ankomst til Øsel, gikk den gamle tyske ordensstaten fra middelalderen endelig til grunne. Det hadde man ventet på i lang tid. Svenskene, russerne og polakkene ønsket alle sammen en bit av den gamle ordensstaten. Magnus hadde lite å stille opp med, og mistet alt unntatt Øsel. 

Det var lite hjelp å hente, heller ikke fra kong Frederik. Magnus søkte derfor hjelp fra Moskva. Der satt den mektige tsar Ivan på tronen, og han ønsket mer russisk innflytelse i landområdene mot Østersjøen. I juni 1570 ble Magnus kronet til konge av Livland i Moskva, men det var en krone uten land. Kong Frederik likte det svært dårlig. Det gjorde ikke svenskene heller. Etter flere fåfengte forsøk på å vinne landet han var kronet konge over, endte det hele med at han søkte støtte fra polakkene i stedet. Da sa tsaren nei og satt Magnus i fengsel. Det var bare med nød og neppe ble han benådet, men måtte rømme til Polen.

Magnus av Livland døde den 18. mars 1583 som lavere polsk embetsmann i en liten by i Latvia. Han kom seg aldri til Livland, landet han ble kronet til konge over, men aldri fikk styre.

Pinguinus mortis

Utstoppet geirfugl og egg utstilt i Glasgow.
Dette er ett av 78 geirfuglskinn og 75 egg som
eksisterer i museer rundt om i verden. 

Sommeren 1844 var et par islandske fangstmenn i land på den avsidesliggende øya Eldey. Her kom de over to store fugler som lå og ruget på sitt ene egg. Fuglene var underlige. De var store, kunne ikke fly og var et svært lette å fange. De to hadde nok sett slike fugler tidligere, men det virket som de fleste hadde forsvunnet. En av mennene kvalte de voksne fuglene, mens det ensomme egget ble knust under støvelen til den andre.

Var de to islendingene redde for de underlige fuglene? Kanskje ikke, men det hadde de tre mennene som fanget en tilsvarende fugl på den lille St Kilda-klippen utenfor Skottland noen år tidligere vært. Da en storm brøt ut like etter, drepte de skrekkslagne mennene fuglen som de trodde var forhekset. Trolig hadde de aldri sett en så rar fugl før. Hva var det de hadde oppdaget?

Det var den opprinnelige pinvinen - Nord-Atlanterens dyktige svømmer. Alkefuglen som ikke kunne fly. De hadde funnet geirfuglen. En gang levde de store fuglene i kolonier på hundretusenvis på begge sider av Atlanteren. I det kalde havet levde disse sjøfuglene godt på de store fiskebankene utenfor Newfoundland, Grønland, De britiske øyer eller Island. Det hadde vært godt om geirfugl i Norge også, men allerede i middelalderen hadde menneskene jaktet så mye på den, at den var utryddet her i landet. Lengre vest levde den allikevel videre.

Den store fuglen var opp mot 70 cm lang. Med sine små, underutviklede vinger og kraftige nebb, må de ha sett svært karakteristiske ut. Gerifuglen hadde også et markant hvitt felt foran øynene, og trolig er det opphavet til navnet pingvin - av walisisk pengwyn - hvitt hode! Kjøttet var godt, eggene svært ettertraktede og som ikke det var nok ble dun brukt til dyner og puter i Europa og Amerika. Sjøfolk på vei hjem til Europa fra lange reiser til Amerika, stoppet gjerne på de store fuglekoloniene på kysten av Canada og drepte hundrevis.

Eldey utenfor kysten av Island hvor
det siste hekkende paret ble drept i 1844.

Utover 1700-tallet var det klart at geirfuglen hadde problemer. De ble sjeldnere å se. Kom fiskere og fangstmenn over dem, ble de allikevel drept - og jo sjeldnere de ble, jo mer populære ble de blant samlere i Europa. Geirfuglskinn, skjelletter og egg ble en svært verdifull vare, og for fattige islendinger eller andre kunne en geirfugl bety en formue.

I 1840-årene fantes trolig bare noen titalls hekkende par igjen i verden. På den lille øya Eldey utenfor Islands sørkyst kom noen fangstmenn over omlag femti hekkende par i 1835. Museer og private samlere ønsket svært gjerne eksemplarer fra Eldey-kolonien, og sakte men sikkert ble det færre og færre geirfugler igjen på den islandske øya. I 1844, da de to fangsmennene Jón og Ketill søkte rundt på Eldey etter geirfugler som de kunne fange og selge måtte de lete lenge før de fant noen. Kanskje drepte de det aller siste hekkende par gerifugler i verdenshistorien? Enkelte fugler skal ha blitt sett så sent som i 1850-årene, men så sluttet observasjonene å komme. Gerifuglen, Nord-Atlanterens pingvin var død. Utryddet av menneskets grådighet.