På dagen i dag, for to hundre år siden, signerte USAs fjerde president, James Madison, krigserklæringen mot Storbritannia. Den hadde tidligere blitt på dagen blitt oversendt ham fra Kongressen. Krig med den gamle kolonimakten var et faktum, og skulle var i over to år. Allikevel ble denne såkalte "War of 1812" en krig som knapt avgjorde noen ting.
Krigserklæringen og de flere timer lange forhandlingene som hadde pågått i Kongressen, viste et splittet politisk USA. Da man endelig hadde votert, viste utfallet at ikke fullt to tredjedeler av delegatene var for krig. Hele Føderalistpartiet stemte mot. Dette var "Mr. Madison's War". Den splittet også USA geografisk, siden store deler av New England nektet å delta i krigsoperasjonene som fulgte.
Årsaken til at krigen ble erklært var britenes praksis med å bringe opp amerikanske skip, gjennomføre ransakelser og enda verre - tvangsinnrullere amerianske sjøfolk til britisk marinetjeneste. Iallfall var det det den amerikanske propagandaen tilsa. På tross av sterke protester, fortsatte The Royal Navy med dette, og USA erklærte sin første krig. Ønsket om å fullføre revolusjonen, og erobre Kanada, var nok heller ikke fremmed for haukene som kjempe for en krig.
Theater an der Wien. Fasaden på begynnelsen av 1800-tallet.
Det er mange byer jeg er glad i. En av dem er Wien. Den gamle keiserhovestaden, med sitt rike kulturliv, appellerer til meg. At jeg også har en uttalt pasjon for 1700-tallets operaer, det være seg av Mozart eller Salieri, hjelper jo også på mine følelser for denne byen.
At mitt favoritteater i Wien, eller skal jeg si operascene, feirer år i dag, kan jeg ikke la være å nevne. Den 13. juni i 1801 var nemlig åpningsdagen i Theater an der Wien - teateret ved bredden av elven Wien. Mannen som sto bak teateret var ingen ringere enn Emanuel Schikaneder, han som skrev librettoen til Mozarts Tryllefløyten. Schikander var en svært vellykket impressario, og hadde tjent en formue på å sette opp folkelig musikkteater, lystspill og annen underholdning i Wien. I 1801 skulle det nye, strålende teateret åpne. Suksessen fra Tryllefløyten hadde gitt ham økonomisk rom til å bygge det.
Åpningsforestillingen var den heroiske operaen "Alexander" av den i dag ganske ukjente komponisten Franz Teyber. Mer kjent er nok Beethovens fire symfonier (den andre, tredje, femte og sjette) som alle fikk sine uroppførelser i teateret i årene fra 1804 til 1808. Det fikk også Johann Strauss' lystige operette Die Fledermaus eller Flaggermusen i 1874.
"Papageno Tor". Teaterets grunnlegger, Schikaneder som Papageno hans og Mozart Tryllefløyten fra 1791.
I dag er Theater an der Wien en av Wiens viktigste opera og teaterscener. Oppsetningene er ofte moderne i formen, selv om mange av operaene er gamle. Kvaliteten er også høy - svært høy. Skal du til Wien, og som meg er interessert i musikkteateret og dets tradisjoner, vil jeg anbefale på det aller varmeste en tur til dette fantastiske, gamle teateret - ved det som engang var Wiens elvebredd.
Emanuel Schikaneder spilte den aller første Papageno. Her fra filmen "Amadeus" fra 1984:
Johann Strauss' operette Flaggermusen ble også første gang satt opp på Theater an der Wiens scene:
Det revolusjonære Frankrike er nok ikke mest kjent for de kunstneriske uttrykkene. Terroren, guilliontinen, krigene med stort sett hele Europa og en omveltning av det bestående samfunn, burde iallfall ikke ynde operakunsten. Men faktum er at også det blodige Paris i 1790-årene kunne fremvise en kulturell mangfoldighet, og store verk også innenfor det gamle regimes mest yndede musikkgenre.
Étienne Nicholas Méhul er kanskje ikke et velkjent navn for så mange i dag. Som kjent er jo det noe som pirrer min nysgjerrighet. Méhul var faktisk ett av de fremste navn innenfor operagenren i de turbulente revolusjonsårenes Frankrike. Født inn i en handelsfamilie i Ardennene under det gamle regime, i 1763, ble musikkens hans karriérevei. Musikken ledet ham til Paris, og kom i lære av en av Glucks bekjente i byen. Den kjente operareformatoren Gluck var også Méhuls store, kunstneriske forbilde. Hans mange senere operaer er også sterkt preget av Glucks musikk og tanker om operaen.
Euphrosine het hans første opera som ble oppført på scenen i Paris i 1790, og den ble en stor suksess. I 1792 ble en av hans største suksesser med over 200 oppsetninger, operaen Stratonice. satt opp. Det var midt i revolusjonens raskt radikaliserende periode. Utover tiåret kom flere fremragende operaer fra hans hånd, som Mélidore et Phrosine og Ariodant.
Revolusjonen bød også på andre muligheter for en lojal komponist - partriotiske sanger og hymner til den nye tids Frankrike. I årene som fulgte skrev Méhul flere, blant andre Chant de depart i 1794. Den skulle senere bli tatt opp av Napoleon som hymne for hans første keiserrike.
Méhuls tiår var 1790-tallet. Tiden under keiser Napoleon ble ikke hans storhetstid, vennskap med keiseren til tross. Keiseren og det parisiske publikum lyttet heller til tidens store italienske komponister, og de lette opere buffe, skrevet av menn som for eksempel Giovanni Paisiello. Pussig nok nøt en av revolusjonstidens store komponister også respekt i tiden etter bourbonernes tilbakekomst i 1815. Og hvem vet om Méhul kunne ha tatt opp sin tidligere komponistgjerning med hell, hadde han ikke dødd av tuberkolose i 1817.
Hør fra Méhuls opera Stratonice fra 1792:
Méhuls Chant de depart, her i en innspilling fra 1919:
Samtidig stikk som viser brannen på slottet "Tre kronor" den 7. mai 1697
Den 7. mai 1697 inntraff en katastofe i Stockholm. Det gamle kongeslottet "Tre kronor", med røtter tilbake i middelalderen, brant ned til grunnen.
Det hele startet i loftet over Rikssalen. I de store, romslige trekonstruksjonene, med et tak tekket av kobberplater, fikk brannen raskt tak. I hui og hast ble kongefamilien, den unge kong Carl XII og hans gamle mor, enkedronning Hedvig Eleonora, berget ut. Det ble hoffets mange ansatte også. I løpet av dagen sto lite tilbake. I brannen gikk både det rikholdige biblioteket og riksarkiv opp i røk. Brannårsaken ble aldri funnet. Allikevel ble de tre som den natten hadde brannvakt på slottet dømt hardt. To endte på årelangt straffarbeid på Marstrands festning.
Nicodemus Tessin d.y. Skaperen av det nye Stockholms slott
Selv om brannen var en ulykke, skal man ikke se bort fra av 1700-tallets svenske konger syntes det var rett så heldig. Det gamle, og nok litt dystre slottet forsvant. I dets sted lot man bygge et nytt og moderne slottsanlegg. Til å tegne og overse byggingen av et nytt slott, ansattes arkitekten Nicodemus Tessin d.y. Til dekorasjon og kunstnerlig utsmykning av det nye palasset, hentet man inn franskmenn - kanskje inspirert av solkongens fantastiske nye slott i Versailles?
Tessin selv døde i 1728, men slottet sto ikke ferdig før mange år etter. Først i 1754 kunne kongefamilien flytte inn i det nybygde komplekset - Stockholms slott.
Hva så med litt svensk musikk fra tiden da Stockholms slott ble gjenoppført etter brannen? Johan Helmich Romans "Te Deum" eller "O Gud vi love dig" fra ca 1740:
Det mest strålende barokkhoff var Solkongens hoff i Versailles. Jeg har omtalt det fantastiske slottet flere ganger i denne bloggen, og det skal jeg også gjøre i dag. For på dagen i dag, for 330 år siden flyttet nemlig Solkongen, Ludvig XIV, sitt hoff fra Paris til Versailles.
Slottet hadde vært i bruk et par tiår allerede, men var under nærmest konstante nybygginger og ombygginger. Ludvig XIVs store omarbeiding av farens anlegg startet i 1664. Under ledelse av den glimrende arkitekten Jules Hardouin Mansart skjøt byggingen virkelig fart i 1670-årene, slik at hoffet til sist kunne flytte inn i 1682. Det var Ludvigs store drøm å få samlet hoffet rundt seg, utenfor den farlige byen Paris. Hans eneveldige styre gjaldt også over hoffadelen, men ham selv som solen som hele Frankrike beveget seg rundt, og som gav livgivende stråler til alt.
Dagen til minne - litt musikk fra Versailles' store komponist Jean Baptiste Lully.
"Now is the Month of Maying" - en hyllest til den vakre måneden mai. Vårens, ja nesten sommeren komme. Dagens første blogginnlegg tok også for seg inngangen til mai, og med en musikalsk setting til 1800-tallets midte.
Madrigalen var en svært populær genre i renessansen Europa. I Elizabeth-tidens England fikk denne i utgangspunktet a cappella-sangformen en voldsom oppblomstring. Store engelske komponister fra tiden, slik som William Byrd og Orlando Gibbons, skrev madrigaler. Det gjorde også John Dowland. Genren var inspirert, som mye annet innenfor musikkens verden, fra Italia. Claudio Monteverdis madrigaler er ennå i dag berømte - men det ble sannelig de engelske også.
Thomas Morley (1557/58-1602) var en annen av komponistene som skrev madrigaler. Som organist i selveste St. Paul-katedralen i London, var han en viktig musikalsk personlighet i tidens England. Han utgav blant annet en hyllest til dronningen i 1601, "The Triumphs of Oriana". Men i 1595 utgav han sin lystige hyllest til våren, og til måneden mai.
Her med The King's Singers i et herlig opptak fra 70-tallet. God mai!
Now is the month of maying,When merry lads are playing, fa la,Each with his bonny lass
Upon the greeny grass. Fa la.
The Spring, clad all in gladness,Doth laugh at Winter's sadness, fa la,And to the bagpipe's sound
The nymphs tread out their ground. Fa la.
Fie then! why sit we musing,Youth's sweet delight refusing? Fa la.Say, dainty nymphs, and speak,
Det er den første mai. Det arbeiderbevegelsens store dag. Mens jeg ser ut av vinduet denne første mai, stråler solen inn gjennom vindusrutene, og jeg kan konstatere at våren for alvor har kommet seg. Det blir man sannelig i det beste humør av - det er "The Merry Merry Month of May".
Mange er de som har skrevet hylningsdikt og sanger til våren, og til måneden mai. Det gjorde også Stephen Foster, for 150 år siden. Navnet Stephen Foster lyder kanskje ukjent for deg, men noen av sangene hans har du garantert hørt. Han er nemlig en av den amerikanske populærmusikkens foregangsmenn, vel og merke på midten av 1800-tallet.
Foster ble født i Pennsylvania i 1826. Han fikk en god og klassisk skolering. I 1840-årene reiste han vestover, til de nye mulighetene som lå i de nye amerikanske statene. Mens han arbeidet for brorens dampskipssekslap begynte hans musikalske karriére, og den første store hit ble "Oh Susanna". I årene som fulgte kom den ene hit etter den andre, deriblant hans kanskje mest kjente - "Camptown Races" fra 1850.
I tiåret som fulgte skrev han mye, men noen formue klarte han aldri å skape. Selv med den amerikanske borgerkrigens appetitt for patriotiske sanger, som Foster skrev mange av, ble inntektene små. En januardag i 1864, mens han bodde på et hotell på Manhattan, kollapset den unge Foster. Han hadde fått feber og livet sto ikke til å redde. Men i løpet av sine knappe 38 år hadde han skapt et genuin amerikansk musikk som skulle leve lenge etter ham selv.
