Tett oppunder jul, den 22. desember i året 1808, hadde ett av den klassiske musikkens mest kjente, og oftest fremførte verker, sin premiére. Det var Ludwig van Beethovens femte symfoni - Skjebnesymfonien. Og hvor skjedde denne premiéren? Jo i selveste Theater an der Wien, Emanuel Schkaneders ganske nyoppførte teaterbygning i musikkhovedstaden Wien. Og ett av mine favorittoperahus.
Symfoniens åpningsmotiv - Skjebnemotivet - har alle hørt. Er det Skjebnen som banker på? Uansett tok det Beethoven fire år å fullføre den, siden han skrev en rekke andre verk på samme tid, og utsatte symfonien. På premiérekvelden var det Beethoven som helt og holdent sto i sentrum. I fire timer fikk det wienerske publikum servert både den femte og den sjette symfonien - spilt i omvendt rekkefølge.
Theater an der Wien
Hvilken aften det må ha vært i Theater an der Wien. Foruten de to symfoniene, sto en rekke andre verk av den unge tyske komponisten på programmet. Her var utdrag fra C-dur-messen, et par arier, og ikke minst hans fjerde pianokonsert, som ble spilt av komponisten selv.
Her er den altså, åpningssatsen fra Ludwig van Beethovens femte symfoni, urfremført for to hundre og fire år siden i Wien.
Franske julesanger har ikke så mange av oss et nært forhold til. Men det er nok en påstand med modifikasjoner. Tenk bare på vår alles kjære "O Helga Natt". Den er fransk, skrevet av komponisten Adolphe Adam i 1847.
En annen stor fransk komponist, dog fra barokken, har skrevet flere fantastiske julesanger, noëls, og motetter med temaer fra den store julefortellingen. Marc-Antoine Charpentiers "Noëls" vekker iallfall en god julestemning hos meg.
Charpentier var en av de mest betydningsfulle franske komponistene under barokken, og hans mange kirkemusikalske verker er noe av det flotteste som ble skrevet i samtiden. Selv om han ikke er så kjent i dag, er iallfall ett av verkene udødeliggjort; preludiet til hans mektige "Te Deum".
Charpentier hadde nær tilknytning til ledende miljøer i Frankrike, til kirken, og ikke minst til kretser ved hoffet i Versailles. Men han ønsket, som de fleste andre, å skrive og få oppført operaer. Det var det ypperste man som komponist på 1600- og 1700-tallet kunne gjøre. Charpentier fikk da skrevet noen, men i Ludvig XIVs Frankrike var muligheten for suksess nærmest blokkert, grunnet den altoverskyggende inflytelsen til solkongens favorittkomponist, Jean Baptiste Lully. Den var hans operaer som solkongen og hoffet ønsket fremført.
Men innenfor kirkemusikken var det alltid behov, og der kunne en mann som Charpentier lettere nå gjennom med sine verk. Mot Lullys operamonopol kunne selv den dyktigste komponist lite gjøre. Det er altså fra kirken Charpentiers vakre "Noëls", hans julesanger og motetter fra 1680- og 1690-årene, hører hjemme. Variasjoner over folkelige sanger og verker skrevet for den store høytiden vi nå går inn i. Len deg tilbake og nyt.
Det har spørsmålet vært, men jeg skal ikke besvare det. Allikevel er det et faktum at en av de dramatiske hendelser i vår nordiske historie skjedde akkurat denne dagen, i året 1718. Det skjedde til alt overmål her i Østfold.
Den 30. november ble den svenske kong Carl XII skutt og drept, og det skjedde rett utenfor Frederiksten festnings murer. Var det en norsk kule som traff ham? Var det et komplott av svenske offiserer som sto bak å drepe sin konge? Skjedde det, som myten tilsa, med en knapp fra kongens egen uniform? Uansett hvem det var som skjøt, hva det var som traff kongen, uansett om vedkommende visste hvem han traff, eller hva utfallet av skudde skulle bli - så ble skuddet skjebnesvangert.
Kongen som i et par tiår hadde kjempet seg gjennom store deler av Nord-Europa, slått både russere og polakker, vunnet fantastiske seire og lidd katastrofale nederlag på slagmarkene på kontinentet, endte sine dager foran en norsk festning i vinterskrud. Det ble også begynnelsen på slutten for en av de lengste og mest alvorlige krigene i Nordens historie, Den store nordiske krig. Skjebnens ironi ville det at svenskekongen, "løven fra Norden" skulle falle her i det høye nord.
En skjebnens ironi var det kanskje også at kongen falt på akkurat denne dagen - årsdagen for sin første store triumf. Den 30. november år 1700 hadde nemlig den unge kong Carl nemlig, på nærmest mirakuløs vis, slått en nær tre ganger større russisk armé foran byen Narva. Det ble begynnelsen på kongens og Sverige atten år med kontinuerlig krigføring. Det medførte enrome lidelser for den svenske befolkningen, og skulle til slutt gjøre ende på tiden hvor Sverige var en europeisk stormakt.
Og litt musikk. Anders von Dübens "Marche pour les Suedois" fra Narvabaletten skrevet til ære for Carl XIIs seier over russerne ved Narva i 1700:
Etter en tids stillhet fra den gamle by, er det passende å trekke frem operaens første virkelige store komponist. I 1643 døde på denne dag den mann som mer enn noen skapte denne fantastiske kunstarten. Mannen var Claudio Monteverdi.
Det var i 1607 hans første opera, L'Orfeo, ble fremført for hoffet i Mantua. Monteverdi bygde verket omkring intet mindre enn den klassiske Orfeus-myten. Knapt noen historie passer vel bedre enn historien om ham som overvinner selve dødsriket med sin vakre musikk. Nå var ikke Monteverdis verk det aller første som kan regnes som en opera. Jacopo Peris Euridiceble satt opp i Firenze i 1600, men Monteverdis opera settes fremdeles opp på operascenene. Og L'Orfeo ble ikke hans eneste opera.
Monteverdi selv ble født i en annen italiensk by, i Cremona, i 1567. Før han ga seg i kast med musikk for teateret, var han en av Italias fremste komponister og gambister. Hans mange madrigaler er noe av det fremste innen den genren.
På tampen av sitt liv skrev han to av sine andre operaer som fremdeles er bevart, og de er utsøkte. Il Ritorno d'Ulisse in Patria ble satt opp i Venezia i 1641. Året før han døde kom hans sisteopera, L'Incoronazione di Poppea, et veritabelt mesterverk, og kanskje Monteverdis mest helstøpte opera, og et av de fremste i den tidlige operakanonen.
Fra operaen L'Orfeo (1607):
Den vakre duetten "Pur ti mio" fra L'Incoronazione di Poppea (med Philippe Jaroussky og Nuria Rial):
Opera i Gamlebyen? Vel, nærmere enn du aner. Om en uke, torsdag 25. oktober, får vi nemlig servert et unikt innblikk i et av de mest fascinerende kulturelle fenomener i Norden på 1700-tallet. Det svenske operaprosjektet, initiert av kongen selv. Da gjester nemlig historieprofessor og mangeårig musikkanmelder i NRK P2, Erling Sandmo Dunkejongaarden i Gamlebyen i Fredrikstad, og Tweeds kulturfest. Jeg gleder meg!
Opera handler om de store ting her i livet. Kjærligheten, fortvilelsen, håpet, sviket, krigen, undergangen, oppstandelsen - kort sagt livet og døden. Samtidig var operaen, ikke minst på 1700-tallet, preget av at den skulle vise idealer. Helter, heltinner, guder og store kvinner og menn skulle vise menneskene her og nå, hvordan livet burde være. Dette høres kanskje en smule absurd ut, all den tid operascenene på 1700-tallet var fylt opp av kastrater og primadonnaer, utkledd som romerske helter og guder, med en skog av strustefjær og paljetter på hodet. Men bak stafasjen, var det de "evige" sannheter og idealer som skulle inspirere menneskene.
Johann Gottlieb Naumann
Opera kunne også være makt. Det var ikke tilfeldig hvilke operaer som ble skrevet, av hvilke librettister, hvor hvilke anledninger, og heller ikke tilfeldig når de ble satt opp. Sverige fikk i 1771 en konge som elsket opera, og som løftet kunsten frem til uante høyder i sitt kongerike. Gustav III var en konge som ville bygge et opplyst enevelde i Norden, med operaen som en av dets bærebjelker. Kan det bli mer fascinerende enn det? At han kalles "operakungen" er på sin plass, ikke bare på grunn av hans opera-aktige styre. Nei, Gustav ikke bare elsket opera, han skrev dem også. At han ble myrdet under et maskeradeball i Stockholm i 1792, kan vel knapt sees som et bedre sortie for en konge av hans kaliber?
Men mer om Gustav og hans opera skal jeg ikke skrive. For mye, mye mer om dette utrolig fascinerende temaet, kan du nemlig høre torsdag om en uke. Dette er en ganske så unik mulighet her i Fredrikstad, så det bare å løpe og kjøpe billett allerede nå.
En liten smakebit på musikken må allikvel med. Hør et par utdrag fra Gustav IIIs svenske "nasjonalopera" Gustav Wasa, med musikk av tyskeren Johann Gottlieb Naumann. Operen var basert på kongens idé og ønske, og diktet til operaens form av poeten Johan Henrik Källgrän:
Arien "Ädla skuggor, vördade fäder":
Eller en slagscene, "Vänner, skynda er i striden":
Om to uker skjer det. Onsdag 24. oktober starter kulturfesten i "Den gamle by" - altså i Gamlebyen i Fredrikstad. I tre samfulle dager skal musikk, musikkhistorie, mat og smak, ord og tanker, både om littertur, filosofi og byen Fredrikstad, stå i sentrum i Gamlebyen. Kan det bli bedre? Nei, jeg tror nesten ikke det.
Ett av punktene på programmet er åpningskonerten. Den finner sted i Østre Fredrikstad kirke, selveste kirken i Gamlebyen. Uten å skryte mer enn jeg har belegg for, så er dette en fantastisk kirke. Både i egenskap av å være kirken, men også som konsertarena for klassisk musikk.
Klassisk musikk står da også på programmet denne onsdagen. Gjester denne kvelden er blant andre, stjernefiolinisten Catharina Chen og byens egen Christian Mortensen. Chens tolkning av Schuberts "Die Forelle" kommer til å bli strålende.
Hertug Friedrich Franz 1. av Mecklenburg-Schwerin. Spergers oppdragsgiver i Ludwigslust
Men hva med kontrabassisten? Jo, på programmet står nemlig også en smule obskur musikk fra det eventyrlige 1700-tallet. Johannes Mathias Spergers "Cassatio". Sperger en nok for de fleste en av de ukjente og glemte fra dette århundret, men han ble født i Tjekkia og fikk sin skolering i Wien. Sperger døde for to hundre år siden, i 1812 i det som den gang var det lille hertugdømmet Mecklemburg-Schwerin i Nord-Tyskland, hvor han hadde vært hoffets første kontrabassist.
Noen av Spergers fremste verk er skrevet nettopp for kontrabass, et instrument de færreste komponister fra 1700-tallet er berømte for. Han skrev intet mindre enn 18 konserter for dette enorme strykeinstrumentet.
Kommer du til Østre Fredrikstad kirke om to uker kan du høre ett av Spergers flotte verk, spilt av fremragende utøvere - og det midt i Fredrikstad!
Drepte ved den lille Dunkard-kirken. Her sto noen av slagets hardeste kamper mellom generalene Hookers og Jacksons armékorps.
Det slaget som skulle utfolde seg ved den lille elven Antietam Creek i Maryland, nordvest for Washington DC, den 17. september for hundre og femti år siden, ble et av de største i den amerikanske borgerkrigen. "Den blodigste dag i amerikansk historie" har den blitt kalt - og med rette. Da dagen og slaget var over, kunne de to sidene telle opp mer enn 23.000 unge amerikanere drept, skadet eller tilfangetatt. Mer enn tre og et halvt tusen drept på slagmarken.
Slaget ved Antietam var egentlig tre slag. Øst for den lille landsbyen Sharpsburg støtte sørstatshæren, under kommando av selveste general Robert E. Lee, sammen med nordstatshæren - The Army of the Potomac. Den enorme nordstatshæren, som talte nesten dobbelt så mange mann som general Lees, ble ledet av den svært forsiktige George McClellan. Han hadde gang på gang vist en fascinerende evne til å overvurdere sin motstander, og holde enorme reserver tilbake. Det gjorde han også ved Antietam.
Etter Lees strålende seire gjennom våren og sommeren 1862 hadde han planlagt en invasjon av Nordstatene. Etter å ha krysset Potomac-elven marsjerte den gråkledte hæren gjennom Maryland. Selv om delstaten hadde vært nær ved å bryte ut av unionen året i forveien, var ikke general Lees hær særlig velkommen da de kom marsjerende nordover i 1862.
Den første del av slaget fant sted lengst nord, hvor general Joseph Hooker forsøkt å sprenge sørstatenes linjer, under ledelse av den legendariske Stonewall Jackson. De blåkledte nordstatstroppene forsøkte gjentatte ganger å nå en liten høyde, hvor det sto et lite hvitt kapell. Frem og tilbake gjennom en maisåker bølget slaget. Det endte uten noen avklaring.
Etter et heller mislykket angrep mot sørstatshærens sentrum, forsøkt McClellan å bryte gjennom general Lees høyre flanke. Over den lille Antietam-elven gikk den en smal steinbro. Mot den godt befestede åsryggen vest for elven sendte han hele general Burnsides korps. Det ble et blodig slag om broen - Burnsides bro" som den senere ble kalt. Til slutt kom allikevel nordstatstroppene seg over, tallmessig overlegne som de var. Et stormangrep mot byen Sharpsburg ble innledet, og det så ut som general McClellan endelig skulle knuse Lees hær, og med den hele sørstatsopprøret.
Det gikk ikke. I siste øyeblikk kom forsterkninger frem til general Lees hardt pressede hær. De ble kastet rett inn i kampens hete, og reddet dagen for Sørstatene.
Det berømte møte mellom president Lincoln og genral George McClellan den 3. oktober 1862.
Hvem vant så slaget ved Antietam? Ingen. General Lee hadde planlagt en invasjon av Nordstatene. Den måtte han avblåse. Nesten en tredjedel av hæren var satt ut av spill. General McClellan kunne sånn sett innkassere en liten seier. Men han hadde hatt mulighet til å knuse Lee og opprøret. Over 75.000 mann rådet han over, dobbelt så mange som Lee. Allikevel holdt han som vanlig store reserver tilbake - reserver som kanskje kunne ha bidratt til å snu slaget.
I etterkant av Antitam-slaget ønsket president Lincoln at McClellan skulle gripe offensiven, gripe sjansen til å forfølge og knuse en hardt presset general Lee. McClellan rørte seg ikke, og langt mindre hæren. Gjentatte ganger beordret presidenten sin general til å forfølge Lee, men han nektet. Den 7. november hadde Lincoln fått nok. General George McClellan ble fritatt fra sin kommando - i realiteten fratatt den. Men borgerkrigen var langt fra over. Den skulle vare i to og et halvt, stadig mer blodige år.
