Eventyrbispen

Sammen med sin gode venn Peder Christen Asbjørnsen er Jørgen Moe udødeliggjort for arbeidet med folkeeventyrene våre. Den 22. april 1813 ble Jørgen Moe født på gården Mo på Ringerike.

Samlingene med Norske folkeeventyr utkom i 1840-årene, men Moe viste tidlig interesse for, og startet arbeidet med innsamling av eventyr, viser og sagn i det rike kulturlivet i det norske 1800-tallssamfunnet. I 1840 utkom samlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, og i årene som fulgte begynte han samarbeidet med Asbjørnsen.

Etter sitt banebrytende arbeid med folkediktninge, tok karriéren en annen retning, innenfor kirken. Han ble prest og til slutt i 1875 fullførte han sitt embetsløp som biskop i Kristiansand. Det var i denne byen han også døde i 1882. 

Jørgen Moe bør så absolutt huskes som en av de virkelig store innenfor såvel norsk folkediktning, som norsk litteratur generelt. Det kan passe å gjøre i dag, på han 200-årsdag.

Republikken Texas

Slaget ved San Jacinto raste på denne dagen i 1836. Det markerte slutten på en revolusjon som hadde startet året i forveien, og som endte med at den tidligere mexikanske provinsen Coahuila y Tejas løsrev seg fra moderlandet, og utropte seg selv til en selvstendig stat. Republikken Texas var født. San Jacinto-slaget var den endelige oppgjøret, selv om republikken var proklamert den 2. mars samme år. Det var en overveldende seier til texanerne, som i kampens hete tok selveste den mekiskanske presidenten, general Santa Anna, til fange.

Sam Houston, opprørslederen som ble
Republikken Texas' første og tredje
president 

Nybyggere fra de forente statene lenger øst hadde lenge slått seg ned i det meksikanske Tejas. Det var denne gruppen som sto bak opprøret, ledet av blant andre Sam Houston, etter at den meksikanske presidenten i 1835 presset gjennom en ny konstitusjon som la opp til langt større sentralstyring. Det passet nybyggerne svært dårlig.

I nærmere ti år skulle denne litt glemte nord-amerikanske staten eksistere, før teksanerne selv valgte å slå følge med den store republikken i øst. Den 29. desember 1845 ble den unge staten annektert av storebroren USA. Den 19. februar 1846 ble det selvstendige Texas' flagg firet for siste gang i hovestaden Austin.

Rousseaus spåmann

Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens mest fremstående filosofer. Mindre kjent er han vel som operakomponist, musikkelsker og musikkteoretiker. Men i Rousseaus Frankrike var han berømt også som det.

Le Devin de Village, landsbyens spåmann, er hans mest kjente musikalske bidrag. Operaen er skrevet i beste italienske stil, en opera buffa, men med fransk tekst. Rousseau skrev selv både librettoen og musikken, og resultatet ble et fornøyelig, florlett lite verk. Det er ikke det som har medført de store omveltningene i musikkdramatikken, og det er ikke mye spilt i dag, men kong Ludvig XV var over seg av begeistring etter premiéren på Fountainebleau-slottet i 1752.

Det var på denne tiden Paris opplevde sin store musikk-krangel. Operaelskere og "forstå-seg-på-ere" viklet seg inn i en strid om musikkens vesen. Hva var det som var høyverdig og god fransk musikk - for det franske publikum? Skulle man synke ned til å lytte til det lette, fjasete som kom fra Italia? Var den franske musikk i tradisjonen etter Lully og Rameau ikke den mest høyverdige - eller var den italienske stil slik man kunne høre av Pergolesi eller Piccinni som ga menneskene mest glede? Det diskuterte man og kranglet man om i Paris.

Det var visst en oppføring av Pergolesis lille opera La Serva Padrona som startet det hele, og det parisiske operapublikum ble delt i sin lojalitet. Rousseau deltok og debatterte villig i denne krangelen, Querelle des buffons, og han tok stilling for den italienske operaen. I essayet Lettres sur la musique francaise (Om den franske musikken) ga han klart uttrykk for det.

Le Devin er da også svært så italiensk i stilen - slik du kan høre den her:

An English Dancing Master

Sannsynligvis har du aldri hørt navnet John Playford. Og har du det, er det neppe den engelske musikkutgiveren, teoretikeren og komponisten fra det puritanske 1600-tallets London du tenker på. I datidens metropol som London var, skulle derimot John Playford slå seg opp som en av de mest betydningsfulle i musikklivet der. Selv under de turbulente årene under Oliver Cromwells puritanske styre var Playfords musikalske verk populære, og musikken mulig å høre.

Hans verk The English Dancing Master med noter og veiledning til engelske danser var av hans mest berømte, og kom ut i 1651 - midt i den dystreste cromwellske tid. Playford hadde en enormt sterk stilling i London og England i tiårene midt på 1600-tallet. Han opparbeidet seg nærmest et monopol på utgivelsen av noter i England, og han var en betydelig utgiver av musikkteoretiske verk.

Men hvorfor trekke frem slik en totalt obskur engelskmann? Grunnen er veldig god. Det er nemlig så at musikk fra Playfords tid, det mørke men akk så livlige 1600-tallet, skal fremføres i min kjære gamle by. Den 10. og 13. april gjestes nemlig Gamlebyen og Teglhuset av ensemblet Barokksolistene. Med konserten An Alehouse Session skal de fremføre livlig dansemusikk, vovet musikk og mye, mye mer, slik det engang kunne oppleves på ølstuene i det gamle London.

Sleng deg med i festen du også. Det vil du ikke skal angre på.

Fyrdiriks

Knud Bergsliens maleri av
 fyrdirektør Diriks 

Det er noe fascinerende ved å lese skildringer av det å reise. Mennesker har til alle tider, og alle steder reist og forflyttet seg. Slik var det også i Norge for et par hundreår siden. Slitet og strevet ved å bevege seg rundt i det fjell- og skogkledde Norge, på elendige veier, og med et skyssvesen som i beste fall var tregt, kunne være en utfordring for mange og enhver.

En som har skildret dette fortidige reiselivet på en glimrende, om enn enkel og humoristisk måte, er dagens mann - marineoffiser og mangeårig direktør for Fyrdirektoratet i Norge, Carl Fredrik Diriks. Gjennom sine neste tre tiår i dette direktoratet, fikk han kallenavnet "Fyrdiriks". Han ble født den 26. mars 1814 som sønn av byfogden i Larvik, den senere eidsvollsmann og  politiminister Christian Adolph Diriks.

Fyrdirektøren var en glimrende situasjonstegner, og hans "Skisser af Reiselivet i Norge" gir et fornøyelig og svært talende innblikk i hvordan det var å komme seg rundt i 1800-tallets Norge. I dag er vi heldige å kan finne disse tegningene lett tilgjengelige på nettet. Da er det bare å klikke seg inn her.

Vi må også ha med litt musikk i anledningen, og fra tiden: Halfdan Kjerulfs "Norges Fjeld":

En barokk Vinci

Leonardo Vinci - altså ikke renessansegeniet - men barokkomponisten, er det jeg ønsker å beære med et eget blogginnlegg i kveld. Hvorfor nok en obskur italiener? Det er jo fordelen med sin egen mikroblogg; da er det rom for nettopp det. Og når jeg da kom over en fantastisk innspilling av en av Vincis operaer, var ikke veien lang for å trekke denne glemte komponisten et lite stykke opp fra glemselens mørke.

Artaserse var Leonardo Vincis siste opera, eller Dramma per musica som den ble kalt i sin samtid. Som så mange andre komponister på 1700-tallet, skrev Vinci flere operaer over Metastasios librettoer, og altså her om den store persiske heltekongen Artaxerxes. Sånt ble det heroiske operaer av.

Dette ble kanskje Vincis beste opera i genren, og den ble satt opp i Roma under karnevalstiden i 1730. Det var gjerne da nye operaer ble satt opp, i denne tiden for lystig lettsindighet - før fastetiden satt inn. Operaen Artaserse har ikke frekventert Europas operascener etter dette, men ble alstå gravd frem nylig, og satt opp med blant andre den glimrende kontratenoren Philippe Jaroussky i hovedrollen som den unge prins Artaxerxes.

Hør en av operaens vakre, noe ukjente, og svære barokke arier "Va solcando un mar" med Franco Fragioli i rollen som Arsace:

Eller hva med hele første akt av operaen? Fra Opéra National de Lorraine, med Jaroussky i hovedrollen:

 

Bare ta og riv det ned... eller?

At jeg er stolt av min kjære hjemby Fredrikstad, råder det vel liten tvil om. Ikke minst baserer denne stoltheten seg på byens historie. Den kanskje viktigste del av denne historien var den fantastiske industriveksten som skjedde langs Glommas bredder. Byen og folk i byen i dag er fundamentalt preget av endringene industrien bragte med seg, selvsagt på godt og vondt. Men når du ser deg omkring i Fredrikstad-distriktet, er det jammen ikke mange rester igjen, eller minner fra det som skapte den moderne byen Fredrikstad. Tidligere i uken skrev jeg om dette sammen med Roy Freddy Andersen.

Fredrikstads Cheviotspinderi startet opp sin produksjon av ullstoffer i 1900. Produksjonlokalene lå sør for Nabbetorp. Det fantastiske med akkurat spinneriet er at de klassiske teglstensbygningene fra fabrikken står den dag i dag. Det er helt unikt i den gamle industribyen Fredrikstad, hvor nærmest alt av fabrikker, piper, teglverk, sagbruk - og enda verre, minnene om dem - ser ut til å forsvinne. At én fabrikk står igjen, nemlig Cheviotspinneriet, har stor verdi for Fredrikstad. For særpreget til byen vår. For hukommelsen til byen for. For kulturen i byen vår. Til ære og minne for dem som arbeidet i industrien i Fredrikstad - og de var de fleste.

Men nå, i 2013, etter tiår med gremmelse over alt som har blitt revet, minner, kulturhistorie som har blitt borte, blir det foreslått fra byens administrasjon å endre en regulering som tilsier bevaring - og tillate å rive dette siste, nærmest komplette industrianlegget fra den store industrialiseringbølgen.

Hvordan kan vi tillate det? Hvordan kan vi forklare dette til senere generasjoner - at den siste rest av byens viktigste historie, som fikk lov å stå i flere tiår etter at alt annet var jevnet med jorden, tillot vi å rive i 2013? Personlig synes jeg det ville være aldeles hårreisende.

Men vi kan jo ikke bevare alt for ettertiden? Vi må jo la byen gå videre? Vi må jo tilate de som vil satse på utvikling her i byen, å få gjøre det?

Her er det ikke snakk om å bevare alt for ettertiden. Vi har allerede klart å fjerne nær sagt alt fra industrihistorien. Spinneriet er av det aller siste. Det må vi klare å bevare. For det å verne om særpreget til byen, det er også utvikling. Det å oppføre en dårlig kopi, en illusjon av et gammel bygg, slik planene nå legges opp til på Spinneritomten, er bare å føre folk bak lyset.

Selvsagt skal vi tillate de som vil satse i Fredrikstad å gjøre det. Og det er nok av dem som vil satse, men vi skal ikke selge byens sjel og særpreg av den grunn. Da står vi tilbake med et hult skall av en by, og en kultur. Er det noe Fredrikstad ikke trenger, er det nettopp det. Det er utvikling - men i feil retning.

Derfor mener jeg vi ikke bør tillate å endre reguleringsplanen - som kommunen tidligere har vedtatt - og legge alt klart for riving av det gamle spinneriet og bygging av pastisj av et bygg. Såpass synes jeg vi bør kreve her i byen!