Tsarens død - Danmarks redning

Tsar Peter III

En palassrevolusjon i Russland for 250 år siden, reddet kanskje Danmark-Norge? I 1762 lå det an til at kong Frederik Vs rike kunne utsettes for den verst tenkelige katastrofe, en allianse mellom det mektige Russland og den evige fienden, det hertugdømmet Holstein-Gottorp nede ved Danmarks sydgrense.

Det var nemlig det som skjedde da keiserinne Elisabeth døde rett over nyttår i 1762. Hennes arvtager på Russlands trone ble nevøen, ingen andre enn holstein-gottorperen Peter. Han var også grandnevø av selveste Carl XII og nærte et nedarvet hat mot Danmark. Som tsar kunne han sette inn Russlands enrome armé mot denne arvefienden.

Peter IIIs maktovertagelse bragte store politiske og militære forandringer. Europa hadde i flere år vært revet opp av en voldsom krig, Syvårskrigen. Her hadde Russland lenge ligget i krig med Preussen. Peter hadde derimot andre planer, og et godt forhold til sin tyske nabo. Han sluttet fred. Han ville heller knuse Danmark, og vinne Slesvig til sitt gottorpske hjemland. I juni sendte han derfor 40.000 russiske tropper til Pommern, klare til å invadere Danmarks sydgrense.

Frederik V

Ikke på over førti år hadde krig truet Danmark. Nå sto statens eksistens igjen på spill. Det gamle holstein-gottorpske problem i syd var farligere enn noensinne - den lille hertugen var blitt keiser over verdens største rike. Store danske troppestyrker ble sendt til sydgrensen. Hele 27.000 mann ble liggende i Holstein under ledelse av den fransk-fødte danske feltmarskalk Claude Louis de St Germain. Av disse var en stor kontingent utskrevet fra Norge. Det var en av de få ganger, og en av de største mobiliseringer av norske bondesoldater noensinne. Kanskje måtte de kjempe mot de krigsvante russerne?

Det kom aldri til krig i Holstein i 1762. Den 17. juli samme år, bare litt over et halvt år etter at han steg opp på tronen, var tsar Peter død. Et kupp, en palassrevolusjon, avsatte keiseren, og sto trolig bak mordet på ham. Trolig sto grupperinger i keiserens egen garde og hans keiserinne bak kuppet. Det var da også hun som overtok makten i Russland etter sin mann. Hun var også tyskfødt, og skulle bli en de mest markante russiske herskere noensinne - Catharina den Store. 

For mange noter?

Wolfgang Amadeus Mozarts store gjennombrudd som komponist i Wien skjedde denne dagen i 1782. Det var nemlig da hans fantastiske syngespill Die Entführung aus dem Serail eller Bortførelsen fra Seraillet endelig kunne få sin premiære på keiserhovedstadens fremste operascene, hoffets eget Burgtheater.

Librettisten til Die Entführung var Gottlieb Stephanie, og selv om han hadde sitt utkast klart allerede ett år før premiéren, skulle det drøye til den 16. juli 1782 før Mozarts toner og arier kunne fortrylle det wienerske publikum. Operaen ble en umiddelbar suksess. Det skulle den forbli i mange år fremover, og settes ennå jevnlig opp rundt om i verden. Kanskje for sjelden i Norge?

Plottet var lett nok. Det skulle det være i syngespillene. Mens handlingen en hentet fra et serail, et harem, var det tidens orientalisme-feber i Wien som nok var en viktig bakgrunn for handlingen. Vi møter både den edle pasha Selim, hans fange, den vakre Konstanze, hennes elskede Belmonte, tjenere og tjenerinner, alle (med unntak av pashaen) syngende Mozarts guddommelige musikk.

I forbindelse med premiéren den 16. juli skal keiser Joseph II, som vel og merke hadde bestilt operaen, ha ytret at den inneholdt "for mange noter". Det var mer enn det keiserlige øre kunne oppfatte. Komponisten var rivende uenig med sin imperiale oppdragsgiver, og mente snarere at det var akkurat passe antall som det skulle være. Kanskje er dette bare en anekdote. I alle tilfeller er jeg enig med Mozart. Er du?

Fantastiske Patricia Petibon som Blonde, heltinnens engelske tjenerinne:

Den nærmest guddommelige arien "Marten allen arten". Her med sopranen Eva Mei:

Najadens endelikt

Nå er det en stund siden jeg har skrevet om napoleonskrigene. Men i dag kan jeg ikke la være. For på dagen i dag, en vakker sommerdag for to hundre år siden, kom krigen med all sin gru til en rolig sørlandsidyll - til Lyngør.

Det var britene som angrep. Danmark-Norge hadde allerede ligget i krig med verdens mektigste sjømakt siden britene angrep København og seilte av gårde med nær sagt hele den danske flåten høsten 1807. Flåten var rikenes stolthet. For å bøte noe på elendigheten var et nytt krigsskip bygget på verftet Holmen i København, den 36-kanoners store fregatten "Najaden".

Vinteren 1812 ble den sendt til Norge, for å være med å beskytte de livsviktige korntransportene mellom Danmark og Norge. Den var en åpenbar trussel for de britiske blokadeskipene i Skaggerak. En større flåtestyrke ble derfor sendt for å gjøre slutt på "Najaden".

Den 6. juli 1812 hadde kapteinen på Najaden, som fulgtes av tre små brigger, søkt ly i skjærgården utenfor Tvedestrand. Ingen britiske krigsskip, aller minst det 64-kanoner store linjeskipet "Dictator" ville våge å bevege seg inn i det lumske farvannet her. Han skulle ta smertelig feil.

Britene angrep. Etter flere mindre sammenstøt mellom de britiske skipene og flere norske kanonbåter, søkte "Najaden" og briggene trygghet i Lyngør havn. Her var havneforholdene enda tryggere. Men med mesterlig sjømannsskap seilte britene inn det smale sundet mot Lyngør, og manøvrerte seg så godt at hverken "Najaden" eller resten av de dansk-norske skipene kunne utføre nevneverdig skade.

Halv ti på kvelden kunne "Dictators" dødbringende bredsider i løpet av minutter skyte "Najaden" sønder og sammen. Flåtens stolthet i alt mismotet etter 1807 var i løpet av et par britiske kanonsalver gjort til skamme. Den britiske flåten hadde vist sin absolutt overlegenhet.

Kanonbåter i strid med det britiske krigsskipet
"Tartar" i 1808

"Najaden" var hjelpeløs, og da brann brøt ut i skipet og antente kruttmagasinet var katastrofen fullstendig. Skipet gikk i luften, og med det store deler av mannskapet på over 300 mann. Etter slaget på Lyngør havn på dagen i dag for to hundre år siden, var det kun små kanonbåter man satset på. Danmark-Norges tid som en mektig flåtemakt var for alltid over.

Pickett's Charge

Mange er glad i vendepunktene i historien. Det er de dramatiske øyeblikkene som med ett forandrer historiens gang. Kanskje er krigshistorien derfor så populær? Merkelig nok ikke så veldig populær blant historikere som det allmene publikum. Kanskje er det nettopp fordi det legges så mye vekt på de dramatiske vendepunktene? Historikere er jo ellers mest glad i de lange, tunge prosessene i samfunnet. Men dramturgisk er ingenting bedre enn et dramatisk vendepunkt.

George Pickett. En av divisjonsgeneralene som Lee utpekte til å lede
det fatale angrepet den 3. juli 1863.

Det som skjedde i dag - på et jorde i Pennsylvania - for 149 år siden, er kanskje ett av historieskrivningens mest sagnomsuste vendepunkt. For denne dagen i 1863 skulle markere "The High Watermark of the Confederacy". Den amerikanske borgerkrigens absolutt vendepunkt, Sørstatenesfall og begynnelsen på slutten. Denne dagen beordret nemlig general Robert E. Lee, den like sagnomsuste generalen, sitt mest spektakulære, og katastrofale angrep mot nordstatshæren på jordene sør for den lille byen Gettysburg. Dette var dagen for Pickett's Charge.

I to lange dager hadde de enorme arméene braket sammen. Sørstatshæren hadde angrepet general Meades tallmessig overlegne Army of the Potomac både på dens høyre og venstre flanke, uten at det hadde kommet til noen avgjørelse. Den 3. juli planla Lee å bryte gjennom nordstatshærens sentrum.

Lees plan var enkel, og nærmest tatt ut av en manual fra Napoleonstiden. Angrepet skulle utføres med hele ni infanteribrigader, mot de blåkledtes linjer. For å nå dit, måtte de omlag 12.500 sørstatstroppene marsjere over åpen lende i over en kilometer. Men før infanteristene satte i marsj, startet det hele med en enorm artillerikannonade. Nærmere 150 store kanoner bombarderte nordstatsstillingen, hvor omlag samme antall kanoner besvarte ilden.

Omlag klokken to på ettermiddagen, i over 30 graders stekende sommerhete, satte de gråkledte sørstatstroppene i marsj. Angrepslinjen var over halvannen kilometer i bredden. Skulder mot skulder, i jevn takt, marsjerte tusenvis ut i kornåkeren. De fikk komme nær nordstatenes linjer.

Så brøt helvetet løs. Fra den lave åskammen hvor nordstatstroppene hadde sine stillinger, fyrte halvannet hundre kanoner og tusenvis av musketter mot de katastrofalt utsatte soldatene. Den gedigne tabben general Burnside hadde forsøkt ved Fredericksburg før jul i 1862, gjorde nå også general Lee. Dette var en taktikk som ikke kunne lykkes. Treffsikre rifler, og dødbringende kardesker, rev store hull i den kilometerbrede, grå angrepslinjen. Det var en slakt som skjedde på de åpne jordene i Pennsylvania.

Et par tusen mann klarte allikevel å nå nordstatslinjene. De kom fra general George Picketts Virginia-brigade. De erobret et par kanoner som ikke lenger hadde ammunisjon igjen. Utmattet, livredde og utsatt for en infernalsk ild fra stadig flere forsterkninger som kom de blåkledte til unnsetning, brøt anpret sammen. Lees stolte angrep hadde endt i ulykke.

Sørstatene kom seg aldri over tapet ved Gettysburg. Dette var deres høydepunkt, og deres bitreste tap. Som om ikke nederlaget i Pennsylvania var nok, måtte også den strategisk viktige byen Vicksburg, ved bredden av Mississippi, gi tapt for general Grant den 4. juli. Det var begynnelsen på slutten for The Confederate States of America.

Piccinni

Det alltid hyggelig når man gjenoppdager musikk man tidligere har hørt på, men som har forsvunnet litt i glemselen. Akkurat en slik opplevelse hadde jeg i kveld. For noen år siden kom jeg over en munter liten opera fra en av mine obskure italienske operakomponister - Le Donne Vendicate fra 1763.

Komponisten bak denne farsen, for det er det den egentlig er, var Niccolò Piccinni (1728-1800). Han må ikke forveksles med sin langt mer berømte landsmann og kollega, Giacomo Puccini. Men fra midten av 1700-tallet fremsto Piccinni som en av tidens store navn. Hans virkelig store suksess var operaen La Cecchina, ossia Le Buone Figliuola som ble satt opp i 1760. Den står fremdeles som en av opera buffa-genrens større verk. Librettisten var ingen ringere enn den store Carlo Goldoni, og operaen er både morsom, lystig og full av fjas - det og vakre arier falt i smak for det italienske og europeiske publikum i tiden.

Den senere Piccinni skulle bli berømt for sin krangel med selveste operareformatoren Gluck. I 1770-årene ble han invitert til Paris for å skrive en opera over det greske dramaet som utspilte seg omkring den mytiske kong Agamemnons datter Ifigenia. Glucks versjon Ifigénie en Tauride fikk sin premiére i 1779, Piccinnis to år senere. Glucks opera er et mesterverk, og ble hyllet av gluckistene som det. Piccinnis opera Ifigénie ble ingen fiasko, men langt fra så populær som Glucks. I dag er den nærmest helt glemt. Nå var nok rivaliseringen langt større blant det parisiske publikum, delt i gluckister og piccinnister, enn mellom komponistene selv.

Piccinnis musikk er lett og lystig. En dyktig komponist står bak, en mann som skrev for sin tid og sin genre. Det er betegnende at Glucks musikk ennå fremføres, mens Piccinni er overlatt til fantaster som meg. Gluck var en reformator, og musikken har en helt annen dybde og gjennomslagskraft, også for et moderne publikum. Men sannelig er det lystig å lytte til Nicclò Piccinni også - som i operaen jeg fant i samlingen i kveld - Le Donne Vendicate (Kvinnenes hevn).

Mr Madison's War

James Madison (1751-1836)

På dagen i dag, for to hundre år siden, signerte USAs fjerde president, James Madison, krigserklæringen mot Storbritannia. Den hadde tidligere blitt på dagen blitt oversendt ham fra Kongressen. Krig med den gamle kolonimakten var et faktum, og skulle var i over to år. Allikevel ble denne såkalte "War of 1812" en krig som knapt avgjorde noen ting.

Krigserklæringen og de flere timer lange forhandlingene som hadde pågått i Kongressen, viste et splittet politisk USA. Da man endelig hadde votert, viste utfallet at ikke fullt to tredjedeler av delegatene var for krig. Hele Føderalistpartiet stemte mot. Dette var "Mr. Madison's War". Den splittet også USA geografisk, siden store deler av New England nektet å delta i krigsoperasjonene som fulgte.

Årsaken til at krigen ble erklært var britenes praksis med å bringe opp amerikanske skip, gjennomføre ransakelser og enda verre - tvangsinnrullere amerianske sjøfolk til britisk marinetjeneste. Iallfall var det det den amerikanske propagandaen tilsa. På tross av sterke protester, fortsatte The Royal Navy med dette, og USA erklærte sin første krig. Ønsket om å fullføre revolusjonen, og erobre Kanada, var nok heller ikke fremmed for haukene som kjempe for en krig.

Schikaneders teater

Theater an der Wien. Fasaden på begynnelsen av 1800-tallet.

Det er mange byer jeg er glad i. En av dem er Wien. Den gamle keiserhovestaden, med sitt rike kulturliv, appellerer til meg. At jeg også har en uttalt pasjon for 1700-tallets operaer, det være seg av Mozart eller Salieri, hjelper jo også på mine følelser for denne byen.

At mitt favoritteater i Wien, eller skal jeg si operascene, feirer år i dag, kan jeg ikke la være å nevne. Den 13. juni i 1801 var nemlig åpningsdagen i Theater an der Wien - teateret ved bredden av elven Wien. Mannen som sto bak teateret var ingen ringere enn Emanuel Schikaneder, han som skrev librettoen til Mozarts Tryllefløyten. Schikander var en svært vellykket impressario, og hadde tjent en formue på å sette opp folkelig musikkteater, lystspill og annen underholdning i Wien. I 1801 skulle det nye, strålende teateret åpne. Suksessen fra Tryllefløyten hadde gitt ham økonomisk rom til å bygge det.

Åpningsforestillingen var den heroiske operaen "Alexander" av den i dag ganske ukjente komponisten Franz Teyber. Mer kjent er nok Beethovens fire symfonier (den andre, tredje, femte og sjette) som alle fikk sine uroppførelser i teateret i årene fra 1804 til 1808. Det fikk også Johann Strauss' lystige operette Die Fledermaus eller Flaggermusen i 1874.

"Papageno Tor". Teaterets grunnlegger, Schikaneder som Papageno
hans og Mozart Tryllefløyten fra 1791.

I dag er Theater an der Wien en av Wiens viktigste opera og teaterscener. Oppsetningene er ofte moderne i formen, selv om mange av operaene er gamle. Kvaliteten er også høy - svært høy. Skal du til Wien, og som meg er interessert i musikkteateret og dets tradisjoner, vil jeg anbefale på det aller varmeste en tur til dette fantastiske, gamle teateret - ved det som engang var Wiens elvebredd.

Emanuel Schikaneder spilte den aller første Papageno. Her fra filmen "Amadeus" fra 1984:

Johann Strauss' operette Flaggermusen ble også første gang satt opp på Theater an der Wiens scene: