Grétry og en karavane til Kairo

Vi mennesker har ofte en hang til å tiltrekkes det ukjente og litt skumle. Noe slikt lå nok også bak 1700-tallets fascinasjon i Europa for orienten og "tyrkerier". Det viste seg i billedkunsten, litteraturen og ikke minst i musikken. Mesterlig utrykk for dette er både Mozarts singspiel Die Entführung aus dem Serail, den svenske operaen Soliman II eller De tre sultaninnorna av den strålende komponisten Joseph Martin Kraus, og flere med dem. Det var også orientalsime- og tyrkerifeberen som sikret André-Modeste Grétrys komiske opera-ballett La Caravane de Caire suksess. Omlag fem hundre oppsetninger ble gjort av operaen i flere tiår etter premiere på Fountainebleau-slottet i 1783.

André-Erneste-Modeste Grétry ble født i det lille fyrstebispedømmet Liège i 1741, men ble naturalisert franskmann. Det var også som fransk at hans suksess på operascenen ble sikret. En rekke operaer finnes fra hans hånd, men de mest berømte var foruten La Caravane, Zemire et Azor og Richard Coeur-de-lion.

Grétry døde i 1813. Han komponerte ikke en eneste opera etter 1803, og revolusjonen farte ille med hans tidligere rikdom og status, slik det ofte gikk for kunstnerne som hadde tjent det gamle regimet. Men Napoleon gjorde ham til ridder av Æreslegionen og mot slutten av sitt liv ble han restituert til noe av sin fordums storhet. For som komponist var han en av de store - mot slutten av 1700-tallet.

Hør Grétrys overtyre til opera-balletten La caravane de Caire:

Hør også den belgiske sopranen Sophie Karthäuser fra Grétrys opera Cephale et Procris:

William Billings og lyden av gamle dagers jul

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.

En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.

Slaget ved Missionary Ridge

Det er ikke første gang den amerikanske borgerkrigen er tema i denne bloggen. Ei heller den siste. Dagen i dag er årsdagen for en av vendepunktene i krigen - slaget ved Missionary Ridge øst for den strategisk viktige byen Chattanooga. Slaget er ikke av de mest berømte. De fleste med en smule kjennskap til denne krigen kjenner nok til Gettysburg eller Vicksburg. Men her ved Chattanooga startet den endelige offensiven i vest som skulle bringe krigens grusomheter til hjertet av Sørstatene. Det var nok et skritt mot slutten for konførderasjonen.

Slaget ved Missionary Ridge var general Grants forsøk på å bryte ut av den to måneder lange beleiringen av Chattanooga som hadde fulgt i kjølvannet av det nesten totale nederlaget ved Chickamauga. Det var bare med nød og neppe nordstatshæren hadde klart å holde ut, mens Braxton Braggs sørstatshær forsøkte å sulte dem ut. Hadde ikke hans egen hær nesten vært like utslitt og utsultet, og klart å sette inn en kraftigere motoffensiv etter Chickamauga-slaget, kunne krigens utfall ha blitt et annet.

General Braxton Bragg

Allerede den 24. november tok det som kan kalles slaget ved Chattanooga sin begynnelse. Da angrep general Joseph Hookers korps sørstatenes stillinger rundt det fremtredende fjellet Lookout Mountain sørvest for byen. Det lykkes dem å innta stillingene på den nestet uinntakelig fjellet. Dagen etter begynte offensiven, som nærmest mot alle odds klarte å kaste general Braggs gråkledte tropper av den sterkt befestede åsryggen øst for byen. Når angrepet vel var satt i gang, var det nesten som nordstatstroppene ikke lot seg stoppe - for det var i utgangspunktet ikke Grants plan å ta hele høyden i en, altomfattende offensiv. Men det lyktes og det ble et vendepunkt.

General Ulysses S. Grant

Krigen ble ikke avgjort på Missionary Ridge. Men nordstatenes suksess her vendte krigens gang i vest. Ennå halvannet år med et blodbad som bare eskalerte skulle gå før krigen var ved sin ende, og det som fulgte i kjølvannet av slaget ved Missionary Ridge var en offensiv sørover inn i Georgia som skulle tappe sørstatenes hjerte for vilje og mulighet til å føre krigen videre. Denne såkalte "marsjen mot havet" ble et blodig kapittel i borgerkrigens og amerikansk historie.

Fredrikstad - hva slags by?

I det siste har jeg holdt en del foredrag. Noen har jeg holdt tidligere, noen andre har vært nye. Sist uke holdt jeg foredrag for Fredrikstads eget historielag. Som historiker er jeg nærmest forpliktet til å være medlem her, og det er en viktig forsamling i min kjære by - Fredrikstad. Og ja, jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen - jeg elsker jo denne byen ved Glommas utløp.

Allikvel er det mange utfordringer. Temaet for foredraget her om dagen var byutvikling. Jeg tok for meg Fredrikstads fremvekst i et langt perspektiv, fra dens eldste tider frem til i dag. For det er sånn med byutvikling at den aldri stopper opp. Vi som lever i byen i dag er bare et lite ledd i rekken av mennesker som har levd og virket her gjennom snart 450 år. Jeg har tidligere skrevet om samme tema i denne bloggen - for dette var et foredrag jeg både hadde holdt før - på Fredrikstad Venstres årsmøte - og som var nytt. For vinklingen her om dagen var annerledes. Jeg ville stille en del spørsmål til historielagets kunnskapsrike medlemmer. Jeg ønsket svar, og debatt. Og interessen og engasjementet er så absolutt til stede. For jeg tror veldig mange er opptatt av byutvikling. Kanskje ikke i form av plandokumenter og budsjetter, men hvordan byen vår er og skal være. Mange av spørsmålene er derfor viktige for alle som bor i Fredrikstad, og ikke minst byens politikere. Men kanskje stilles de ikke ofte nok? Kanskje kan en historiker bidra noe til nettopp det?

Hva skal Fredrikstad være for slags by? Hva er i det hele tatt poenget med en by i dag? Hva er det trekker oss og får oss borgere til å være i byen, og like byen og føle at den er en del av oss? Jeg har en nagende fornemmelse at vi ikke lenger følger den samme stoltheten for byen som tidligere? Men kanskje tar jeg feil?

Tradisjonelt var jo byene steder for vareomsetning, produksjon og handel. Det er ikke så aktuelt lenger. Nå kjører vi bil til kjøpesentra som Østfoldhallen. Men byen ligger der fremdeles. Hvorfor det? Er den ikke utdatert? Kanskje er dens viktigste aktivum at den er en møteplass? Og i det tror jeg mye av fremtiden til Fredrikstad ligger. Byen og byens sentrum må være et sted hvor mennesker vil være, og da først og fremst for å møte andre mennesker. Vi må fylle byen med kultur, om det er konserter, kaféer, arrangementer i det åpne eller lukkede byrom, så er kulturen - møter mellom mennesker i vid forstand - essensielt for Fredrikstad. Essensielt for at byens sentrum skal leve og blomstre. Som en følge av det, tror jeg en nøkkel til at vi faktisk vil være i byen, er at byens rom, arkitekturen, husene, gatene, kaféene og butikkene, blomstene og trærne, gjør noe med oss - at de skaper et rom vi trives i.

At jeg er interessert i og engasjert i bygninger, gamle og nye, overrasker nok ingen lesere av denne bloggen. Jeg mener at god arkitektur, om den er av gammel eller ny dato, har noe vesentlig i seg som gjør at mennesker trives. Og ofte gjelder dette gamle bygningsmiljøer. Jeg mener ikke at moderne arkitektur ikke kan få mennesker til å trives der - det kan bli veldig bra. Men å rive gamle hus, bygnigner og miljøer som vi har et forhold til, og som utgjør mye byens sjel, er farlig. Av og til må det gjøres, men jeg mener man må tenke seg godt om. I Fredrikstad har det blitt gjort i altfor stor grad. At man i tillegg har oppført noen kolosser av noen bygninger, som vi - menneskene i byen - ikke har hatt noen forhold til, og som nærmest unisont har vakt harme i flere tiår, har ikke skapt gode forhold for å trives i deler av byens sentrum. Jeg tror snarere tvert imot.

Derfor er det maktpåliggende at vi i fremtidens Fredrikstad skaper gode byrom. Vi må skape et sentrum som folk liker å være i, som de liker å møte andre mennesker i. Makter vi å gjøre byen og dens sentrum levende - at det blir et sted hvor borgerne av byen ønsker å være - tror jeg vi igjen vil føle en stolthet over byen. Det tror jeg nemlig ikke vi har gjort i samme grad de siste tiårene som tidligere generasjoner mennesker i Fredrikstad har gjort. Men kanskje kan vi bli... nei, jeg mener vi må og kan bli like stolte av denne flotte byen vår igjen!

La Salle - mannen som holdt på å gjøre Amerika fransk

La Salle

På dagen i dag, i den franske byen Rouen i året 1643 ble Mississippis "erobrer" født. Det virker kanskje litt obskurt, men René-Robert de la Salles oppdagelser mellom 1669 og frem til han brutalt ble drept av myterister i 1687 under et forsøk på å etablere en fransk koloni på kysten av dagens Texas, åpnet det indre av det "nye", forgjettede kontinentet. Og det indre av Nord-Amerika skulle på grunn av La Salles oppdagelser bli fransk.

Allerede i 1669 la han ut på sin første ekspedisjon inn i det for de fleste europeere ukjente nord-amerikanske kontinentet. Hans store oppdagelser var de store sjøene og selveste Mississippi. Selv om han reiste til Amerika, til det franske Quebec, for å satse stort innefor den lukrative pelshandelen, oppsto etterhvert drømmen om kanskje å finne passasjen gjennom kontinentet. Kanskje St. Lawrence-elven var forbindelsen til India? Kanskje de enorme rikdommene, krydderiene, lå bare et lite stykke lenger vest?

Hele fem ekspedisjoner skulle La Salle legge ut på. Sjøene, elvene og selveste Mississippi ble kartlagt og åpnet for franske pelsjegere og kolonister. En rekke små fort og handelsstasjoner vokste opp i tiårene som fulgte. Nå ble ikke det franske Nord-Amerika, med unntak av Quebec, særlig kolonisert. I motsetning til de britiske koloniene på østkysten, nøyde franskmennene seg stort sett med handel og fangst.

Men La Salles oppdagelser og utforsking av det nye landet ledet den franske regjering og den ærgjerrige Ludvig XIV til å erklære hele den enorme området for fransk - La Louisiane, i praksis landområdene omkring det enorme elvesystemet Mississippi og dens sideelver. Og landet forble fransk helt til 1763, da Ludvig XV måtte avstå det til britene og spanjolene etter tapet i syvårskrigen.

Lousiana 1804

Kanskje kunne det ha blitt fransk igjen? I 1800 overtok Napoleon de store områdene vest for Mississippi da han hadde tatt over styret i den gamle kolonimakten Spania. Uroen på Haiti, og førstekonsulens langt større og mer ambisiøse planer for sine europeiske felttog, ledet ham derimot til å selge hele landområdet i 1803 til den unge amerikanske republikken. Kjøpet har blitt betegnet som det et av de beste i verdenshistorien, og ble president Thomas Jeffersons store utenrikspolitiske bedrift.

Opera i medicienes haver

Palazzo Pitti med Boboli-havene. I amfiteateret midt på bildet ble Euridice fremført 6. oktober 1600.

I over fire hundre år har operagenren vært en av de mest bejublede kunstformer innenfor den europeiske kultur. Musikkteateret har vært både til glede og forlystelse, men også vært en kilde til makt og manifestasjon av makten. Det ikke uten grunn operaen var den fremste kunstform i det absolutte monarkis glansdager på 1600- og 1700-tallet.

Jacopo Peri i kostyme

Den opera som blir regnet som den eldste vi har bevart opp til vår egen tid, ble satt opp på denne kvelden i året 1600 i Boboli-hagene i Firenze. Her i Medici-familiens palasshaver sto nemlig bryllupet mellom Maria di Medici og franskekongen Henri IV. Det var en strålende begivenhet, og behøvde noe spektakulært. Og det var Jacopo Peri og Giulio Caccinis opera L'Euridice. Operaen var basert på myten om Orpheus og hans fortvilelse over tapet av Euridice. Historien tok librettisten Ottavio Rinuccini fra den romerske poeten Ovids verk Metamorphoses, og den var som skapt for musikkteateret. Her overvinner Orpheus med musikkens kraft både underverdenens og dødens krefter. Samtidig er historien spekket med mystikk og drømmerier om antikkens paradisiske Arkadia.

Jacopo Peri skal også ha skrevet en opera før Eurdidice, nemlig Daphne i 1597. Også den hentet handlingen fra antikken, helt i tråd med renessansen idealer. Men denne første operaen er bare omtalt, men har ikke overlevd til vår tid. Her er vi i overgangen fra renessansen til barokken, og musikken føles nok annerledes for moderne operalytteres ører. Men spennende, ja det er den. Og hvordan må det ikke ha vært å overvære Peri selv og Francesca Caccini i tittelrollene denne kvelden i Medicienes haver i Firenze.

Keiseren av Sentralafrika

Stormannsgalskap kan ta mange former. Historien kan fremvise utallige eksempler. Keisere og diktatorer fremstår ofte som de mest ekstravagante innenfor genren. Ett av de mest absurde eksempler fant sted for snart trettifem år siden, i det som siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960 hadde vært kjent som Den sentralafrikanske republikk.

4. desember 1977, i en helt storslagen seremoni i Bangui, hovedstaden i det utfattige landet, ble kuppmakeren og generalen Jean-Bédel Bokassa kronet til keiser. Hans keiserlige majestet ble skapt året i forveien, da han innførte en helt ny konstitusjon med seg selv som keiser. Kroningen til en slik mann måtte selvsagt skje med all den pomp og prakt som tidligere tiders konger og keisere hadde kunnet oppvise. Og forbildene hentet Bokassa fra det engang strålende franske hoff. Den tidligere offiseren i de franske kolonitroppene ønsket å fremstå som Sentralafrikas Napoleon, mannen og keiseren som var hans store forbilde.

Alt ble blandet sammen i seremonien. Det var en kroning med alt av Frankrikes gamle royale verdighet og ytre stas og glans kunne fremvise. Musikken, uniformene, kroningssalen, kronen, scepteret - alt i en salig stilblanding. Det var overdådighet og stormannsvanvidd det nybakte sentralafrikanske keiserriket på ingen måte kunne opprettholde. Bare kroningssermonien skulle ha kostet det svært fattige landet 20 millioner dollar, eller nær sagt 1/3 av statsbudsjettet i 1977! Bokassa I fikk da også bare tre år på sin fløyelstrukne keisertrone før han ble styrtet i et militærkupp, støttet av landet han til et så stor grad hadde hentet sin inspirasjon - Frankrike. Sic transit gloria mundi!

Her kan du få se diktatorisk galskap få utfolde seg på det mest absurde! Og ja, det er unektelig noe storslaget og operatisk over det hele - og hvordan kan det ellers gjøres å krone en diktator? Hans keiserlige majestet Bokassa I, keiser av Sentralafrika, etter ønske av det sentralafrikanske folk: