Østfoldidentitet - noe som river i innvollene?

Er det noe som kan tenne og opprøre østfoldinger, så er det når lokaliseringsdebatter med ujevne mellomrom dukker opp. Nå har det skjedd igjen, og sannelig har det ikke blitt debatt. Skal en ny scene ligger her eller der? Skal toget skal gå gjennom vår by, eller den andre byen? For er ikke egentlig kommunen vår den viktigste i fylket? Eller bryr vi oss egentlig om fylket vårt i det hele tatt? Finnes hun eller han - østfoldingen? Har det noensinne eksistert en Østfold-identitet? Og trenger vi egentlig det?

Østfold er kanskje et lite, men akk så fragmentert fylke. Selv om den geografiske avstanden fra Rømskog og Trøgstad til Halden, Hvaler eller Fredrikstad ikke er avskrekkende i norsk målestokk, er den mentale avstanden tidvis uoverstigelig. Jeg har tidligere i denne bloggen gikk uttrykk for en stor kjærlighet til dette utskjelte fylket. Men selv jeg har ikke engang vært i Rømskog. Joda, jeg skulle gjerne ha vært der, men så har det aldri blitt sånn. Jeg reiser jo egentlig ikke så ofte til de indre delene av fylket mitt, og det aner meg at de der inne ikke reiser så ofte til Fredrikstad heller. Og slik har det vel vært lenge, ikke bare for meg.

William Edy: Fredrikshald c 1800

Østfold er ikke engang hundre år. Iallfall navnet. Før det het det Smålenene, og hadde oppstått av 1600-tallets små adelsstyrte len. Og i hundrevis av år var dette et svært oppdelt områder. Byene var en ting, og bygdene noe annet. Selv om amtstinget oppsto som kommunene i 1830-årene, var det ikke før på 1960-tallet at byene kom med i det som da het fylkeskommunen. Det var en tilknytning til fylket før det, men det er en kjensgjerning at byene våre har hatt, og har, en svært sterk identitet i seg selv. Handelen fra kystbyene gikk utover, til verden der ute, og de var enheter sterke nok i seg selv. Iallfall med tanke på identiteten. Bygdene fikk derfor også en sterk identitet i seg selv.

Rødenessjøen i Marker

Men også geografien splitter Østfold. Vår store arkeolog og formidler, som virkelig elsket Østfold og fylkets historie, Erling Johansen, pekte så tydelig på det. Raet, den enorme moreneryggen fra siste istid, skjærer gjennom Østfold og deler fylket i to: fra Rygge via Råde, mot Sarpsborg og Rokke, og videre mot Tistedalen og Sverige. Sør for raet ligger de gamle byene og åpne landbruksdistriktene, i nord ligger skogene og innlandsbygdene. Det er ikke noe galt i det. Men det former ennå Østfold, kanskje mer enn vi tror. For selv om veier og moderne transport har krympet avstandene og tiden det tar å reise fra den ene enden til den andre, så er det mentale avstanden ennå stor, kanskje uoverstigelig?

Men er det så farlig da? Trenger vi ha en sterk Østfold-identitet? Er den ikke kunstig i utgangspunktet? Jeg elsker Østfold. Historien, landskapet, menneskene, byene, bygdene. Men om jeg besitter en sterk Østfold-identitet, nei det er ikke sikker på. River denne østfoldingen meg i dypet av mine innvoller? Nei, det kan jeg vel ikke med hånden på hjertet si. Men jeg er ikke uberørt av Østfold-identiteten, det er bare det at den skal konkurrere med mange andre. Jeg er nordmann. Jeg føler meg som europeer, og jeg er ikke minst Fredrikstad-borger, ja til og med fra en spesifik del av Fredrikstad. Slik er det bare, og slik er jeg overbevist at det er for de aller, aller fleste østfoldinger også. Eller rakkstinger, sarpinger, skjebringer og alle andre.

Men er det skadelig? Vel, det er nok upraktisk når bevilgninger skal gjøres. Det hadde vært lettere om alle i fylket da var enig, men jeg tror ikke en østfoldindentitet noensinne kan skapes ved et fylkeskommunalt vedtak. På tross av det vil jeg fortsette å elske dette fylket, med alt hva det har vært og alt det har å by på.

Om byfogder, generaler og malere

Ballings maleri av Heiberg fra 1899

Noen ganger blir en ganske så overrasket over eiendommelige sammenhenger og sammentreff i historien. For tiden er jeg svært opptatt av hendelsene i Norge for to hundre år siden. Ja, nettopp, tiden rundt 1814. Som en uttalt bypatriot, er det heller ikke til å komme bort fra at byens egen eidsvollsmann, byfogd Andreas Michael Heiberg er i tankene. Mangt kan sies om den salige byfogden, men det skal jeg ikke gjøre her nå.

Det har mer med et bilde av ham å gjøre. Det finnes nemlig et portrett av ham, som i dag henger på Eidsvoll. Det gjør forsåvidt portretter av de fleste av representantene som dengang i 1814 utarbeidet grunnloven vår. Mange av dem er senere kopier av malerier, eller basert på ulike miniatyrportretter eller annet man hadde fra 1814. Så også med Heiberg.

For maleriet av Fredrikstads byfogd, altså "min" mann på Eidsvoll, ble utført i 1899. Det skal visstnok være basert på en miniatyr fra 1810. Men hvem var maleren i 1899? Jo, ingen hvemsomhelst. Det var en maler ved navn Ole Peter Hansen Balling. Han var født i Christiania i 1823, elev av Ferdinand Gjøs,  frivillig i den dansk-tyske krig i 1848, og emigrant til USA i 1856. Her ble han etterhvert en berømt maler. Men også offiser. Han deltok nemlig i borgerkrigen for sin nye hjemstat New York, og ble regimentssjef for det 145. New York-regimentet. Men en skade i 1863 gjorde at han ble hjemsendt fra krigen, og kunne gjenoppta sin kunstnergjerning.

General Ulysses S. Grant og hans generaler, malt av Balling

Og Balling ble en av krigstidens store malere. Balling står bak flere virkelig store og berømte malerier av generaler og selveste president Lincoln. Det store maleriet av general Grant og hans ledende generaler er det nemlig også Balling som står bak.

Så tilfeldighetene ville det altså at Balling skulle ha en hånd med i spillet i to av mine store historiske interesser. Artig.

Mille e tre

"Ma in Ispagna son già mille e tre", synger tjeneren Leporello om sin herre i operaen Don Giovanni. Det han synger om er herrens tusen og tre erobringer i Spania, kvinnelige erobringer.

Den 29. oktober 1787 hadde en av operalitteraturens største verk premiére på det grevelige Nostitsches Nationaltheater i den tsjekkiske hovedstaden Praha, dengang en del av det østerrikske keiserriket. Wolfgang Amadeus Mozarts Il Dissoluto Punito ossia il Don Giovanni er historien om den libertinske adelsmannen som la ned kvinner over hele Europa, og stadig jager etter nytelse og glede. Og om hans tjener Leporello, han med katalogen over alle erobringene.

Mozart selv hadde ikke partituret klart før dagen før premiéren. Librettisten Da Ponte hadde reist til Wien for å fullføre et annet oppdrag der. På tross av det, ble det et mesterverk, og mottagelsen i Praha var overveldende. Mozart hadde ofte større suksess der enn i Wien.

Da Don Giovanni ble satt opp der, i mai 1788, ble den godt mottatt, men ingen stor suksess som i Praha. Det var på tross at Mozart hadde skrevet to skreddersydde nye arier og en duett til ensembelet, og den var blitt ønsket satt opp av keiseren selv. Det wienerske publikum ønsket ofte noe lettere å forlyste seg med.

Sluttscenen fra filmen Amadeus, kanskje den mest dramatiske gjengivelse av operaen?

Og duetten "Per queste tue manine" som Mozart skrev til oppsetningen i Wien i 1788:

Völkerschlacht

Av store vendepunkter i historien, er det enorme Folkeslaget ved Leipzig ett av de desidert største. Mellom den 16. til den 19. oktober 1813 braket over en halv million mann sammen i det største og mest forrykende slaget under napoleonskrigene. Slaget ved Leipzig ble også det endelige vendepunktet, Napoleons de facto nederlag. Ja, vi kan vel si at det var her - utenfor Leipzig - den franske keiseren møtte sitt Waterloo.

Napoleons fall begynte etter det mislykkede inntoget i Russland året i forveien. Den uovervinnelige franske arméen gikk nærmest tapt, og det var bare gjennom de største kraftanstrengelser at han klarte å holde krigen gående. Gjennom store utskrivninger i Frankrike og i de allierte statene, klarte han ennå å holde flere hundre tusen mann i felten. Men den skjøre alliansen Napoleons hadde bygget opp gjennom sine strålende felttog i de foregående årene, smuldret med ett opp. Østerrikere, svensker, russere og preussere benyttet muligheten til å komme seg ut av den franske keiserens klamme grep, og nå skulle Napoleon endelig knuses.

Gjennom sommeren 1813 så det lovende ut for Napoleon. Flere mindre seire ga håp, og han hadde grepet offensiven. Men rett før slaget ved Leipzig hadde han ikke klart å gjenerobre Berlin, og flere mindre tap lovet ikke godt. De allierte feltherrene hadde lagt en storslagen plan for å knuse ham. I begynnelsen av oktober nærmet fire allierte arméer seg de franske troppene som han hadde samlet rundt Leipzig.

Den 16. oktober begynte slaget, som bølget frem og tilbake. Franskmennene kjempet hardt, men klarte ikke å bryte gjennom de overlegne allierte strykene. Stadig flere ankom, og den under kampene den 17. ble det klart at Napoleon holdt på å bli omringet. Under den endelige stormen den 18., som også bragte slaget inn i byen Leipzig, ble det klart at Napoleon kom til å lide sitt største og mest katastrofale nederlag noensinne. Slaget utviklet seg også til et blodbad. Det var med nød neppe at en del av den slagne Grande Armée klarte å unslippe og komme seg i sikkerhet. Napoleon klarte også å komme seg unna, og de siste kampene ebbet ut den 19. oktober. Da man skulle gjøre opp status, var kanskje så mye som 100.000 mann drept, skadet eller savnet.

Ikke bare hadde Napleon tapt, men resultatet ble at han måtte trekke seg tilbake over Rhinen, og tilbake til det franske kjerneland. Alle tyske allierte gikk over til fienden, og nå var det bare forsvaret av Frankrike igjen. Det franske keiserrikets dager gikk mot slutten.

Slaget ved Leipzig var også en triumf for den svenske kronprins Carl Johan, som med sine svenske tropper ikke hadde hatt noen fremtredende rolle i slaget. Men seieren over Napoleon frigjorde ham for en stund, en mulighet han benyttet til å knuse en av Napoleons siste allierte, Danmark-Norge og kong Frederik VI. Innen desember 1813 var danskene i praksis slått, og i avtalen som ble inngått i Kiel den 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått fra danskekongen, og 434 års union mellom Danmark og Norge var over. Slaget ved Leipzig for to hundre år siden muliggjorde nettopp det.

Mayr, Mozart og "Bel canto"

I år er det 250 år siden en av den italienske operaens mest betydningsfulle komponister under det tidlige 1800-tallet ble født. Han var dog ikke italiener, og har som så mange andre av dem jeg trekker frem her i bloggen, et navn realtivt godt skjult i obskuritetens gjemmer i dag. Men i samtiden strålte hans operaer på Italias scener.

Johann Simon Mayr, eller Giovanni Simone Mayr som hans navn ble omskrevet i italiensk språkdrakt, ble født helt nord i Bayern. Som så mange av sine samtidige komponistkollegaer, kom han fra en musikalsk familie, med en far som var organist. Mayr kan derimot ikke sies å ha vært et vidunerbarn som sin samtidige Mozart. Han var vel snarere en dyktig musikalsk håndverker. Flere av verkene hans er dog dypt inspirert av Mozart. Flere passasjer i verkene er som kopier å regne, "lånt" fra hans østerrikske kollega.  

Mens Mozart kun skrev et fåtall operaer, alle mesterverk, var det nettopp som operakomponist og lærer Mayr skulle gjøre sin karriére. Han skrev musikk for teateret på løpende bånd. Over seksti operaer, og en svært lang rekke oratorier og kirkemusikalske verk, har vi bevart fra hans hånd.

Veien til karriéren ledet ham naturligvis til Italia. Som så mange i samme situasjon var det i operaens store hjemland, Italia, man skapte seg et navn. Hans første store suksess var operaen Saffo som ble oppført på scenen i Venezia i 1794. Så kom det nye verker de neste tretti årene. En av de få som til en viss grad overlevde på scenen, var den dramatiske Medea in Corinto som ble oppført på San Carlo-teateret i Napoli i 1813.

Mayr skulle bli en av de mest betydningsfulle og populære operakomponistene i de første tiårene av 1800-tallet. Bekjentskapet til en mann som Niccolò Piccinni, en av 1700-tallets store komponister av den "lette" operagenren, var nok ikke uten betydning. Foruten Mozart, kan vi høre mye av Piccinnis florlette og harmoniske musikkstil. Mayr står også som en av de viktige overgangsfigurene fra 1700-tallet til 1800-tallets "bel canto"-stil i hundreårets første halvdel. Den ble raskt populær, med sine mange bravurarier, romantiske temaer, og pompøse finalenumre. Mayr var en spesialist. Det er da ikke å undres over at en av stilens virkelig store mestre, Gaetano Donizetti, var en av Mayrs elever.

Gledelig er det også at Mayr mange vakre verk synes å ha fått en renessanse. De siste årene har en lang rekke utgivelser kommet, både av operaer og oratorier - til stor glede for spesielt interesserte som meg selv.

Hør bare disse vakre partiene fra operaen Medea in Corinto.

Tre kraner til besvær

Tre kraner kan bli et stridstema i Fredrikstad i tiden fremover. Jeg våger å si at tre kraner BØR bli et stridstema i Fredrikstad. For dette er ikke noen hvilke som helst kraner. Vi snakker om monumenter, ikoner i byen vår - som byen står i fare for å miste. Her om dagen kunne vi lese om saken i Fredriksstad Blad.

Ved det for lengst nedlagte Fredrikstad Mekaniske Verksted (FMV) står flere store kraner igjen fra driften. Noen skal ennå være i bruk, men de fleste er det ikke lenger bruk for. Skipsbyggingens dager er forbi. Men eieren av denne delen av det enorme verftsområdet, Jotne, ønsker å utvikle eiendommen sin. Da vil de kvitte seg med de gamle kranene, som naturlig nok ikke har noen praktisk nytte hvis området skal bli til boliger og kontorlandskap.

Men praktisk nytte er ikke alt i en by. Parker, statuer, gamle hus, voller og murer i en gammel by - det er ikke praktisk. At kranene har en historisk verdi har både fylkeskonservator og kommune gått med på, og ønsket har vært å verne tre av de gamle kranene. Tre kraner som står tett sammen, nærmest som et monument, et minnesmerke over FMVs enorme betydning for Fredrikstad. Men utbygger vil rive dem, og ikke følge kommunens og fylkeskommunens pålegg om vern og vedlikehold. Det har man nå fått sivilombudsmannens velsignelse til. Jeg håper ikke striden er over.

Men hvorfor er det viktig å bevare noen store gamle kraner, som vitterlig ikke er nødvendige lenger? Kranenes verdi ligger ikke i den praktiske nytten, men i kulturen. Vedlikeholdet kommer til å koste, men sånn er det med kultur - uttrykkene for menneskers virke. Den store verdien til kranene ligger i minnet om hjørnestensbedriften, giganten i byens industrielle historie. For FMV er minner, stolthet, problemer, kjærlighet og sikkert også hat, fortellingen om Fredrikstad-folks historie og arbeid - i byen vår. Knapt én Fredrikstad-borger har ikke kjent noen som jobbet på "Værste". Er ikke det verdi nok i seg selv?

Men jeg mener også at kranenes største betydning ligger i fremtidens Fredrikstad. Et nytt "Værste-område" er i emning. Vi står foran kanskje den største byutviklingen i Fredrikstad noensinne. Da er slike monumenter som kranene uhyre viktige. De er særegenheter som skaper identitet, rotfesting til en forgangen tid. Attraktiviteten til området MED kranene vil være så uendelig mye større enn uten. Det er forankringen til FMV som gjør dette stedet til noe mer enn ethvert annet utbyggingsprosjekt, i en hvilken som helst annen norsk kystby.

Det ville derfor ikke bare være synd om kranene måtte gi tapt for utbyggernes vilje, men et stort tap for byen og byutviklingen om disse storslåtte monumentene, som mer enn noe er med å prege Fredrikstads silhuett, måtte vike. Verdien av dem er nemlig ubetalelig, for vi vil aldri kunne få dem igjen. Det er kranenes verdi.

Paradokset Glommastien

I kveldens innlegg vil jeg gi en hyllest til Glommastien. Ja, til en tursti. En reise langs denne ruten som snirkler seg langs Glommas bredder, opp i byggefelt, gjennom skogholt og bekkefar, på sykkelstier og langs jordbruksområdene mellom Fredrikstad og Sarpsborg, påstår jeg kan gi deg en av de mest spektakulære kultur- og naturopplevelser i landet.

Er ikke det en smule storslagent, eller litt for lokalpatriotisk, spør du deg kanskje? Det er tross alt bare en sykkel- og tursti langs Glomma? Nei. Jeg det ikke er å ta munnen for full. Jeg mener oppriktig at Glommastien, med det du kan se og oppleve her av kultur- og naturopplevelser er helt på høyden med det andre og mer kjente deler av norsk turistnæring kan oppdrive. Men man trenger kanskje en liten veiledning før - eller aller helst under reisen - for at den skal gi den åpenbaringen jeg her proklamerer. For her ligger restene av ett av våre største industrielle eventyr. De er litt skjulte, men ikke mer enn at fortidens storhet, historier, skjebner og tragedier, fortjener å oppleves i sitt rette element.

Som elvene i Tysklands gamle industrielle hjerte, renner Glomma gjennom det som engang var vårt Ruhr. For det kunne man kalle området mellom Sarpsborg og Fredrikstad for et drøyt hundreår siden. Industribedriftene vokste opp i forrykende tempo fra midten av 1800-tallet. Flere titalls dampsagbruk, teglverk, mekaniske fabrikker, kjemiske fabrikker - en industrialisering landet knapt hadde sett maken til skjedde her vi bor. Det borget ikke for en elvefront preget av romantisk natur, men av tungindstri, røyk, sot, søppel og forurensning. Men det var dette som skapte byene vi lever i i dag. Og det er dette du kan oppleve langs Glommastien.

Menneskene skapte byene, og industrien. Men livene og arbeidsoppgavene i fabrikkene var harde og farlige. Sosiale forhold i byen og i de nye arbeiderbydelene var alt annet enn rosenrøde. En stor og ganske rotløs industriarbeiderbefolkning slo seg ned i fattigslige kår. De slet seg gjennom harde og lange arbeidsdager for å forsørge seg og familiene. Alkohol, vold, fattigdom, elendihet var ikke fremmed i Fredrikstad. Vi fikk en by hvor klasseskillene var store. Er da dette noe å minnes? Noe å fremme i en koselig tur- og sykkelsti? Definitivt. Det er paradokset mellom den naturskjønne naturen du ser i dag, og minnene og restene av 1800-tallets tungindustri, som gjør nettopp Glommastien til den fantastiske opplevelsen den er. Er det ikke akkurat dette du oppsøker på steder som Røros, Kongsberg, eller langs Akerselva. Her finner du den rene naturen i all sin prakt, og kontrasten til kulturen i sin nærmest perverterte form, uttrykt gjennom menneskers maksimale utnytting i fortid ikke altfor langt unna oss. For dette var våre besteforeldres og oldeforeldres tid.

Alt dette kan du oppleve, til fots eller på sykkel, nesten midt i din egen by. Alt du behøver å gjøre er å komme deg ut, følge de røde stolpene, og oppleve et fantastiske område. Forhåpentligvis du i en nær fremtid også lese og oppleve enda mer av den fascinerende kulturhistorien langs stien - på stedene hvor historien engang utspant seg.