Napoleons fall begynte etter det mislykkede inntoget i Russland året i forveien. Den uovervinnelige franske arméen gikk nærmest tapt, og det var bare gjennom de største kraftanstrengelser at han klarte å holde krigen gående. Gjennom store utskrivninger i Frankrike og i de allierte statene, klarte han ennå å holde flere hundre tusen mann i felten. Men den skjøre alliansen Napoleons hadde bygget opp gjennom sine strålende felttog i de foregående årene, smuldret med ett opp. Østerrikere, svensker, russere og preussere benyttet muligheten til å komme seg ut av den franske keiserens klamme grep, og nå skulle Napoleon endelig knuses.
Gjennom sommeren 1813 så det lovende ut for Napoleon. Flere mindre seire ga håp, og han hadde grepet offensiven. Men rett før slaget ved Leipzig hadde han ikke klart å gjenerobre Berlin, og flere mindre tap lovet ikke godt. De allierte feltherrene hadde lagt en storslagen plan for å knuse ham. I begynnelsen av oktober nærmet fire allierte arméer seg de franske troppene som han hadde samlet rundt Leipzig.
Ikke bare hadde Napleon tapt, men resultatet ble at han måtte trekke seg tilbake over Rhinen, og tilbake til det franske kjerneland. Alle tyske allierte gikk over til fienden, og nå var det bare forsvaret av Frankrike igjen. Det franske keiserrikets dager gikk mot slutten.
Slaget ved Leipzig var også en triumf for den svenske kronprins Carl Johan, som med sine svenske tropper ikke hadde hatt noen fremtredende rolle i slaget. Men seieren over Napoleon frigjorde ham for en stund, en mulighet han benyttet til å knuse en av Napoleons siste allierte, Danmark-Norge og kong Frederik VI. Innen desember 1813 var danskene i praksis slått, og i avtalen som ble inngått i Kiel den 14. januar 1814 ble kongeriket Norge avstått fra danskekongen, og 434 års union mellom Danmark og Norge var over. Slaget ved Leipzig for to hundre år siden muliggjorde nettopp det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar