lørdag 12. april 2014

Politikkens gleder

Denne uken ble jeg litt stolt, og jeg ble litt glad og forhåpningsfull på min kjære hjemby Fredrikstads og på politikkens vegne. Bakgrunnen for det er en debatt om gamle hus, bygningsmiljøer og en byantikvar.

Debatten om bygningsvern har gått heftig i Fredrikstad noen år. I en tid har det blitt diskutert og debattert om ikke Fredrikstad, som en by med store og viktige kulturhistoriske verdier, burde ha sin egen byantikvar. En ansvarlig for nettopp byens kultur- og bygningshistoriske arv.

Selv har jeg argumentert for det ved flere anledninger, fordi jeg mener det ville være en stor berikelse for byen. Kunnskap om, og forvaltning av Fredrikstad historie, kultur- og bygnignsarv er en viktig ressurs for byen vår. En byantikvar kan spille en særskilt rolle også i formidlingen av bygningsarven, ikke minst til byens mange tusen eiere av eldre hus. De er de viktigste forvalterne av bygningsarven, og da er det å skape interesse og kunnskap hos dem. Her kan byantikvaren spille en uvurderlig rolle.

Men hvorfor gleder jeg meg så over politikken? Jo, torsdag denne uken skulle nemlig Fredrikstads fremste forsamling, bystyret, behandle en sak om å søke midler som Riksantikvaren har utlyst til opprettelse av en byantikvarstilling i noen utvalgte norske byer. Frykten var stor for at dette skulle føre til politisk drakamp. Men etter å sittet og ventet og overhørt debatten og voteringen fra bystyrets galleri denne kvelden, endte jeg opp som en glad og stolt Fredrikstad-borger.

For det haglet med lovord. Viktigheten av god og riktig bevaring ble trukket frem. Det ble ytret at Riksantikvarens utlysning hadde gitt Fredrikstad store muligheter, og at en byantikvar måtte en by som Fredrikstad få - en by med så mange og viktige kulturminner. Selvsagt var det også noen bekymrede ord om finansiering og økonomiske aspekter ved byantikvarstillingen, og at en byantikvar kan bli enda et byråkratisk ledd som vil stikke kjeppene i hjulene for utvikling av byen. Det siste tror jeg derimot blir tvert imot, når kulturminneaspektet for alvor kommer tidlig inn i prosessene. Og dette skygget ikke for representantenes positivitet.

Som den bypatrioten jeg er, med en hyppig uttalt kjærlighet for Fredrikstad, var det med stolthet og glede jeg denne torsdagskvelden gikk hjem fra bystyresalens galleri. For det er vel dette lokalpolitikk i bunn og grunn dreier seg om, å arbeide for det beste for byen vår. Jeg er overbevist om alle som satt i bystyresalen denne kvelden hadde byens beste i tankene i alle sakene som ble debattert og votert over, selv om utfallet av dem ofte spriket. Da man skulle stemme over byantikvaren og byens kulturarv, da stemte derimot alle likt.

lørdag 18. januar 2014

Vestalinnen

I det gamle Roma var vestalinnene, gudinnen Vestas prestinner, noen av de mest resprekterte. Deres religiøse funksjon var fundamental i den romerske religionen, og det var deres oppgave å vokte den evige ilden i Vestatempelet på Forum Romanum.

Gaspare Spontinis opera "La Vestale", som så scenelysene for første gang i Paris i 1807, er nok ikke lenger noen ledestjerne på operahimmelen. Men engang var den det. Med selveste keiserinne Joséphine som pådriver og beundrer, ble operaen raskt umåtelig populær i napoleonstidens Paris etter premieren. Musikklivet i Paris blomstret, og Spontini var for en periode den ledende operakomponisten. I flere år kom han til å skrive operaer som var ønsket av regimet, slik andre i samtiden også gjorde.

Librettoen var skrevet av Victor-Joseph Étienne de Jouy, som Spontini også kom til å samarbeide med i andre operaer, blant annet Fernand Cortez i 1809. Den musikalske stilen lente seg tungt mot Glucks enkle, dramatiske tragédie lyrique-stil.

Og dramatisk musikk kunne behøves. I beste operastil spinner handlingen rundt vestalinnenes kysthetsløfte, kjærlighet mellom en general og en vestalinne, den evige flamme som slukner, og den dødsdommen som ventet vestalinner som brøt sitt alvorlige løfte, og som dessuten ikke klare å vokte flammen. Unge Julia dømmes til døden, general Licinius er knust - men som seg hør og bør i en opera, gudene trer inn på scenen, med torden og lyn. Kjærligheten er sterkere enn alt, noe gudene ser, og med hjelp av et lyn tennes igjen flammen. Julia løses fra dødsdommen, og får sin Licinius. Enkelt og dramatisk. Slik er opera.


lørdag 4. januar 2014

Musikk ved nasjonens skapelse

Hva er lyden av 1814? I dette grunnlovsjubileets år bør man også stille seg det spørsmålet. Nå var det selvsagt mye lyd i 1814 som i alle andre år. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det garantert masse lyd. Krangel, patriotiske utbrudd, utskjelling og dannende diskusjoner. På sommeren brøt det ut krig. Det betød masse lyd. Men hva er det da jeg mener med spørsmålet?

Tankene mine går nemlig til et helt spesielt musikkverk. For noen år siden ble jeg nemlig oppmerksom på musikken som ble fremført under den store feiringen i Vor Frelsers Kirke, Christianias domkirke, den dagen Christian Frederik vendte i triumf tilbake fra Eidsvoll til sin nye hovedstad. Den nyutropte kongen gjorde sitt inntog i byen den 22. mai, neppe tilfeldig valgt, ett år etter ankomsten i 1813. Borgernes mottagelse, og festlighetene i etterkant er godt beskrevet. Kongens hjemkomst gjorde selvsagt et uutslettelig inntrykk på byens befolkning, og ikke minst de som fikk være med om den store festgudstjenesten i domkirken. Den må ha vært svulstig, med store patriotiske og nasjonale undertoner, selv om biskop Bechs preken skal ha vært både lang og søvndyssende.

En festgudstjeneste, en messe til det nye Norges ære, og en takksigelse til Gud. Det var det den var, og den måtte akkopagneres med musikk. Hva ble fremført? Et oratorium. Friedrich Ludwig Aemilius Kunzens storslåtte "Skabningens Halleluja", med tekst av den store danske poeten Jens Baggesen. Det var en hyllest, et halleluja til den nye nasjonen.  

Oratoriet var blitt uroppført i København i 1797, ble raskt populært og spredte seg til mange deler av det danske imperiet. Så også til Christiania. Her hadde det blitt fremført flere ganger, og var således kjent både for byen menighet, biskopen og domkirkens øvrige geistlighet som skulle planlegge festgudstjenesten for kongen, grunnloven og nasjonen. 

Verket er jo storslått og vakkert, men kanskje lå det også en dypere symolikk i det? Kan det være at valget av nettopp "Skabningens Halleluja" skulle henvise på det nye Norge? Denne festgudstjenesten i domkirken var jo også najonenes hyllest til den nye kongen, til konstitusjonen, og det nye selvstendige Norge. Så ble da kanskje valget av Kunzen og Baggesens vakre oratoium et hallejula, en hyllest for det nye Norges "skabning"?

Klikk deg inn på Spotify og lytt til det mektige verket (i tysk versjon):
Various Artists – Das Halleluja der Schopfung (The Hallelujah of Creation): Brich, natur, in Loblied aus (Chorus, Soli)


tirsdag 10. desember 2013

Sehested 1813

Vi nærmer oss nasjonens 200-årsjubileum. 1814. Året for grunnloven. Året for friheten. Året for demokratiet. Året for krigen. Året for unionen. Et mirakelår som 1814 kom derimot ikke ut av intet. Dette er et tema jeg allerede flere ganger har omtalt i denne bloggen, og et gjennomgangstema for omtalene har vært krig. 1814 kom ut av napoleonskrigenes malstrøm. På dagen i dag, for 200 år siden, sto den siste trefningen i det felttoget som var den direkte foranledning for 1814. Det vil si, Norges skjebne som ble rullet ut i 1814. Den 10. desember 1813 sto slaget ved Sehested.

Ved den lille landsbyen Sehested, noen kilometer øst for den viktige festningsbyen Rendsburg i Holstein, støtte det danske auxilliærkorpset sammen med Carl Johans tropper, ledet av den tysk-russiske general Ludwig von Wallmoden. Mye kunne blitt avgjort ved Sehested. Det utartet seg derimot til et kaotisk slag, som fra dansk side ble ført for raskest mulig å komme seg i sikkerhet bak Rendsburgs voller, og for å unngå omringing og det totale nederlag. For general Wallmoden kunne Sehested blitt en gyllen mulighet til å slå ut hele den danske sørarmeen.


Ledet av kong Frederik VIs svoger, Frederik av Hessen, hadde det danske korpset med hell krysset elven Eider, med russere, tyskere og svensker hakk i hæl. Wallmoden la an på å omringe danskene, og tidlig om morgenen den 10. desember ga Frederik av Hessen ordre til angrep. Danskene formelig stormet gjennom fiendens linjer. I et forrykende slag slo de seg gjennom, og i løpet av dagen i sikkerhet i Rendsburg. Wallmoden virket som fullstendig forvirret av det som hadde hendt.

Slaget endte med danske seier. Krigen endte derimot i stillstand. Carl Johan og Frederik, godkjent av kong Frederik som da holdt til ved Middelfart på Fyn, inngikk våpenhvile. Den danske hæren var reddet, men i forhandlingene som ble innledet i Kiel måtte de danske forhandlerne se seg diktert av Carl Johan, med Europas allierte makter i ryggen. Den 14. januar 1814 var nederlaget et faktum. Kong Frederik VI måtte avstå sitt norske kongerike, et rike som hadde vært forbundet med Danmark siden 1380. Det må ha vært hans mørkeste dag.

For Norge var det begynnelsen på mirakelet, på det som skulle lede til riksforsamlingen på Eidsvoll, til grunnloven, friheten, folkestyret - og krigen og union med Sverige - alt i løpet av ett hektisk år, 1814.

tirsdag 3. desember 2013

Mr Billings og julen

Adventstiden er en tid for tradisjoner. Derfor tillater jeg meg å hente frem et gammelt innlegg om julemusikk; om gammel amerikansk julemusikk. For meg har nemlig musikken til den amerikanske 1700-tallskomponisten William Billings, og særlig den vakre hymnen "Shiloh", blitt en tradisjon, noe jeg henter frem og lytter til, hver adventstid.

Jeg har ved flere anledninger i denne bloggen nevnt en merkverdig fascinasjon som jeg har for det glemte og ukjente. Særlig gjelder dette innenfor musikken. Av den grunn var det jeg for noen år siden over et par interessante innspillinger av julemusikk - amerikansk julemusikk. Og her var det ikke snakk om White Christmas eller Jingle Bells. Nei, dette var musikk skrevet for julen, men med den bibelske julefortelling og 1700-tallets amerikanske korsang som bakgrunn. Dette var musikk fra kolonitidens Amerika, og den var meget vakker og satt iallfall meg i julestemning. Det gjør den den dag i dag.

Det var nemlig sterke musikktradisjoner innenfor mange av de religiøse gruppene som på 1600- og 1700-tallet etablerte seg i de nye koloniene i Nord-Amerika. Salmesang og hymner var viktige musikalske uttrykk for den nyinnflyttede amerikanske befolkningen, preget som mange av dem var av det religiøse liv. Tyske herrnhutere som unitarer, liksom andre dissentergrupper fra Europa hadde med seg sine rike sang- og musikktradisjoner. At det også ble komponert musikk med julen som tema, var jo helt naturlig.



En av kolonitidens siste, og samtidig en av dens største musikalske navn, var William Billings (1746-1800). Han var født i Boston og sin musikalske oppdragelse sto han selv for. Allikevel må samtidens musikktradisjoner, både i hjembyen Boston, som i andre deler av koloniene, ha påvirket ham sterkt. Hans komposisjoner er da også i stor grad koralmusikk, salmer og hymner, og som regel skrevet for fire stemmer. Den religiøse korsangen sto sterkt i amerikansk musikkliv på 1700-tallet. Men Billings skrev også tekster til mange av sine hymner, og allerede i samtiden ble flere samlinger av hans kompisjoner utgitt. Blant dem var The New-England Psalm-Singer fra 1770, The Psalm Singers Amusement (1781) og The Continental Harmonie (1794), og de ble raskt spredd og rask populære i koloniene. Hans hymne Chester ble sågar en av de mer populære, patriotiske sanger i revolusjonstidens Amerika på 1770-tallet.

Sett deg godt til rette. La tankene flyte hen til fordums tiders Amerika, til en jul i Boston eller New England på slutten av 1700-tallet. Jeg håper du kommer i julestemning med William Billings vakre hymne "Shiloh" eller "The Shepherd's Carol". Det gjør iallfall jeg.


søndag 17. november 2013

Østfoldidentitet - noe som river i innvollene?

Er det noe som kan tenne og opprøre østfoldinger, så er det når lokaliseringsdebatter med ujevne mellomrom dukker opp. Nå har det skjedd igjen, og sannelig har det ikke blitt debatt. Skal en ny scene ligger her eller der? Skal toget skal gå gjennom vår by, eller den andre byen? For er ikke egentlig kommunen vår den viktigste i fylket? Eller bryr vi oss egentlig om fylket vårt i det hele tatt? Finnes hun eller han - østfoldingen? Har det noensinne eksistert en Østfold-identitet? Og trenger vi egentlig det?

Østfold er kanskje et lite, men akk så fragmentert fylke. Selv om den geografiske avstanden fra Rømskog og Trøgstad til Halden, Hvaler eller Fredrikstad ikke er avskrekkende i norsk målestokk, er den mentale avstanden tidvis uoverstigelig. Jeg har tidligere i denne bloggen gikk uttrykk for en stor kjærlighet til dette utskjelte fylket. Men selv jeg har ikke engang vært i Rømskog. Joda, jeg skulle gjerne ha vært der, men så har det aldri blitt sånn. Jeg reiser jo egentlig ikke så ofte til de indre delene av fylket mitt, og det aner meg at de der inne ikke reiser så ofte til Fredrikstad heller. Og slik har det vel vært lenge, ikke bare for meg.

William Edy: Fredrikshald c 1800
Østfold er ikke engang hundre år. Iallfall navnet. Før det het det Smålenene, og hadde oppstått av 1600-tallets små adelsstyrte len. Og i hundrevis av år var dette et svært oppdelt områder. Byene var en ting, og bygdene noe annet. Selv om amtstinget oppsto som kommunene i 1830-årene, var det ikke før på 1960-tallet at byene kom med i det som da het fylkeskommunen. Det var en tilknytning til fylket før det, men det er en kjensgjerning at byene våre har hatt, og har, en svært sterk identitet i seg selv. Handelen fra kystbyene gikk utover, til verden der ute, og de var enheter sterke nok i seg selv. Iallfall med tanke på identiteten. Bygdene fikk derfor også en sterk identitet i seg selv.

Rødenessjøen i Marker
Men også geografien splitter Østfold. Vår store arkeolog og formidler, som virkelig elsket Østfold og fylkets historie, Erling Johansen, pekte så tydelig på det. Raet, den enorme moreneryggen fra siste istid, skjærer gjennom Østfold og deler fylket i to: fra Rygge via Råde, mot Sarpsborg og Rokke, og videre mot Tistedalen og Sverige. Sør for raet ligger de gamle byene og åpne landbruksdistriktene, i nord ligger skogene og innlandsbygdene. Det er ikke noe galt i det. Men det former ennå Østfold, kanskje mer enn vi tror. For selv om veier og moderne transport har krympet avstandene og tiden det tar å reise fra den ene enden til den andre, så er det mentale avstanden ennå stor, kanskje uoverstigelig?

Men er det så farlig da? Trenger vi ha en sterk Østfold-identitet? Er den ikke kunstig i utgangspunktet? Jeg elsker Østfold. Historien, landskapet, menneskene, byene, bygdene. Men om jeg besitter en sterk Østfold-identitet, nei det er ikke sikker på. River denne østfoldingen meg i dypet av mine innvoller? Nei, det kan jeg vel ikke med hånden på hjertet si. Men jeg er ikke uberørt av Østfold-identiteten, det er bare det at den skal konkurrere med mange andre. Jeg er nordmann. Jeg føler meg som europeer, og jeg er ikke minst Fredrikstad-borger, ja til og med fra en spesifik del av Fredrikstad. Slik er det bare, og slik er jeg overbevist at det er for de aller, aller fleste østfoldinger også. Eller rakkstinger, sarpinger, skjebringer og alle andre.

Men er det skadelig? Vel, det er nok upraktisk når bevilgninger skal gjøres. Det hadde vært lettere om alle i fylket da var enig, men jeg tror ikke en østfoldindentitet noensinne kan skapes ved et fylkeskommunalt vedtak. På tross av det vil jeg fortsette å elske dette fylket, med alt hva det har vært og alt det har å by på.

søndag 3. november 2013

Om byfogder, generaler og malere

Ballings maleri av Heiberg fra 1899
Noen ganger blir en ganske så overrasket over eiendommelige sammenhenger og sammentreff i historien. For tiden er jeg svært opptatt av hendelsene i Norge for to hundre år siden. Ja, nettopp, tiden rundt 1814. Som en uttalt bypatriot, er det heller ikke til å komme bort fra at byens egen eidsvollsmann, byfogd Andreas Michael Heiberg er i tankene. Mangt kan sies om den salige byfogden, men det skal jeg ikke gjøre her nå.

Det har mer med et bilde av ham å gjøre. Det finnes nemlig et portrett av ham, som i dag henger på Eidsvoll. Det gjør forsåvidt portretter av de fleste av representantene som dengang i 1814 utarbeidet grunnloven vår. Mange av dem er senere kopier av malerier, eller basert på ulike miniatyrportretter eller annet man hadde fra 1814. Så også med Heiberg.

For maleriet av Fredrikstads byfogd, altså "min" mann på Eidsvoll, ble utført i 1899. Det skal visstnok være basert på en miniatyr fra 1810. Men hvem var maleren i 1899? Jo, ingen hvemsomhelst. Det var en maler ved navn Ole Peter Hansen Balling. Han var født i Christiania i 1823, elev av Ferdinand Gjøs,  frivillig i den dansk-tyske krig i 1848, og emigrant til USA i 1856. Her ble han etterhvert en berømt maler. Men også offiser. Han deltok nemlig i borgerkrigen for sin nye hjemstat New York, og ble regimentssjef for det 145. New York-regimentet. Men en skade i 1863 gjorde at han ble hjemsendt fra krigen, og kunne gjenoppta sin kunstnergjerning.
General Ulysses S. Grant og hans generaler, malt av Balling
Og Balling ble en av krigstidens store malere. Balling står bak flere virkelig store og berømte malerier av generaler og selveste president Lincoln. Det store maleriet av general Grant og hans ledende generaler er det nemlig også Balling som står bak.

Så tilfeldighetene ville det altså at Balling skulle ha en hånd med i spillet i to av mine store historiske interesser. Artig.