Sammen med sin gode venn Peder Christen Asbjørnsen er Jørgen Moe udødeliggjort for arbeidet med folkeeventyrene våre. Den 22. april 1813 ble Jørgen Moe født på gården Mo på Ringerike.
Samlingene med Norske folkeeventyr utkom i 1840-årene, men Moe viste tidlig interesse for, og startet arbeidet med innsamling av eventyr, viser og sagn i det rike kulturlivet i det norske 1800-tallssamfunnet. I 1840 utkom samlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, og i årene som fulgte begynte han samarbeidet med Asbjørnsen.
Etter sitt banebrytende arbeid med folkediktninge, tok karriéren en annen retning, innenfor kirken. Han ble prest og til slutt i 1875 fullførte han sitt embetsløp som biskop i Kristiansand. Det var i denne byen han også døde i 1882.
Jørgen Moe bør så absolutt huskes som en av de virkelig store innenfor såvel norsk folkediktning, som norsk litteratur generelt. Det kan passe å gjøre i dag, på han 200-årsdag.
Slaget ved San Jacinto raste på denne dagen i 1836. Det markerte slutten på en revolusjon som hadde startet året i forveien, og som endte med at den tidligere mexikanske provinsen Coahuila y Tejas løsrev seg fra moderlandet, og utropte seg selv til en selvstendig stat. Republikken Texas var født. San Jacinto-slaget var den endelige oppgjøret, selv om republikken var proklamert den 2. mars samme år. Det var en overveldende seier til texanerne, som i kampens hete tok selveste den mekiskanske presidenten, general Santa Anna, til fange.
Sam Houston, opprørslederen som ble Republikken Texas' første og tredje president
Nybyggere fra de forente statene lenger øst hadde lenge slått seg ned i det meksikanske Tejas. Det var denne gruppen som sto bak opprøret, ledet av blant andre Sam Houston, etter at den meksikanske presidenten i 1835 presset gjennom en ny konstitusjon som la opp til langt større sentralstyring. Det passet nybyggerne svært dårlig.
I nærmere ti år skulle denne litt glemte nord-amerikanske staten eksistere, før teksanerne selv valgte å slå følge med den store republikken i øst. Den 29. desember 1845 ble den unge staten annektert av storebroren USA. Den 19. februar 1846 ble det selvstendige Texas' flagg firet for siste gang i hovestaden Austin.
Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens mest fremstående filosofer. Mindre kjent er han vel som operakomponist, musikkelsker og musikkteoretiker. Men i Rousseaus Frankrike var han berømt også som det.
Le Devin de Village, landsbyens spåmann, er hans mest kjente musikalske bidrag. Operaen er skrevet i beste italienske stil, en opera buffa, men med fransk tekst. Rousseau skrev selv både librettoen og musikken, og resultatet ble et fornøyelig, florlett lite verk. Det er ikke det som har medført de store omveltningene i musikkdramatikken, og det er ikke mye spilt i dag, men kong Ludvig XV var over seg av begeistring etter premiéren på Fountainebleau-slottet i 1752.
Det var på denne tiden Paris opplevde sin store musikk-krangel. Operaelskere og "forstå-seg-på-ere"viklet seg inn i en strid om musikkens vesen. Hva var det som var høyverdig og god fransk musikk - for det franske publikum? Skulle man synke ned til å lytte til det lette, fjasete som kom fra Italia? Var den franske musikk i tradisjonen etter Lully og Rameau ikke den mest høyverdige - eller var den italienske stil slik man kunne høre av Pergolesi eller Piccinni som ga menneskene mest glede? Det diskuterte man og kranglet man om i Paris.
Det var visst en oppføring av Pergolesis lille opera La Serva Padrona som startet det hele, og det parisiske operapublikum ble delt i sin lojalitet. Rousseau deltok og debatterte villig i denne krangelen, Querelle des buffons, og han tok stilling for den italienske operaen. I essayet Lettres sur la musique francaise (Om den franske musikken) ga han klart uttrykk for det.
Le Devin er da også svært så italiensk i stilen - slik du kan høre den her:
Sannsynligvis har du aldri hørt navnet John Playford. Og har du det, er det neppe den engelske musikkutgiveren, teoretikeren og komponisten fra det puritanske 1600-tallets London du tenker på. I datidens metropol som London var, skulle derimot John Playford slå seg opp som en av de mest betydningsfulle i musikklivet der. Selv under de turbulente årene under Oliver Cromwells puritanske styre var Playfords musikalske verk populære, og musikken mulig å høre.
Hans verk The English Dancing Master med noter og veiledning til engelske danser var av hans mest berømte, og kom ut i 1651 - midt i den dystreste cromwellske tid. Playford hadde en enormt sterk stilling i London og England i tiårene midt på 1600-tallet. Han opparbeidet seg nærmest et monopol på utgivelsen av noter i England, og han var en betydelig utgiver av musikkteoretiske verk.
Men hvorfor trekke frem slik en totalt obskur engelskmann? Grunnen er veldig god. Det er nemlig så at musikk fra Playfords tid, det mørke men akk så livlige 1600-tallet, skal fremføres i min kjære gamle by. Den 10. og 13. april gjestes nemlig Gamlebyen og Teglhuset av ensemblet Barokksolistene. Med konserten An Alehouse Sessionskal de fremføre livlig dansemusikk, vovet musikk og mye, mye mer, slik det engang kunne oppleves på ølstuene i det gamle London.
Sleng deg med i festen du også. Det vil du ikke skal angre på.
.jpg)
