Stemmeberettigede ere

Frederikke Marie Qvam

Så er det på dagen 100 år siden Stortinget vedtok allmenn stemmerett. En kamp som hadde pågått i flere tiår var fullendt. Endelig kunne alle kvinner, uavhengig av inntekt, formue eller ektemann, avgi sin stemme ved stortingsvalg. Det var en milepæl i historien om det norske demokratiet som var passert.

Slik lyder den nye grunnlovsparagraf 50, som Stortinget enstemmig vedtok den 11. juni 1913:

Stemmeberettigede ere de norske Borgere, Mænd og Kvinder, der have fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der.

Tillykke med dagen!

Prinsens ankomst

På kvelden 21. mai 1813, akkurat for to hundre år siden, fikk min kjære gamle by besøk av Danmark-Norges arveprins, Christian Frederik. Tidligere på dagen hadde han ankommet Hvaler fra Danmark og skulle ta fatt på sin nye, tunge oppgave.

Prinsen var blitt utnevnt til ny stattholder i Norge av fetteren, kong Frederik VI. Han ble skulle derfor bli den øverste sivile myndighet i landet. Samtidig ble prinsen også ny kommanderende general. Christian Frederik overtok etter en annen prins, Frederik av Hessen, som ble sendt til Holstein for å overta kommandoen over troppene ved rikets sørgrense. 

Oppholdet i Fredrikstad ble kort. Prinsen reiste nemlig raskt videre, for målet var Christiania. Han ankom hovedstaden den 22. mai og en ny æra var i gang. En æra som skulle lede mot oppløsning av fellesstaten, norsk selvstendighet, grunnlov, krig og et nytt Norge. Men det får bli andre historier. 

Den 22. mai ble derimot en merkedag for Christian Frederiks opphold i Norge. Samme dag som han hadde ankommet Christiania i 1813, holdt han nemlig året etter, i 1814, sitt store inntog til rikets nye hovedstad etter riksforsamlingen på Eidsvoll. 

Om det spilt musikk til prinsens ære denne kvelden i festningsbyen Fredrikstad, er ganske så sikkert. At garnisonsmusikerne spilte utdrag fra Beethovens svulstige verk: Wellingtons Sieg oder die Schalcht bei Vittoria, er derimot helt usannsynlig. Det ble nemlig skrevet som en hyllest til Wellingtons seier over franskmennene i juni 1813. Men det får gå. Verket er flott det, og snart 200 år det også.

Sir Arthur

Joda, jeg har omtalt Arthur Sullivan (1842-1900), og de lystige operettene han skrev sammen med William Gilbert i siste halvdel av 1800-tallet. Føler jeg meg litt anglofil, og litt munter - eller litt mismodig, da hjelper det ofte med litt spas og flaggvifting á la Gilbert and Sullivan. Og i dag er det selveste Sir Arthurs fødselsdag, og det føler jeg uansett er grunn god nok til minnes ham - en gang til.

Arthur Sullivan er en av de største komponister som de britiske øyer har fostret. Og han er i godt selskap. I victoriatidens og imperiets dager nøt Sullivan med god både publikums og kritikernes pris. Selv om det først og fremst er operettene han er kjent for i dag, som The Mikado, HMS Pinafore, eller for de mer innvidde, The Rose of Persia, skrev han så mye mer. Han var en mester innenfor mange musikalske genrer, ikke bare det lette syngespillet. Storslått kirkemusikk, symfonier, operaer, balletter, vakre og dypsindige salmer, eller kammermusikk - Sullivan var en produktiv og mangefasettert komponist.

I den engelsktalende verden er han ennå berømt og høyt verdsatt, men kanskje bare der? Jeg mener det er god grunn til å sette pris på Sullivan også her, og hvilken dag er ikke bedre for det enn hans egen fødselsdag. Jeg velger å hylle ham med ett av de siste verkene han skrev, men aldri fikk sett oppført. Hans Te Deum skulle settes opp i London først to år etter hans død i 1900, i en seremoni for å minnes britenes seier i boerkrigen. Det har da også fått tilnavnet Boer War Te Deum. Observante lyttere vil kanskje mot slutten av det storslagne verket dra kjensel på hans mest kjente salme Onward Christian Soldiers.

 

Eventyrbispen

Sammen med sin gode venn Peder Christen Asbjørnsen er Jørgen Moe udødeliggjort for arbeidet med folkeeventyrene våre. Den 22. april 1813 ble Jørgen Moe født på gården Mo på Ringerike.

Samlingene med Norske folkeeventyr utkom i 1840-årene, men Moe viste tidlig interesse for, og startet arbeidet med innsamling av eventyr, viser og sagn i det rike kulturlivet i det norske 1800-tallssamfunnet. I 1840 utkom samlingen Folkeviser og Stev i norske Almuedialekter, og i årene som fulgte begynte han samarbeidet med Asbjørnsen.

Etter sitt banebrytende arbeid med folkediktninge, tok karriéren en annen retning, innenfor kirken. Han ble prest og til slutt i 1875 fullførte han sitt embetsløp som biskop i Kristiansand. Det var i denne byen han også døde i 1882. 

Jørgen Moe bør så absolutt huskes som en av de virkelig store innenfor såvel norsk folkediktning, som norsk litteratur generelt. Det kan passe å gjøre i dag, på han 200-årsdag.

Republikken Texas

Slaget ved San Jacinto raste på denne dagen i 1836. Det markerte slutten på en revolusjon som hadde startet året i forveien, og som endte med at den tidligere mexikanske provinsen Coahuila y Tejas løsrev seg fra moderlandet, og utropte seg selv til en selvstendig stat. Republikken Texas var født. San Jacinto-slaget var den endelige oppgjøret, selv om republikken var proklamert den 2. mars samme år. Det var en overveldende seier til texanerne, som i kampens hete tok selveste den mekiskanske presidenten, general Santa Anna, til fange.

Sam Houston, opprørslederen som ble
Republikken Texas' første og tredje
president 

Nybyggere fra de forente statene lenger øst hadde lenge slått seg ned i det meksikanske Tejas. Det var denne gruppen som sto bak opprøret, ledet av blant andre Sam Houston, etter at den meksikanske presidenten i 1835 presset gjennom en ny konstitusjon som la opp til langt større sentralstyring. Det passet nybyggerne svært dårlig.

I nærmere ti år skulle denne litt glemte nord-amerikanske staten eksistere, før teksanerne selv valgte å slå følge med den store republikken i øst. Den 29. desember 1845 ble den unge staten annektert av storebroren USA. Den 19. februar 1846 ble det selvstendige Texas' flagg firet for siste gang i hovestaden Austin.

Rousseaus spåmann

Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens mest fremstående filosofer. Mindre kjent er han vel som operakomponist, musikkelsker og musikkteoretiker. Men i Rousseaus Frankrike var han berømt også som det.

Le Devin de Village, landsbyens spåmann, er hans mest kjente musikalske bidrag. Operaen er skrevet i beste italienske stil, en opera buffa, men med fransk tekst. Rousseau skrev selv både librettoen og musikken, og resultatet ble et fornøyelig, florlett lite verk. Det er ikke det som har medført de store omveltningene i musikkdramatikken, og det er ikke mye spilt i dag, men kong Ludvig XV var over seg av begeistring etter premiéren på Fountainebleau-slottet i 1752.

Det var på denne tiden Paris opplevde sin store musikk-krangel. Operaelskere og "forstå-seg-på-ere" viklet seg inn i en strid om musikkens vesen. Hva var det som var høyverdig og god fransk musikk - for det franske publikum? Skulle man synke ned til å lytte til det lette, fjasete som kom fra Italia? Var den franske musikk i tradisjonen etter Lully og Rameau ikke den mest høyverdige - eller var den italienske stil slik man kunne høre av Pergolesi eller Piccinni som ga menneskene mest glede? Det diskuterte man og kranglet man om i Paris.

Det var visst en oppføring av Pergolesis lille opera La Serva Padrona som startet det hele, og det parisiske operapublikum ble delt i sin lojalitet. Rousseau deltok og debatterte villig i denne krangelen, Querelle des buffons, og han tok stilling for den italienske operaen. I essayet Lettres sur la musique francaise (Om den franske musikken) ga han klart uttrykk for det.

Le Devin er da også svært så italiensk i stilen - slik du kan høre den her:

An English Dancing Master

Sannsynligvis har du aldri hørt navnet John Playford. Og har du det, er det neppe den engelske musikkutgiveren, teoretikeren og komponisten fra det puritanske 1600-tallets London du tenker på. I datidens metropol som London var, skulle derimot John Playford slå seg opp som en av de mest betydningsfulle i musikklivet der. Selv under de turbulente årene under Oliver Cromwells puritanske styre var Playfords musikalske verk populære, og musikken mulig å høre.

Hans verk The English Dancing Master med noter og veiledning til engelske danser var av hans mest berømte, og kom ut i 1651 - midt i den dystreste cromwellske tid. Playford hadde en enormt sterk stilling i London og England i tiårene midt på 1600-tallet. Han opparbeidet seg nærmest et monopol på utgivelsen av noter i England, og han var en betydelig utgiver av musikkteoretiske verk.

Men hvorfor trekke frem slik en totalt obskur engelskmann? Grunnen er veldig god. Det er nemlig så at musikk fra Playfords tid, det mørke men akk så livlige 1600-tallet, skal fremføres i min kjære gamle by. Den 10. og 13. april gjestes nemlig Gamlebyen og Teglhuset av ensemblet Barokksolistene. Med konserten An Alehouse Session skal de fremføre livlig dansemusikk, vovet musikk og mye, mye mer, slik det engang kunne oppleves på ølstuene i det gamle London.

Sleng deg med i festen du også. Det vil du ikke skal angre på.