Goldoni til ære

For dere som ikke husker det, eller ikke fulgte denne bloggen for et par år siden, så vil jeg bare gi en beskjeden liten hyllest til en av teaterkunstens største skribenter - Carlo Goldoni.

Lyder navnet alt annet enn kjent, ja så er det bare å lese her. For et par hundreår siden var han en av teaterets og operaens mest bejublede. Og med god grunn.

Johannes rex

Hans, eller Johannes som hans navn opptrer i latinsk språkdrakt, er kanskje ikke den mest kjente norske middelalderkonge i dag. Men kongen som døde for fem hundre år siden var den nest siste hersker over den vaklende Kalmarunionen.

Kong Hans ble født i 1455 som sønn av Christian av Oldenborg - Christian den første. Allerede som ettåring ble Hans utpekt som farens arvtager på tronen i Norge, men etter Christians død i 1481 gikk rikene inn i en turbulent tid. At Hans skulle bli konge var ikke sikkert. Til tross for at han ble Danmarks kongen allerede i 1481, gikk det to år før han ble utropt til konge av Norge, og avgav sin håndfestning. I Sverige skulle det drøye hele seksten år før han også kunne stige opp på det rikets trone - en trone som vaklet under kong Hans' kongelige legeme.

Turbulens og politisk spill, krig og intriger skulle nemlig forfølge kong Hans' gjennom hele regjeringstiden. Ikke minst var kampen om makten i Sverige hard, og Hans fikk bare i kortere perioder reell kontroll. Dette spillet om svearnes rike fortsatte og bare eskalerte under kong Hans' sønn Christian IIs regjeringstid - et oppgjør som fikk sitt dramatiske høydepunkt med "Stockholms blodbad" i 1520. Men det er en annen historie...

Under en reise til Aalborg falt kong Hans av hesten sin og ble hardt skadet. I en tid hvor behandling for selv trivielle skader og sykdommer var heller lite og tilfeldig, var det lite som kunne gjøres for den skadde kongen. Den 20. feburar 1513 døde han på Aalborghus slott.

Til kongens ære er det på plass med litt musikk. Hvorvidt kong Hans noensinne hørte musikk av de fransk-flamske komponistene Johannes Ockeghem eller Guillaume Dufay skal jeg ikke si, men han kan ha hørt det. Fantastisk er uansett disse renessansekomponistenes polyfone kirkemusikk, så vel deres mer lekne, verdslige musikk.

Bernadotte

Interessante historiske begivenheter eller personer kan ikke nevnes for ofte. Iallfall ikke i ens egen historieblogg. En av disse personene, som fikk stor betydning for både Norge, Sverige og Norden, var gutten som ble født i den lille franske byen Pau for 250 år siden.

Mannen var Jean Baptiste Bernadotte - bedre kjent som kong Carl Johan. På dagen i dag, for 195 år siden, ble han Sveriges og Norges konge etter nesten åtte år som kronprins. Slik var det.

Og saken har vært tema før her i bloggen. Har du lyst til å lese den igjen? Her er saken fra to år tilbake.

Og for å spe på med litt musikk. Her fra Fredrikshald-komponisten Friedrich August Reissigers requiem for Carl Johan etter kongens død i 1844.

Wolfgang

Han er den største. Iallfall i min musikalske verden. Wolfgang Amadeus Mozart. Musikkgeniet fra Salzburg. Den unge mannen som fjetret et Europa med sitt vidunderlige spill og sine mesterlige komposisjoner. Noen vil sågar kalle dem gudommelige. Og det mest fantastisk er er at han fortryller en hel verden enn i dag, over 250 år etter sin fødsel.

I dag er hans fødselsdag. Denne guttens fødsel i Salzburg i 1756 er alltid verd å markere. Og hvilken måte er bedre enn å henvise til hans utallige og akk så uendelig vakre operaer. La oss nøye oss med to denne gang, og begge mesterverk på sin måte. Don Giovanni fra 1787 og hans siste, Tryllefløyten eller Die Zauberflöte fra 1791. Med libretto av henholdsvis Lorenzo da Ponte og Emmanuel Schkaneder, er dette uten tvil noen, om ikke hans beste musikkdramatiske verker - ja musikkdramatikkens aller beste.

Don Giovannis møte med Il Commendatore mot operaens dramatiske finale. Her med Bryn Terfel:

Eller den langt mer lystige duetten mellom Papageno og Papagena fra Tryllefløyten. Her med Håkan Hagegård i Ingmar Bergmans mesterverk av en filmatisering av Mozarts fortryllende opera:

Treemonisha - en sort opera

Scott Joplin (1867/68-1917)

Jeg har ofte proklamert en forkjærlighet for den italienske operaen fra 1700-tallet, men mye fantastisk opera er jo skrevet både før og etter det århundret. Og mye av operakunsten er selvsagt skrevet utenfor Italias grenser. At Amerika også har sin del av operahistorien er kanskje ikke så kjent, men med verk som Gershwins Porgy and Bess er det klart at også den nye verden har sin del av kunstarten.

En opera fra nettopp USA som ikke har blitt godt kjent, er Treemonisha. Noe feilaktig har den blitt kalt "ragtime-operaen", og det knytter seg til komponisten og librettiste mer enn operaens innhold og form. For operaen som ble skrevet i 1910, men faktisk ikke oppført i sin helhet før over sekti år senere, ble komponert av ingen ringere enn Scott Joplin - ragtimens store mester.

Treemonisha ble skrevet med klar inspirasjon fra europeisk opera. Her er elementer fra så vel Richard Wagner, Gilbert and Sullivan og flere andre. Temaet derimot er tydelig amerikansk, og sentrerer rundt den unge piken Treemonisha som kommer fra en plantasje i Arkansas. Operaens tema er utdanning og ikke minst de svartes rettigheter i et svæt rasedelt USA i Joplins samtid. Men den er også genretypisk med arier og resitativer, men med klare innslag av Joplins afroamerikanske musikk, både ragtime og spirituals og folkemusikk. 

Her har vi noe så interessant som en amerikansk opera, skrevet av en av samtidens mest berømte populærmusikere, svart, og som skapte et verk som blandet både europeisk finkultur med amerikansk musikk og tematikk - mer enn to tiår før George Gershwin. 

Men operaen fikk en ublid skjebne. Tross gode kritkker for arbeidet Joplin hadde lagt ned i operaen, ble den aldri fremført i hans levetid. En konsertversjon av deler av operan ble fremført i New York i 1915, men det skulle drøye helt til 1972 før Treemonisha kunne innta scenen den faktisk ble skrevet for. 

Spent på å høre denne spesielle, men svært karakteristiske og sjarmerende operaen. Her kan du det:

Sammartini

For hundre år siden ble musikken til en av 1700-tallets utallige italienske komponister gjenoppdaget. Komponisten var Giovanni Battista Sammartini. Som så mange andre av italienerne jeg omtaler i denne bloggen, er han lite kjent i dag, og altså fullstendig glemt i nesten halvannet hundreår etter sin død 15. januar 1775. Men han er verdt å lytte til.

Sammartini var ikke ubetydelig i sin samtid. Han levde og virket i Milano. Gjennom sine omkring 450 verk, hvorav fire operaer og sytti symfonier, ble hans navn kjent også utenfor Milanos grenser. Han ble satt pris på av flere av samtidens, og for etteriden langt større navn, som Gluck, Johann Christian Bach, Luigi Boccherini og ikke minst Wolfgang Amadeus Mozart. Det var særlig innenfor symfoniens genre at Sammartinis komposisjoner gjorde seg bemerket, og hans stil - en galant sådan - pekte fremover mot århundreskiftet.

Og hvordan høres Sammartinis musikk ut? Her er som vanlig et par eksempler:

Norges Nationalsang

Jacob Munchs portrett av Henrik Anker Bjerregaard

En ung nasjon, så som Norge var i årene etter 1814, måtte også ha sin musikk. Sanger i lystige lag, så vel som kirkens salmer, studentenes drikkeviser eller nasjonale hyllingsvers - dette var ikke fremmed for nordmennene. Men den unge nasjonen burde da ha en riktig nasjonal sang.

I 1819 utlyste Selskabet for Norges Vel en konkurranse om å skrive denne nasjonalhymnen. Tyve forslag kom inn, men én utmerket seg, og ble valgt som konkurransens vinner i 1820. Vinneren var "Sønner af Norge" eller "Norsk Nationalsang" som den også var kjent som. 

Komponisten var Christian Blom, mens teksten - en svulstig hyllest til Norge og nordmannen - skrev en ung og fremadstormende forfatter, Henrik Anker Bjerregaard. Han skulle også komme til å skrive teksten til Norges første syngespill, det ikke mye fremførte "Fjeldeventyret" til musikk av Waldemar Thrane. 

Melodien husker du nok, men her kan du også nynne med til Bjerregaards originaltekst. 

Sønner af Norges det ældgamle Rige,

Sjunger til Harpens den festlige Klang!

Mandigt og høitidsfuldt Tonen lad stige,

Fædrenelandet indvies vor Sang.

Fædreneminder herligt oprinder,

Hvergang vi nævne vor Fædrenestavn.

Svulmende Hjerter og glødende Kinder

Hylde det elskte, det hellige Navn.

Flyver vor Aand til de hensvundne Tider,

herlig den skuer vort Fædrelands Glands;

Kjæmpere gange om Dovrefjelds Sider,

Vandre til Ledingefærd som til Dands.

Mandige Skarer Bølgen befarer,

Norriges Ros bær til fjerneste Kyst;

Hjemme er Kjæmpere nok som forsvarer

Arvede Frihed med modige Bryst.

Medens de Staalklædte prøve sin Styrke,

Medens de stande i kjæmpende Rad,

Skjalde og Sagamænd Kunsterne dyrke,

Riste i Runer de herligste Qvad.

Konninger bolde Scepteret holde,

Røgte med Viisdom det hellige Kald;

Gjennem Aarhundreders Nat deres Skjolde

Gjenstraale klart i Erindringens Hal.

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme

Blusser i Nordmandens Hjerte endnu:

End er af Æt og af Kraft han den Samme,

End staaer til Frihed og Ære hans Hu;

Og naar han kvæder Norriges Hæder,

Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst;

Ham er selv Sydens de yndigste Steder

Intet mod Norriges sneedækte Kyst.

Frihedens Tempel i Nordmandens Dale

Stander saa herligt i Lye af hans Fjeld;

Frit tør han tænke, og frit tør han tale,

Frit tør han virke til Norriges Held.

Fuglen i Skove, Nordhavets Vove

Friere er ei end Norriges Mand;

Villig dog lyder han selvgivne Love,

Trofast mod Konning og Fædreneland.

Elskede Land med de skyhøie Bjerge,

Frugtbare Dale og fiskrige Kyst!

Troskap og Kjærlighed fro vi dig sverge;

Kalder du, bløde vi for dig med Lyst.

Evig du stande, elskte blandt Lande!

Frit som den Storm der omsuser dit Fjeld!

Og medens Bølgen omsnoer dine Strande,

Stedse du voxe i Hæder og Held!