1814 - Washington i brann

Det var ikke bare Norge som ble rammet av krigens gru i august 1814. På dagen i dag kom også krigen til den unge amerikanske republikkens nye hovedstad Washington. Den var de gamle britiske koloniherrene som var vendt tilbake.

Krigen mellom USA og Storbritannia hadde brutt ut i 1812, og dreide seg i stor grad om fri handel på havene og et amerikansk ønske om å erobre Kanada, den delen av det gamle koloniimperiet som hadde forblitt på britiske hender. Krigen hadde ikke gått som amerikanerne hadde håpet, og to år med krigshandlinger hadde ikke utrettet mye.

Krigen hadde stort sett bølget frem og tilbake i grenseområdene mellom USA og Kanada. Misnøyen var stor blant kanadierne over det de så som amerikanske herjinger og ødeleggelse av kanadisk eiendom. Etter at Napoleon var blitt slått tidligere på året, kunne britene vende sin store flåte og sine krigsvante soldater til krigen i Nord-Amerika. Den nyutnevnte admiralen Alexander Cochrane ville føre krigen til hjertet av republikken, til Virginia og den unge hovedstaden Washington. Det skulle lykkes.

I august startet felttoget mot Maryland. Den 24. august møtte britene en i antall overlegen amerikansk styrke ved Bladensburg, rett nord for hovedstaden. De krigsvante britiske veteranene slo her de amerikanske forsvarerne, med blant annet bruk av nye congreve-raketter, som britene også hadde benyttet mot København syv år tidligere.

President Madison og hele regjeringen, som nesten hadde blitt tatt til fange ved Bladensburg, flyktet. Britene kunne uhindret marsjere inn i Washington. Den lille byen hadde ingen strategiske betydning, og var ikke mye til by ennå, men som symbol var den viktig. Britene visste å benytte dette, og sørget for å legge republikkens nye bygninger i aske. 24. august 1814 ble derfor både kongressen, som var langt fra ferdig, og president Madisons "hvite hus" flammenes rov. Flere andre føderale bygninger, lagre og kontorer ble også plyndret av britene.

Katastrofen 1. mai 1764

Dagen i dag er en merkedag. Det er nemlig 250 år siden brannen i 1764, en ulykke som for siste gang skulle ødelegge hele byen. Det var en katastrofe for menneskene som opplevde den, og en skjellsettende begivenhet som rystet man en innbygger i Danmark-Norge. I løpet av én eneste dag var en hel by blitt til aske. 

Du skal ikke grave mye i Fredrikstads rike historie før du støter på en brann. Ja, graver man i grunnen i Gamlebyen, finnes raskt forkullede rester av de mange brannkatastrofer som har rammet den. Ildens herjinger har med jevne mellomrom hjemsøkt byen vår, og vi skal ikke mange tiår tilbake før hele kvartal i sentrum ble lagt i aske. Men disse brannene var som små gressbranner å regne i forhold til katastrofene som hadde rammet i tidligere århundrer.

Kanskje så den brannherjede byen slik utover kvelden
 den 1. mai 1764

Bare et par år gikk fra grunnleggelsen i 1567 før byen brant ned til grunnen. Så fulgte branner med noen tiårs mellomrom. I tider før brann- og innboforsikring var en bybrann noe av det mest ødeleggende man kunne bli utsatt for. De best stilte i byen bygde seg solide kjellere av granitt i håp om å berge noe. Flere kjellere i Gamlebyen har da også overlevd. Men mange mistet alt.

En av de verste katastrofer i byens historie rammet den 1. mai 1764. Det ble den siste totale bybrann. Rapporter skrevet i etterkant av brannen gir et innblikk i forløpet og det tegnes et gruvekkende bilde av ulykken som rammet den arme byen og dens borgere. Dette var også kongens kjøpstad, som tillike var en av hans fremste festninger. Alt ble lagt i aske, og det var en alvorlig sak.

Utpå ettermiddagen den 1. mai satt enkefru Meitz i sitt hjem og drakk te med et par bekjente. Fra gården i Voldportgaten drev hun småhandel, liksom mange i byen. Etter at mannen, skomaker Morten Meitz døde, var dette hennes levebrød. Lite visste hun at hennes gård denne vårdagen skulle bli arnested for ett av de dystreste kapitler i Fredrikstads historie.

Enkefru Meitz leide ut et rom. Leieboeren Jochum Wordemann hadde gått ut i byen, men hadde latt fyre opp i ovnen tidligere på dagen. Han bedyret senere at flammene var slukket før han forlot huset, men enkefruen og hennes gjester kunne ved fem-tiden kjenne den umiskjennelige lukten av røyk. Gjennom de glisne takbordene så de flammer. Pipeløpet kan ikke ha vært tett. Trolig hadde ilden antent halm og rask som lå på loftet. Skiltvakten ved vollporten ble varslet. Alarmtrommer og kirkeklokker lød utover byen. Ilden var løs, og frykten spredte seg like fort som flammene. Selv om borgere strømmet til med brannbøttene sine, og byens og de militæres brannsprøyter ble satt inn, fikk man ikke kontroll over flammene.

Bedre ble det ikke da de nådde nabogården. Av en eller annen årsak lå det lagret krutt på loftet til kjøpmann Grønbechs enke. Da flammene nådde dit, ble de av den påfølgende eksplosjonen kastet utover flere av byens nordlige kvartaler. Og selv naturen vendte seg mot byen. En frisk vind førte ilden hurtig gjennom byen. For hvert nytt kvartal som ble oppslukt, åpenbarte det seg for alle at dette var en brann intet menneske kunne stoppe. Man begynte å redde det lille som reddes kunne. Verdisaker ble lagt ned i murkjellere. Andre stuet eiendeler inn i sjøbodene utenfor muren, som på ulykkelig vis også skulle bli flammenes rov.

Slik en brann hadde ikke rammet byen på mange tiår. Tiltak var derimot utført for å bedre brannsikkerheten. Nå bredte allikevel ildens inferno seg. Hvis folks tanker var at dette var en straff fra oven, så må de ha blitt ytterligere styrket da selv den gamle, om enn falleferdige kirken, sent om kvelden ble slukt av flammehavet og de gamle kirkeklokkene styrtet til grunnen med et uhyggelig brak.

Da det grydde av dag den 2. mai kunne så vel kommandant Ulrichsdal, borgermester Niemann og byens innbyggere konstatere at den var borte. Bare noen militære bygninger sto igjen. Om ikke annet hadde provianthusene og de to kruttårnene blitt spart. Noen murvegger og kjellere sto også, slik at de best stilte borgerne berget noe. Men tapene var uhyrlige. De fattigste mistet alt. Selv den rike vinhandler Lorentz Koch måtte konstatere at verdier til svimlende 20.000 riksdaler var borte. Han mente oppriktig at dette var Guds straff over byen, og han kom aldri over tapet og døde bare få uker senere.

I etterkant av brannen ble det ytret ønsker både fra militært hold og regjeringskontorene i København om å flytte hele byen over til vestsiden av Glomma. Men borgerne protesterte. Mange hadde bare tomten igjen, og ønsket å bebygge den på nytt. Den brannlidte byen hadde rett og slett ikke råd til å flytte utenfor vollene. Da sentralmakten heller ikke kunne bidra med stort, gikk det som det alltid før hadde gjort – byen ble gjenoppbygd på samme sted. Der har den ligget siden.

Tidene som fulgte har sett færre og mindre branner. Men fremdeles er ilden den største frykt i Gamlebyen. I dag kan og må vi gjøre alt som står i vår makt for å hindre brann i denne unike bydelen. Arbeidet er godt i gang, men det kreves at vi alle tar vår del av byrden – både borgere, kommune og næringsliv. Klarer vi det, forblir brannkatastrofen 1. mai 1764 den siste gang hele Gamlebyen har brent ned til grunnen.

(Artikkelen er tidligere trykket i Fredriksstad Blad)

Politikkens gleder

Denne uken ble jeg litt stolt, og jeg ble litt glad og forhåpningsfull på min kjære hjemby Fredrikstads og på politikkens vegne. Bakgrunnen for det er en debatt om gamle hus, bygningsmiljøer og en byantikvar.

Debatten om bygningsvern har gått heftig i Fredrikstad noen år. I en tid har det blitt diskutert og debattert om ikke Fredrikstad, som en by med store og viktige kulturhistoriske verdier, burde ha sin egen byantikvar. En ansvarlig for nettopp byens kultur- og bygningshistoriske arv.

Selv har jeg argumentert for det ved flere anledninger, fordi jeg mener det ville være en stor berikelse for byen. Kunnskap om, og forvaltning av Fredrikstad historie, kultur- og bygnignsarv er en viktig ressurs for byen vår. En byantikvar kan spille en særskilt rolle også i formidlingen av bygningsarven, ikke minst til byens mange tusen eiere av eldre hus. De er de viktigste forvalterne av bygningsarven, og da er det å skape interesse og kunnskap hos dem. Her kan byantikvaren spille en uvurderlig rolle.

Men hvorfor gleder jeg meg så over politikken? Jo, torsdag denne uken skulle nemlig Fredrikstads fremste forsamling, bystyret, behandle en sak om å søke midler som Riksantikvaren har utlyst til opprettelse av en byantikvarstilling i noen utvalgte norske byer. Frykten var stor for at dette skulle føre til politisk drakamp. Men etter å sittet og ventet og overhørt debatten og voteringen fra bystyrets galleri denne kvelden, endte jeg opp som en glad og stolt Fredrikstad-borger.

For det haglet med lovord. Viktigheten av god og riktig bevaring ble trukket frem. Det ble ytret at Riksantikvarens utlysning hadde gitt Fredrikstad store muligheter, og at en byantikvar måtte en by som Fredrikstad få - en by med så mange og viktige kulturminner. Selvsagt var det også noen bekymrede ord om finansiering og økonomiske aspekter ved byantikvarstillingen, og at en byantikvar kan bli enda et byråkratisk ledd som vil stikke kjeppene i hjulene for utvikling av byen. Det siste tror jeg derimot blir tvert imot, når kulturminneaspektet for alvor kommer tidlig inn i prosessene. Og dette skygget ikke for representantenes positivitet.

Som den bypatrioten jeg er, med en hyppig uttalt kjærlighet for Fredrikstad, var det med stolthet og glede jeg denne torsdagskvelden gikk hjem fra bystyresalens galleri. For det er vel dette lokalpolitikk i bunn og grunn dreier seg om, å arbeide for det beste for byen vår. Jeg er overbevist om alle som satt i bystyresalen denne kvelden hadde byens beste i tankene i alle sakene som ble debattert og votert over, selv om utfallet av dem ofte spriket. Da man skulle stemme over byantikvaren og byens kulturarv, da stemte derimot alle likt.

Vestalinnen

I det gamle Roma var vestalinnene, gudinnen Vestas prestinner, noen av de mest resprekterte. Deres religiøse funksjon var fundamental i den romerske religionen, og det var deres oppgave å vokte den evige ilden i Vestatempelet på Forum Romanum.

Gaspare Spontinis opera "La Vestale", som så scenelysene for første gang i Paris i 1807, er nok ikke lenger noen ledestjerne på operahimmelen. Men engang var den det. Med selveste keiserinne Joséphine som pådriver og beundrer, ble operaen raskt umåtelig populær i napoleonstidens Paris etter premieren. Musikklivet i Paris blomstret, og Spontini var for en periode den ledende operakomponisten. I flere år kom han til å skrive operaer som var ønsket av regimet, slik andre i samtiden også gjorde.

Librettoen var skrevet av Victor-Joseph Étienne de Jouy, som Spontini også kom til å samarbeide med i andre operaer, blant annet Fernand Cortez i 1809. Den musikalske stilen lente seg tungt mot Glucks enkle, dramatiske tragédie lyrique-stil.

Og dramatisk musikk kunne behøves. I beste operastil spinner handlingen rundt vestalinnenes kysthetsløfte, kjærlighet mellom en general og en vestalinne, den evige flamme som slukner, og den dødsdommen som ventet vestalinner som brøt sitt alvorlige løfte, og som dessuten ikke klare å vokte flammen. Unge Julia dømmes til døden, general Licinius er knust - men som seg hør og bør i en opera, gudene trer inn på scenen, med torden og lyn. Kjærligheten er sterkere enn alt, noe gudene ser, og med hjelp av et lyn tennes igjen flammen. Julia løses fra dødsdommen, og får sin Licinius. Enkelt og dramatisk. Slik er opera.

Musikk ved nasjonens skapelse

Hva er lyden av 1814? I dette grunnlovsjubileets år bør man også stille seg det spørsmålet. Nå var det selvsagt mye lyd i 1814 som i alle andre år. Under riksforsamlingen på Eidsvoll var det garantert masse lyd. Krangel, patriotiske utbrudd, utskjelling og dannende diskusjoner. På sommeren brøt det ut krig. Det betød masse lyd. Men hva er det da jeg mener med spørsmålet?

Tankene mine går nemlig til et helt spesielt musikkverk. For noen år siden ble jeg nemlig oppmerksom på musikken som ble fremført under den store feiringen i Vor Frelsers Kirke, Christianias domkirke, den dagen Christian Frederik vendte i triumf tilbake fra Eidsvoll til sin nye hovedstad. Den nyutropte kongen gjorde sitt inntog i byen den 22. mai, neppe tilfeldig valgt, ett år etter ankomsten i 1813. Borgernes mottagelse, og festlighetene i etterkant er godt beskrevet. Kongens hjemkomst gjorde selvsagt et uutslettelig inntrykk på byens befolkning, og ikke minst de som fikk være med om den store festgudstjenesten i domkirken. Den må ha vært svulstig, med store patriotiske og nasjonale undertoner, selv om biskop Bechs preken skal ha vært både lang og søvndyssende.

En festgudstjeneste, en messe til det nye Norges ære, og en takksigelse til Gud. Det var det den var, og den måtte akkopagneres med musikk. Hva ble fremført? Et oratorium. Friedrich Ludwig Aemilius Kunzens storslåtte "Skabningens Halleluja", med tekst av den store danske poeten Jens Baggesen. Det var en hyllest, et halleluja til den nye nasjonen.  

Oratoriet var blitt uroppført i København i 1797, ble raskt populært og spredte seg til mange deler av det danske imperiet. Så også til Christiania. Her hadde det blitt fremført flere ganger, og var således kjent både for byen menighet, biskopen og domkirkens øvrige geistlighet som skulle planlegge festgudstjenesten for kongen, grunnloven og nasjonen. 

Verket er jo storslått og vakkert, men kanskje lå det også en dypere symolikk i det? Kan det være at valget av nettopp "Skabningens Halleluja" skulle henvise på det nye Norge? Denne festgudstjenesten i domkirken var jo også najonenes hyllest til den nye kongen, til konstitusjonen, og det nye selvstendige Norge. Så ble da kanskje valget av Kunzen og Baggesens vakre oratoium et hallejula, en hyllest for det nye Norges "skabning"?

Klikk deg inn på Spotify og lytt til det mektige verket (i tysk versjon):
Various Artists – Das Halleluja der Schopfung (The Hallelujah of Creation): Brich, natur, in Loblied aus (Chorus, Soli)