Jean-Jacques Rousseau var en av opplysningstidens mest fremstående filosofer. Mindre kjent er han vel som operakomponist, musikkelsker og musikkteoretiker. Men i Rousseaus Frankrike var han berømt også som det.Le Devin de Village, landsbyens spåmann, er hans mest kjente musikalske bidrag. Operaen er skrevet i beste italienske stil, en opera buffa, men med fransk tekst. Rousseau skrev selv både librettoen og musikken, og resultatet ble et fornøyelig, florlett lite verk. Det er ikke det som har medført de store omveltningene i musikkdramatikken, og det er ikke mye spilt i dag, men kong Ludvig XV var over seg av begeistring etter premiéren på Fountainebleau-slottet i 1752.
Det var på denne tiden Paris opplevde sin store musikk-krangel. Operaelskere og "forstå-seg-på-ere" viklet seg inn i en strid om musikkens vesen. Hva var det som var høyverdig og god fransk musikk - for det franske publikum? Skulle man synke ned til å lytte til det lette, fjasete som kom fra Italia? Var den franske musikk i tradisjonen etter Lully og Rameau ikke den mest høyverdige - eller var den italienske stil slik man kunne høre av Pergolesi eller Piccinni som ga menneskene mest glede? Det diskuterte man og kranglet man om i Paris.
Det var visst en oppføring av Pergolesis lille opera La Serva Padrona som startet det hele, og det parisiske operapublikum ble delt i sin lojalitet. Rousseau deltok og debatterte villig i denne krangelen, Querelle des buffons, og han tok stilling for den italienske operaen. I essayet Lettres sur la musique francaise (Om den franske musikken) ga han klart uttrykk for det.
Le Devin er da også svært så italiensk i stilen - slik du kan høre den her:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar