Grunnlovens fedre

Christian Magnus Falsen

I 1830, på akkurat denne dagen, døde mannen som mer enn noen har blitt sett på som vår norske grunnlovs far. Christian Magnus Falsen var juristen og sorenskriveren som fremla det mest fullverdige utkast til en konstitusjon i forkant av forhandlingene på Eidsvoll våren 1814. Men Falsen var ikke alene om det.

Johan Gunder Adler

Johan Gunder Adler er den andre, noe mer ukjente far til Eidsvoll-grunnloven. Adler kom til Norge først i 1812, da han overtok en stilling som lektor ved skolen "Christian Augusts Minde" i Fredrikshald. Sammen med Falsen, og inspirert av både de amerikanske og franske konstitusjonene, fremmet han sitt "Udkat til en Constitution for Kongeriget Norge". Gjennom forhandlingene som foregikk på Eidsvoll i april og mai ble forslaget gjennomgått, og tilpasset det forsamlingen ønsket. Men den 17. mai 1814 ble det endelige forslaget, som hadde blitt vedtatt av dagen før, lagt frem for Christian Frederik. Norge hadde fått sin grunnlov. 

Og det er de to mennene, Adler og Falsen, vi i stor grad kan takke for det.

Og litt musikk i tidens ånd - "Norges Skaal":

Dødsmarsjen

Som ung historieinteressert, ja ganske ung, ble jeg presentert for en fryktelig historie. Den var tragisk, fascinerende, mørk og helt gjennom gruvekkende. Samtidig hadde denne historien et fascinerende bakteppe - nemlig krigen. Det var noe jeg som ung historieinteressert, iallfall når jeg kom fra festningsbyen Fredrikstad, ikke kunne unngå å bli interessert i. Historien dreide seg som så ofte om svensker. Det er stort sett dem det dreier seg om, når vi snakker om kriger i gamle dager her til lands.

General Carl Gustaf Armfeldt

Dødsmarsjen. For det var det det var snakk om. Det var general Carl Gustaf Armfeldts 6.000 tapre karolinere denne tragiske historien dreide seg om. Og historien var som tatt ut av et tagisk heltedikt. Krigerkongen Carl XIIs forsøk på invadere Norge høsten 1718 hadde gått så uendelig galt. Kongen selv ble skutt utenfor Fredriksten festnings murer den 11. desember. Noen titalls mil lenger nord hadde den andre svenske arméen store problemer. Under ledelse av den rutinerte general Armfeldt var de beordret å rykke inn i Trøndelag og erobre den viktige byen Trondhjem. Det hadde ikke gått bra.

Den svenske hæren i Trøndelag var ikke rustet for et vinterfelttog. De skulle overvintre i Trondhjem. Den 7. januar nådde nyheten om kongens død frem til Armfeldt, og han beordret sin utslitt armé å vende tilbake til Sverige. Problemet var bare at vinterveiene til Sverige egentlig ikke fantes. De skarve rutene som var der, var livsfarlige vinterstid. Armfeldt beluttet seg allikevel for å legge hjemveien om Tydalen, mellom Røros og Meråker. Det værharde fjellpartiet var en relativt trygg rute for eventuelle norske angrep, men den faren var ikke stor.

12. januar 1719 brøt Armfeldt og arméen opp fra Tydalen. Lite klær, lite proviant, slitne og medtatte, skulle tusener av svenske bondesoldater ta seg over ett av Norges mest værharde fjellpartier til noen fattigslige bygder i Jämtland. Det var et sjansespill av dimensjoner som Armfeldt utsatte seg og sine menn for. Men hæren måtte tilbake til Sverige.

Nord for den tilfrosne Essandsjøen, ikke langt fra grensen mot Sverige, blåste det opp. En fryktelig vinterstorm ble sluppet over de utslitte og sikkert skrekkslagne karolinerne. Allerede første natt skal mer enn to hundre av dem ha frosset i hjel. Og det ble verre. For stormen bare fortsatte. Den neste dagen, og dagen deretter. Tilbaketoget ble en dødsmarsj. Hestene døde. Soldatene døde. Utrustning, vogner, sleder og alt hæren bragte med seg, ble lagt igjen der oppe på fjellet. Hver mann måtte redde sitt eget liv. Overlevende kunne fortelle om gruvekkende scener. Soldater lå henslengt på snøen, ihjelfrosset. En fortalte at han i den kraftige snøføyken kunne se en stor gruppe soldater som satt varmet seg rundt et bål. Da han kom nærmere, så han at ingen var i live. De satt stivfrosne, døde, rundt restene av et sluknet bål.

Karolinermonumentet i Duved

De neste dagene kom de som overlevde seg frem til bygda Handöl i Jämtland. Generalen selv hadde overlevd. Da man kunne telle opp de som levde, ble katastrofen åpenbart. Omkring 3.000 av Armfeldts 6.000 soldater kom seg aldri ned fra Tydalsfjellene. De skrekkslagne jemtene som måtte innkvartere og forpleie soldatene, kunne knapt tro sine egne øyne over de fryktelig medtatte menneskene som dundret inn i bygda deres disse januardagene i 1719.

Det var denne historien jeg ble presentert for. Jeg grøsset av de livaktige skildringene og de grufulle scenene som ble fortalt. Hvor grusomt måtte det ikke ha vært der oppe på fjellet disse nettene og dagene for to hundre og nittifire år siden? Men er det ikke slikt historien er laget av? Er det ikke nettopp disse historiene mennesker alltid har blitt fascinert av, og grepet av. Det påvirket iallfall en ung historieinteressert, engang for mange år siden.

Fra den gamle by

Så har nok et år svunnet hen. Det vil si, det er ennå noen skarve timer igjen før tolvslaget slår og året 2012 er historie. Og når man tenker på historie, og ikke minst her i min kjære by, som jeg jo har sagt jeg skal omtale i denne bloggen, så er det tiden for et lite tilbakeblikk. Hva har skjedd av historiske hendelser i Fredrikstad i 2012? Er det noe som vil gå inn i byens rike og fascinerende historie?

Et år bringer selvsagt mange trivialiteter, hverdager, små og mindre store hendelser, som nok kan være viktige og skjellsettende i våre liv. Men får de betydning for byen? Kanskje er det ikke alltid så viktig med de store, revolusjonerende hendelsene. De blir ofte slått voldsomt opp, men det er flest hverdager. Sett i det store bildet, så får jo både ditt og mitt hverdagsliv noe å si for byen vår også. For det er jo i bunn og grunn du og jeg som ER byen. Det er vi som befolker den, som gir den liv, som bruker den og som skal bringe den videre. Demokratiet tilsier til og med at det er vi som bestemmer over den. Uten våre liv som leves i og for byen, så vil den dø. Og nettopp der synes jeg 2012 har bragt en del viktig med seg, som jeg håper skal vedvare i årene som kommer.

Det kan være jeg har sett feil, men jeg pleier å se meg ganske godt omkring når jeg beveger meg gjennom byen vår. Og det gledelige er at jeg synes mange bruker den. Kanskje ikke for å handle sitt daglige brød eller en ny vaskemaskin. Vi bruker byen mer og mer for å hygge oss. Iallfall sentrum. Det har blitt mer og mer en kulturarena. Enten du skal på kino eller på kafé, restaurant eller for å møte en gammel venn, så synes jeg å merke at mange av oss trekker mot sentrum. Men er ikke det med på å drepe sentrum? Skal ikke varehandelen egentlig skje der? Mange mener det, og har ment det. Og jo, det er viktig med butikker i sentrum. De bringer liv. Men jeg tror butikker kommer til å forbli i sentrum, men kanskje ikke de samme som var der for tyve år siden. De skal dekke et nytt marked, for vi - du og jeg - ønsker å handle andre ting i sentrum i dag enn for tyve år siden. Jeg synes dette faktisk er spennende. Da blir det også viktigere enn noen gang at det sentrum vi beveger oss i, og skal trives i, er tiltalende. God arkitektur, gode åpne plasser, møteplasser, et miljø det går an å trives og møtes i, trenger Fredrikstad.

Så kanskje det er noe av det viktige 2012 har vært med på å bringe inn i byens lange historie? At vi som faktisk lever i denne byen bruker den, hegner om den og ønsker at den at skal bli bedre, penere, renere og hyggeligere. Det må til for at vi skal ønske å være der - i sentrum, i byen. Det er vel nettopp det urbaniteten kommer til å handle om i årene som kommer. Og et nytt år kommer allerede ved midnatt.

Riktig godt nytt år fra den gamle by. Måtte 2013 bli et godt år for den kjære byen vår - for Fredrikstad.

Den femte

En ung Beethoven i 1804

Tett oppunder jul, den 22. desember i året 1808, hadde ett av den klassiske musikkens mest kjente, og oftest fremførte verker, sin premiére. Det var Ludwig van Beethovens femte symfoni - Skjebnesymfonien. Og hvor skjedde denne premiéren? Jo i selveste Theater an der Wien, Emanuel Schkaneders ganske nyoppførte teaterbygning i musikkhovedstaden Wien. Og ett av mine favorittoperahus.

Symfoniens åpningsmotiv - Skjebnemotivet - har alle hørt. Er det Skjebnen som banker på? Uansett tok det Beethoven fire år å fullføre den, siden han skrev en rekke andre verk på samme tid, og utsatte symfonien. På premiérekvelden var det Beethoven som helt og holdent sto i sentrum. I fire timer fikk det wienerske publikum servert både den femte og den sjette symfonien - spilt i omvendt rekkefølge.

Theater an der Wien

Hvilken aften det må ha vært i Theater an der Wien. Foruten de to symfoniene, sto en rekke andre verk av den unge tyske komponisten på programmet. Her var utdrag fra C-dur-messen, et par arier, og ikke minst hans fjerde pianokonsert, som ble spilt av komponisten selv.



Her er den altså, åpningssatsen fra Ludwig van Beethovens femte symfoni, urfremført for to hundre og fire år siden i Wien.

Noël

Franske julesanger har ikke så mange av oss et nært forhold til. Men det er nok en påstand med modifikasjoner. Tenk bare på vår alles kjære "O Helga Natt". Den er fransk, skrevet av komponisten Adolphe Adam i 1847.

En annen stor fransk komponist, dog fra barokken, har skrevet flere fantastiske julesanger, noëls, og motetter med temaer fra den store julefortellingen. Marc-Antoine Charpentiers "Noëls" vekker iallfall en god julestemning hos meg.

Charpentier var en av de mest betydningsfulle franske komponistene under barokken, og hans mange kirkemusikalske verker er noe av det flotteste som ble skrevet i samtiden. Selv om han ikke er så kjent i dag, er iallfall ett av verkene udødeliggjort; preludiet til hans mektige "Te Deum".

Charpentier hadde nær tilknytning til ledende miljøer i Frankrike, til kirken, og ikke minst til kretser ved hoffet i Versailles. Men han ønsket, som de fleste andre, å skrive og få oppført operaer. Det var det ypperste man som komponist på 1600- og 1700-tallet kunne gjøre. Charpentier fikk da skrevet noen, men i Ludvig XIVs Frankrike var muligheten for suksess nærmest blokkert, grunnet den altoverskyggende inflytelsen til solkongens favorittkomponist, Jean Baptiste Lully. Den var hans operaer som solkongen og hoffet ønsket fremført.

Men innenfor kirkemusikken var det alltid behov, og der kunne en mann som Charpentier lettere nå gjennom med sine verk. Mot Lullys operamonopol kunne selv den dyktigste komponist lite gjøre. Det er altså fra kirken Charpentiers vakre "Noëls", hans julesanger og motetter fra 1680- og 1690-årene, hører hjemme. Variasjoner over folkelige sanger og verker skrevet for den store høytiden vi nå går inn i. Len deg tilbake og nyt.

Kule eller knapp - det er spørsmålet?

Det har spørsmålet vært, men jeg skal ikke besvare det. Allikevel er det et faktum at en av de dramatiske hendelser i vår nordiske historie skjedde akkurat denne dagen, i året 1718. Det skjedde til alt overmål her i Østfold.

Den 30. november ble den svenske kong Carl XII skutt og drept, og det skjedde rett utenfor Frederiksten festnings murer. Var det en norsk kule som traff ham? Var det et komplott av svenske offiserer som sto bak å drepe sin konge? Skjedde det, som myten tilsa, med en knapp fra kongens egen uniform? Uansett hvem det var som skjøt, hva det var som traff kongen, uansett om vedkommende visste hvem han traff, eller hva utfallet av skudde skulle bli - så ble skuddet skjebnesvangert.

Kongen som i et par tiår hadde kjempet seg gjennom store deler av Nord-Europa, slått både russere og polakker, vunnet fantastiske seire og lidd katastrofale nederlag på slagmarkene på kontinentet, endte sine dager foran en norsk festning i vinterskrud. Det ble også begynnelsen på slutten for en av de lengste og mest alvorlige krigene i Nordens historie, Den store nordiske krig. Skjebnens ironi ville det at svenskekongen, "løven fra Norden" skulle falle her i det høye nord.

En skjebnens ironi var det kanskje også at kongen falt på akkurat denne dagen - årsdagen for sin første store triumf. Den 30. november år 1700 hadde nemlig den unge kong Carl nemlig, på nærmest mirakuløs vis, slått en nær tre ganger større russisk armé foran byen Narva. Det ble begynnelsen på kongens og Sverige atten år med kontinuerlig krigføring. Det medførte enrome lidelser for den svenske befolkningen, og skulle til slutt gjøre ende på tiden hvor Sverige var en europeisk stormakt.

Og litt musikk. Anders von Dübens "Marche pour les Suedois" fra Narvabaletten skrevet til ære for Carl XIIs seier over russerne ved Narva i 1700:

Operaens far

Monteverdi i 1640
(malt av Bernardo Strozzi)

Etter en tids stillhet fra den gamle by, er det passende å trekke frem operaens første virkelige store komponist. I 1643 døde på denne dag  den mann som mer enn noen skapte denne fantastiske kunstarten. Mannen var Claudio Monteverdi.

Det var i 1607 hans første opera, L'Orfeo, ble fremført for hoffet i  Mantua. Monteverdi bygde verket omkring intet mindre enn den klassiske Orfeus-myten. Knapt noen historie passer vel bedre enn historien om ham som overvinner selve dødsriket med sin vakre musikk. Nå var ikke Monteverdis verk det aller første som kan regnes som en opera. Jacopo Peris Euridice ble satt opp i Firenze i 1600,  men Monteverdis opera settes fremdeles opp på operascenene. Og L'Orfeo ble ikke hans eneste opera.

Monteverdi selv ble født i en annen italiensk by, i Cremona, i 1567. Før han ga seg i kast med musikk for teateret, var han en av Italias fremste komponister og gambister. Hans mange madrigaler er noe av det fremste innen den genren.

På tampen av sitt liv skrev han to av sine andre operaer som fremdeles er bevart, og de er utsøkte. Il Ritorno d'Ulisse in Patria ble satt opp i Venezia i 1641. Året før han døde kom hans siste opera, L'Incoronazione di Poppea, et veritabelt mesterverk, og kanskje Monteverdis mest helstøpte opera, og et av de fremste i den tidlige operakanonen.

Fra operaen L'Orfeo (1607):

Den vakre duetten "Pur ti mio" fra L'Incoronazione di Poppea (med Philippe Jaroussky og Nuria Rial):